– Kunst har aldri hatt mindre betydning i folks liv enn nå

Forfatteren bak boka «Kunst og makt», Dag Bredal, mener utviklingen i kunsten i årene etter andre verdenskrig i beste fall er deprimerende. Aldri før i kunsthistorien har høydepunktene vært færre og interessen for kunst mindre, mener han.

Han påstår at få mennesker i dag vil hevde at samtidskunsten betyr noe i deres liv, og han mener det er sport og «lettere underholdning» som har overtatt rollen kunsten en gang hadde.

Det er ifølge ham temmelig dystre tider for kunsten, med andre ord.

– «Rettferdighet» fører til kjedelig kunst

Det er flere grunner til at det har blit sånn, mener han. Etter at religionen mistet mye av sin betydning, er presteskapets rolle erstattet av en intellektuell elite og et omfattende byråkrati.

Han mener for eksempel at sports- og kulturministeren, som han kaller ministerposten, ikke lenger former politikken, og at vedkommende som innehar denne rollen ikke lenger har noen personlig smak eller ideer om hva som er kunst.

– Oppgaven for sports- og kulturministeren kan bare sammenlignes med landbruksministerens, sier han, og legger til:

– Oppgaven er som for sersjanten i det militære, å telle brettekanter i skapet. Suksess er økte bevilgninger og å begrense det permanente raseriet blant opprørske bonde- eller kunstorganisasjoner.

Han mener videre at det i realiteten ikke er ministeren som styrer kunstfeltet, men at det er et omfattende byråkrati: Et byråkrati som «lever sitt eget liv i godt betalte offentlige stillinger der kunstverket i seg selv er av mindre interesse».

Det har lagt premissene for en kjedelig kunst, mener han.

– Ved siden av stillingsbeskrivelser, hierarki og budsjetter, har de fått mange ulikeartede oppgaver å løse. Den viktigste er «rettferdighet». Pengene skal fordeles etter ulike kriterier som kjønn, etnisitet, geografi, sektor, alder osv. Hva man har her er oppskriften på kjedelig kunst.

En ekskluderende bransje?

Debatten om «et ekskluderende språk» som brukes om kunst har pågått i flere år. I 2018 ble begrepet «International Art English» lansert av David Levine og Alix Rule. Det humoristisk ladede begrepet betegnet det man ofte oppfatter som et ugjennomtrengelig språk som omgir samtidskunsten, uforståelige ord og vendinger som for utenforstående ikke betyr noe som helst. Og som kanskje heller ikke gjør det i kunstverdenen internt.

Det henviste også til en utbredt forestilling om samtidskunsten som utilgjengelig.

– Kunstbyråkratiet har etablert seg som en bransje. Språket har fått utvikle seg i et rom der ingen egentlig er ansvarlig for ytringene sine, en faglig sjargong rundt banale ideer, sier Bredal.

– For totalt å distansere seg fra publikum avskjærer bransjen all opposisjon ved å hevde at meninger om kunst forutsetter «kunstfaglig kompetanse».

– Kunsten er død

En annen påstand Bredal kommer med er at det ikke lenger er kunstverket som er «den kunstneriske ytring», men at det nå er kunstneren som er viktig. Kunstnerens posisjon og image, hvor celeber vedkommende er, er det som betyr noe. 

– Ingen kan påstå at Jeff Coons kunst er interessant eller gir økt forståelse for menneskets lodd. Hva som gir hans kunst liv, er Jeff selv.

Han mener det samme gjelder Andy Warhol og Damien Hirst.

– Ingen kunstner får offentlige oppdrag uten å ha en personrelasjon til makten, det vil si byråkratiet. Byråkraten må føle seg beæret av kjendiskunstnerens nærhet når sjekken overleveres.

Og konklusjonen?

Den er nokså brutal:

– Kunsten er død, hevder Bredal.

– Drept av politikk og en velvillig drøm.

Han mener riktig nok, og heldigvis, at det fortsatt skapes stor kunst, kmen at den lever sitt eget liv uten å bli lagt merke til.