Jens Bjørneboe – Protestfestivalens mest fremtredende inspirator?

Jeg skal være ærlig, jeg vet nøyaktig når opprøreren i meg ble født. Det var den første hverdagen etter påsken i 1978. Den dagen det skjedde hadde jeg aldri hørt om Jens Bjørneboe, og den dagen jeg var med på å starte Protestfestivalen hadde jeg aldri lest Bjørneboe, kanskje med unntak av noen av hans dikt. Likevel kan jeg si høyt og tydelig at Protestfestivalen ble unnfanget i Jens Bjørneboes ånd, og derfor var det naturlig at det var han og Henrik Wergeland (som jeg heller ikke hadde lest) som var festivalens første inspiratorer. Da får det ikke hjelpe at en gruppe feminister fikk utbrodert seg i spalter over hvor fæl Protestfestivalen og jeg var som bare hadde mannlige inspiratorer. De siste tre var Axel Jensen, Erik Bye og Kris Kristofferson.

Opprører

Men for å ta det fra begynnelsen: Min far gjorde meg til opprører, det vil si min «sagtmodige» far, slik Bjørneboe beskrev dem; «Salige er de, de milde i ånden! Salige er disse, hvis vrede er død». Min mor hadde skilt seg fra min far to år før Bjørneboe forlot denne verden, og min far som en gudfryktig mann og et bønnemenneske var i en alder av 46 år dømt til å leve halve livet alene, for gjengifte var fortsatt beskrevet som utilgivelige syndere.

«Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?» spurte Jens Bjørneboe i diktet «Mea Maxima Culpa».

Min far sa ikke så mye, men fikk bare besøk av oss barn annenhver helg fra vi var 9 og 11 år gamle. Han arbeidet hardt og trofast som sveiser ved for lengst nedlagte KMV (Kristiansand Mekaniske Verksted) til ryggen ble for plagsom og alderen krevde sitt. Men han fikk aldri egentlig en pensjonisttilværelse. Da jeg oppsøkte hans ti år eldre kamerat på dødsleiet for å få svar på hvorfor min far ble syk reiste han seg opp i sengen og sa at skilsmissen i 1974 tok livet av ham. Merkelig nok gikk min far bort samme året Protestfestivalen ble arrangert for første gang, i år 2000.  Møtet med kameraten fant sted sju år senere. Da hadde jeg allerede fått to barn til med en ny kvinne.

Påsken 1978, samme året min far flyttet til leiligheten han ble boende i resten av livet, laget den kjente journalisten og levemannen «Kikki» en billedreportasje i avisen Sørlandet. Over en hel bakside fulgte han en mann fra bydelen sin til busstoppet et stykke unna for å komme seg på ski. Under hvert bilde hadde journalisten laget sine egne forestillinger om hva mannen tenkte. Det var ikke spor av snø i byen så bildene av en mann med et par ski over skulderen var lett å legge merke til. Men bussene gikk ikke i påsken, og det var først når mannen måtte gjøre vendereis til bydelen Vågsbygd at det skjedde noe med meg. Da avisen kom ut etter påsken ble jeg sittende og stirre på bildene av min far med topplua og skiene. For meg var det en dyp ensomhet og et savn som sto å lese i ansiktet som lyste mot meg i svart-hvitt fra avisen. Det var umulig å overse at han måtte ha savnet oss, og særlig i en tid der hele samfunnet var nedstengt. Han ytret aldri savn, men etter hvert som man selv gjennomlever brudd, savn og vanskelige perioder i livet erfarer man det usagte.

For meg, den stilleste, reddeste og mest beskjedne gutten i klassen, gav det et sterkt og opprørende bilde av den uretten dette livet hadde å tilby en fersk tenåring på vei ut i verden og som var forelsket for første gang i det første uskyldige bildet av Olivia Newton John fra filmen «Grease». Men da hun mot slutten av filmen ikledde seg skinnbukser og ikke så like uskyldig ut lenger, raknet glansbildet – og kanskje også troa på den verden jeg trodde på.

Med hvilken rett hadde loven til å fjerne barna fra min far og hengi han til å bli en annenrangs forelder som i beste fall fikk være «barnepasser» annenhver helg og en kveld i uken? Med hvilken rett skulle en dominerende mor få legge premissene med loven i hånd?

Hørte hjemme i kirken

Jeg ble gjenfødt med yndlingsdiktet mitt av Jens Bjørneboe: Mitt hjerte det er et foreldreløst barn, det har hverken hjem eller sted å bo, det har ikke klær, ikke mat og sko, det har hverken seng eller barnetro. Det har ingen ro.

Jeg hadde en barnetro, men det må også Jens Bjørneboe ha hatt, for veldig mye av det han skrev handler om Gud og Jesus, og da han tok sitt eget liv og skulle begraves var det naturlig for Tone og gjøre det fra den kirken han hadde så mye uoppgjort med. Det ble mislikt av vennene i Gateavisa når de skrev i nekrologen at «når attpåtil antroposofene (materialisert gjennom «kristensamfunnet») kastet seg over hans jordiske rester og sørget for å få begravet han med Guds velsignelse og i innviet jord, synes vi dessuten at NOEN må slå fast hvem han var og hva han sto for».

Enken etter Jens, Tone Bjørneboe, døde 1. januar i år. Hun fortalte hele livet hva han sto for, og et av øyeblikkene som fester seg fra Protestfestivalens historie var møtet med de tre enkene etter Jens Bjørneboe, Axel Jensen og Erik Bye. Det ble en rørende og sterk samtale om alkohol, om stahet og om kjærlighet og familieliv. Antakelig et av høydepunktene i disse tjue årene.

Tone Bjørneboe mente Jens hørte hjemme i kirken, og deltok selv i en samtale om «synden, rabulisten og kirken» på festivalen, med blant andre Per Fugelli, Ylva Eggehorn og Paul Leer-Salvesen. Jens forlot aldri kirken, selv om han kunne være kritisk til den. Døtrene ble døpt i kristensamfunnet, og han hadde selv pekt ut presten som skulle forrette i bisettelsen hans, fortalte Tone. Hun tilbrakte mange og glade dager på Protestfestivalen, som en del av festivalens ånd, og som enken etter Jens.

Hvem var egentlig Jens Bjørneboe?

Han ble en representant for de utstøtte, som i romanen «Jonas», en representant for ofrene for maktmennesker, en representant for de mistilpassa, talsmann for «underdogs» og de som ikke slapp til i samfunnet, og like mye for de som satt inne. Det siste hadde han i omtrent samme tidsrom til felles med Johnny Cash, etter at sistnevnte hadde bedrevet konserter i fengslene San Quentin og Folsom Prison.

Jens Bjørneboe var i høyeste grad en representant for de som så på loven som en overgriper, og som i beste fall måtte holde den under oppsikt.

Bjørneboe ba en gang om å få skrive for Gateavisa, men leverte aldri artikler. Likevel ble han en av de mest sentrale inspiratorene for avisa. Truls Lie skriver i Ny Tids spesialutgave om Jens Bjørneboe nå i september at «anarkistene som Bjørneboe viste interesse for ble sett på som avvikere og kriminelle, men at de manglet dyktighet til å uttrykke sin kriminalitet innenfor maktstrukturen». Ja, for som i diktet «Respekt for loven» så han på maktmennesker som like mye kriminelle som de som ble ansett å være det.

«Den som Gud har gitt en kølle
Vil han også gi forstand».

Han ble en like mye opprører mot skolesystemet, mot lærerstanden og læring under tvang, slik en av hippiebevegelsens forbilder William Blake hadde gjort før ham.

De han representerte hadde en sterk motstand mot «å bli styrt, det å bli holdt øye med, inspisert, utspionert, dirigert, gitt lover og regler for, inngjerdet, belært, preket for, kontrollert, kommandert – av mennesker som ikke har rett, viten eller gode nok egenskaper til det», slik Truls Lie skriver i Ny Tid.

I «Vi som elsket Amerika» tok han et oppgjør med et land vi elsket. «Amerika var blitt farlig, skremmende og uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømme».

Det går en rød tråd fra Jens Bjørneboe til de fire andre Protestfestivalen har som inspiratorer. Igjen får vi bare beklage overfor feministene, men også dét er i Bjørneboes ånd: ikke å la seg påvirke av hva andre måtte mene.

Axel Jensen var opprøreren og eventyreren som også var «rusmisbruker, voldelig, en lystløgner, kronisk upålitelig i pengesaker og fullstendig uegnet som ektemann og far», slik Torgrim Eggen beskriver han i boka «Axel». Det var det frie og opprørske som passet inn i Protestfestivalen, og så fikk vi leve med det andre. Dessuten levde han sine siste leveår i Kristiansand, og det var ønskelig for initiativtakerne til Axel Jensen-dagene – som skulle legges ned – at vi overtok.

Henrik Wergeland var i likhet med Bjørneboe født i Kristiansand. Hans betydning for Norge er uomtvistelig, og han var vår fremste representant for ytringsfriheten på den tida.

Erik Bye som fjerdemann var før sin død 13. oktober 2004 den person utenom Kongen vi lyttet mest til – det til tross for at han ble mer og mer en opprører og aktivist for fred og menneskerettigheter jo eldre han ble. Han engasjerte seg sterkt i Protestfestivalen og ble en livredder for den. I en siste tale, lest inn på video kort tid før han gikk bort, sa han med tydelig stemme: «Vi skal ikke la dem fomle med oss. for det har jeg lært etter et langt liv at makt, myndighet skal eksistere til enhver tid under tvil, i hvert fall under observasjon og innlevelse». Han fortsatte: «Vi er her. Vi er rede til å protestere eller i hvert fall å spørre. Dere må regne med oss. Det er det viktige med denne festivalen. Så hold den gående». Dette ble Eriks siste ord til en festival i den spede starten.

Holder ikke kjeft

Den amerikanske låtskriver, artist, skuespiller og aktivist Kris Kristofferson fikk som femtemann Erik Byes minnepris i 2016, da han fylte 80 år, og ble en opprører i det landet Jens Bjørneboe skrev om som aspirerte til verdensherredømme. Kris tordnet mot Irak-krigen og kalte sitt eget land «de nye nazistene». Han har skrevet flere antikrigs-sanger og lenket seg mot prøvesprengning av atombomber. Han er den jeg aller mest har tatt til meg etter at jeg mistet min egen far, med sin ydmykhet, sin følsomhet og evne til å fortelle om livet slik det er, og ikke minst forteller han oss at det er hjertet som teller, det er dine egne valg og ikke andres som skal bestemme hvordan du skal leve. Han har støttet Protestfestivalen flere ganger og uttalt at «Protestfestivalen arbeider for det samme som meg: Å løse problemer gjennom diskusjon, sitte ned ved et bord og snakke om ting, i stedet for å gripe til våpen». Han er eneste gjenlevende av de fem inspiratorene.

Erik Bye gned seg i hendene da han snakket om Kris, som han aldri rakk å møte ansikt til ansikt, for, «han er en av de gutta som ikke holder kjeft».

Jens Bjørneboe holdt aldri kjeft, men ble i stedet så preget av urettferdighet, så preget av frustrasjon og alkoholisme at det gjorde han sint, rasende, slik som i det siste intervjuet med Haagen Ringnes, gjort kort tid før han tok sitt eget liv. Det er ofte det gode i mennesket i møte med en brutal verden som fører til alkoholisme.

Jens Bjørneboe skrev vakre dikt om fugler, om synd, om Gud og «de milde i ånden», og han tok de svakeste så i forsvar slik bare et ydmykt menneske med et varmt hjerte kan gjøre det.

Jeg har møtt flere forbilder, det som kjennetegner dem er noe de har felles. Ydmykhet, evnen til tilgivelse, ønsker om fred og forsoning og samtidig klare i sitt mål om en rettferdig verden bygget på menneskerettigheter.

Min milde, saktmodige far trodde fullt og helt på den Gud han la all sin urett og tvil på. Han tvilte aldri. Men det fantes dem som måtte gjøre opprør, og som i stedet ble mer og mer sint på den maktstrukturen, den urettferdigheten og den korrupsjonen som fortsatt gjennomsyrer store deler av samfunnet, og de trengs vel så mye.

Det går en rød tråd fra Jens Bjørneboe til disse fire inspiratorene og til Protestfestivalen. Og kanskje også til min far. Det er sånne som ham som gjør det verdt å protestere.

Nå ville Jens Bjørneboe fylt 100 år, Gateavisa er 50 år og Protestfestivalen er 20 år.

Audun Engh regnes som Gateavisas far. Han sier i boka «Et varsel om uro – Rapport om fenomenet Protestfestivalen» som nettopp er kommet ut, at festivalen hadde inspirert ham i 20 år og han berømmet den for å være antiautoritær og utfordre vedtatte sannheter. Han pekte på at motkulturen også har røtter i den religiøse opposisjonen i Norge.

Forfatteren Reidar Mosland skriver i boka om festivalen at Protestfestivalen hele tiden har regnet seg som en del av motkulturen. «For noen er dette begrepet forbeholdt 70-tallets hippiebaserte og antiautoritære miljøer. Men en annen tilnærming, som også brukes av historikere, er å se på motkultur som en kraft i norsk politikk gjennom 200 år, der både arbeiderbevegelsen, avholdsbevegelsen og den lavkirkelige opposisjonen til det etablerte kirkesystemet har vært viktige», skriver Mosland.

Jens Bjørneboe var ironisk i sin protest, og på samme måte har Protestfestivalen latt seg ironisk inspirere av hans «10 bud til en ung mann som vil frem i verden» når den i år har laget 10 moderne bud for et nytt tiår. Budene lyder slik:

1. Du skal ikke være annerledes.

2. Du skal være tolerant mot alle som mener det samme som deg.

3. Du skal alltid jage i flokk og melde fra til flokkledelsen dersom noen har avvikende meninger.

4. Du skal tro på det sekulære, multikulturelle samfunnet.

5. Du skal ikke stille spørsmål ved privilegiene til de rike og mektige.

6. Du skal ikke si du er fattig i «verdens rikeste land».

7. Du skal aldri gå imot vekst, utvikling og fremgang.

8. Du skal være tro mot arbeidslinja i samfunnet og din rolle som råvare, produkt og konsument.

9. Du skal alltid tenke positivt, også om du er rammet av alvorlig sykdom og risikerer å dø.

10. Du skal alltid tro du er noe, og du skal aldri, aldri, vise svakhet.

Hva kan vi lære av Jens Bjørneboe?

Ifølge enken hans, Tone Bjørneboe (1931-2020), fast deltaker på Protestfestivalen så lenge helsen var god, kan vi lære dette:

Utholdenhet i forhold til å si sannheten. Å si det man mener er rett, selv om man vet man vil møte motbør og kritikk. Ja, tørre å si ifra.