– Om kunstnarane føler seg som hoggestabbe, er det i høgste grad deira eiga skuld
Anne-Britt Gran, professor på Handelshøyskolen BI og leder av forskningssenteret BI Centre for Creative Industries, har i en artikkel publisert i KulturPlot snakket om kulturens roller i dag. Der påsto hun nettopp dette – at kulturen har sluttet å sette dagsorden og at den ikke lenger et privilegert fristed, slik den en gang var.
Gran mener at kulturen har fått nye roller, som er langt fra de opprinnelige.
Kulturforsker Georg Arnestad mener kulturens skiftende rolle i det norske samfunnet er godt beskrevet i Engerutvalgets innstilling (NOU 2013:4 Kulturutredningen 2014), som han omtalter som «det viktigste kulturdokumentet i Norge siden kulturmeldingene på 1970-tallet».
– Historisk var kulturen i vid forstand svært viktig i oppbygginga og utviklinga av Noreg som ein kulturnasjon etter 1814. Kyrkja, Forsvaret og noko seinare, skuleverket, var dei viktigaste kulturinstitusjonane i samfunnet. Etter kvart vart det også utvikla nasjonale kulturinstitusjonar som teater, orkester, bibliotek og museum og ein tospråkleg litterær tradisjon.
«Folkelighet» i kulturen
Mot slutten av århundret vokste det sterke motkulturelle stemmer frem, som en form for «identitetspolitisk distriktsopprør» og som målrettet organisasjoner, sier han. Disse medlemsbaserte stemmene har på ulike vis og med ulik styrke preget det norske kulturlivet fram til i dag.
– «Folkelegheit» vart, sterkare enn i andre land, tidleg eit særpreg ved det norske kulturlivet. Det har óg prega kulturens rolle i samfunnet.
Han sier det også har vært et uttalt mål for den norske kulturpolitikken å være en motvekt til den kommersielle kulturindustrien. Sentralt i den norske kulturpolitikken siden 1814 har det også vært å bygge landet som en kulturnasjon. Dette har ifølge ham i sterkere grad blitt bygd på kulturelt mangfold enn for å fremme en norsk helhetskultur.
I motsetning til Gran, mener Arnestad at kulturens rolle på mange måter er den grunnleggende samme i dag som for 200 år siden. Dette selv om kulturytringene og, særlig, kulturformidlingen har endret seg vesentleg. Ellers har kulturen til alle tider spilt en instrumentell rolle i samfunnet og for ulike samfunnsformål, sier han.
– Et framskritt for en ensidig norsk kulturdebatt
Gran mener det har vokst frem en del nye og svært instrumentelle roller når det gjelder kulturens nye samfunnsfunksjoner, som for eksempel et styrket næringsfokus, kulturen brukt i steds- og byutvikling og turisme og kultur i helsesammenheng. Det som kjennetegner dem alle er at kulturen brukes som virkemiddel på bortebane, for å styrke andre sektorer, sier hun. Det forskyver fokuset fra kulturens egenverdi til dens anvendte verdier. Slik sett har kulturen fått flere roller å spille i flere sammenhenger, mens kulturens autonome og frie rolle svekkes, mener hun.
Gran fokuserer særlig på det hun omtaler som to nye og viktige roller, og som hun sier ikke er særlig utforsket: kulturens funksjon i algoritme-infrastrukturen på Internett og dens rolle som hoggestabbe for ytre høyre i politikken.
Arnestad er enig i at digitaliseringen har medført betydelige endringer i vårt kulturkonsum og måten kultur som produkt blir distribuert på. Men at de digitale sporene og preferansene vi etterlater oss, blir matet inn «i maskineriet til kommersielle globale selskaper», og at vi som konsumenter, blir tilbudt skreddersydde produkter, er ikke noe nytt, mener han, selv om omfanget og måten det skjer på er betydelig endret.
Ytre høgre-sida i politikken har knapt utgjort nokon trussel eller utfordring for kunsten eller kunstnarane i Noreg
– I kva grad dette fører til fundamentale endringar i og av kulturkonsumet, er eg litt i tvil om. Engerutvalet er, for sin del, spesielt opptekne av den kulturelle fragmenteringa som digitaliseringa kan føre til. Den uroa deler eg. Og ja, Anne-Britt Gran må gjerne sjå nærmare på den saka.
At kunsten og kulturen har fått en ny rolle som hoggestabbe for ytre høyre-siden i politikken, slik Gran er inne på, er Arnestad også usikker på. Og om det er tilfellet, mener han at kunstnerne selv har skyld i dette.
– Ytre høgre-sida i politikken har knapt utgjort nokon trussel eller utfordring for kunsten eller kunstnarane i Noreg. Det nye som eventuelt har skjedd, er at den såkalla Sløseriombudsmannen og hans ‘stab’ har byrja å stille velgrunna spørsmål ved omfanget av statleg støtte til svært så merkelege kunstprosjekt.
At kunstnerne har sett seg nødt til offentlig å gå i dialog om dette, mener han er et framskritt både for det han omtaler som «en ensidig norsk kulturdebatt» og for norsk ytringskultur.
– Slikt må då norske kunstnarar tole. Og Sløseriombudsmannen er då ingen ytre høgre-figur, for all del.
– Mange norske kunstnarar synest elles å finne seg godt til rette på venstresida i politikken, her inklusive det borgarlege partiet MDG. Det er merkeleg at ikkje langt fleire enn Sløseriombudsmannen finn det naturleg å utfordre kunstnarane om den einsidige politiske rolla dei har teke på seg å spele i det offentlege rommet her i landet. Om kunstnarane føler seg som hoggestabbe, slik Gran er inne på, er det i høgste grad deira eiga skuld, sier han.
– Kulturen, og også mykje av kunsten, er no meir allmenngjort
Gran mener boikott av de som hugger neppe løsningen på sikt, og hun mener heller ikke man kan argumentere med 1800- og 1900-talls-retorikk om kunstnerisk frihet, kulturens frie rolle og uavhengighet som staten beskytter. Kultursektoren er ikke så autonom lenger, ifølge henne, «dens selvfølgelige plass under det offentliges vinger er truet». Kultursektoren var et slikt privilegert fristed en gang, men det er den ikke nå lenger, sier hun, og hun mener også at kulturen ikke setter dagsorden som før.
Arnestad mener kulturspørsmål i snever forstand knapt har satt dagsorden for debatten i Norge, verken nå eller før. Men kulturspørsmål i vid forstand, som innebærer livssyn, moral, religion, levemåtar, osv, derimot, var gjerne gjenstand for opphetede offentlige debatter til langt ut på 1900-tallet, også under valgkampar.
– Eg er usikker på kva Gran meiner med kultursektoren som «et priviligert fristed». For utvalde kunstnarar, delar av «kultureliten», personar knytte til sentrale kunstinstitusjonar, viktige kulturverksemder, forlagsbransjen, media og liknande kan sektoren ha vorten opplevd som «et privilegert fristed». Slik er det nok langt mindre grad i dag. Kulturen, og også mykje av kunsten, er no meir allmenngjort, sier han, og legger til:
– Eller som Anette Trettebergstuen, som mange, også i Arbeiderpartiet, fryktar vert ny kulturminister etter valet, seier det til Subjekt.no: «– Kunstnere og kulturarbeidere må anerkjennes som arbeidsfolk». Når det skjer, er kunsten og kulturen fullstendig allmengjort.