iStock.
True crime-sjangeren – vår nye cold case-detektiv?
Lesetid: ca. 11 minutter.
Den ene kjente kriminalsaken etter den andre blir i disse dager tatt frem igjen, revurdert og til og med etterforsket på nytt. Hvilken rolle har tv- og serieproduksjoner i gjenopptakingsprosessen? Har true crime-sjangerens enorme ekspansjon både indirekte og direkte medskyld i at vi nå ser eldre saker igjen få søkelyset rettet mot seg?
Den fjerde statsmakt – en vaktbikkje med uoffisielt tilleggsmandat?
Medias uoffisielle betegnelse som den «fjerde statsmakt» referer til medienes rolle som overvåker av samfunn og kultur. Som en mer uavhengig instans, får media ofte rollen som irettesetter og «vaktbikkje» overfor politi, lovverk og rettsinstansene. I et tett samarbeid mellom gravende journalistikk og underholdningsproduksjon, retter true crime-sjangeren svært ofte et fokus på uløste kriminalsaker.
Hva skjer så i krysningen mellom denne både faktabaserte formen for underholdning, og det faktum at produksjonen også skal ivareta en underholdningsprofil? Forsvinner mye av sakligheten og faktagrunnlaget til fordel for mer rene fiksjons- og underholdningsgrep? Eller kan det også tenkes at det underveis dukker opp nye sider ved saken, som i beste fall både kan tilføre nye viktige opplysninger og i ytterste konsekvens avgjørende spor i en sak? True crime-genren kan riktignok ha mange farlige fallgruver, og produksjonenes agenda, særlig for underholdningskvaliteten, kan være god nok grunn til å stille kritiske spørsmål til produksjonen.
Fra gjemt og glemt, til høyaktuelt på nytt
NRK Brennpunkt kom i fjor høst ut med dokumentarserien Drapet i akebakken. Saken som rystet Trondheim og Norge i 1994, dreide seg om drapet på 5 år gamle Silje Marie Redergård i en akebakke. Ikke mange timene etter at jenta ble funnet død, kunne politiet slå seg på brystet med at saken var oppklart. De skyldige var tre små gutter på 4, 5 og 6 år, nærmere bestemt lekekameratene til Silje. Tiden som fulgte, ble en lettelse med kraftig bismak – kunne virkelig tre små barn ta livet av et annet barn? Og hvordan kunne politiet være så sikre, bare timer etter drapet?
I kjølvannet av dokumentaren ble politioverbetjent Asbjørn Rachlew kontaktet av produksjonen for å se nærmere på den, for så å gå gjennom hele Silje-saken på oppdrag fra Riksadvokaten. Resultatet ble at han anbefalte politiet en ny etterforskning. Mye av kritikken dreide seg om måten de tre guttene var blitt behandlet og avhørt på. Uten advokat til stede, noen også uten foreldrene ved sin side.
I ettertid ble det rettet stor kritikk mot måten man avhørte disse barna på, noe som forsåvidt også ble en stor skandalesak i Sverige rundt den såkalte Kevin-saken. Også her ble to unge gutter, to brødre, siktet og kjent skyldig i drapet på en jevnaldrende gutt. Heller ikke her hadde politiet beviser, men konkluderte med deres skyld kun etter manipulerende og tvilsomme avhør. Og, også her ble den svenske dokumentarproduksjonen av saken helt sentral for den påfølgende oppmerksomheten, kollektive bevisstheten, og etterforskningen. Til slutt ledet det til frifinnelse.
I disse dager går politiet igjennom også Silje-saken på nytt. Medienes effekt som vaktbikkje, tvinger saker som dette ut i lyset, gjerne også med nye opplysninger. Trykket fra disse omstendighetene tvinger politiet til å igjen ta stilling til om hvorvidt det er grunnlag for gjenopptaking, eller ikke. Det interessante spørsmålet blir dermed om dette hadde skjedd uten påvirkning og etterdønninger fra journalistikk og true crime-produksjoner.
Noella Johansson / TT / NTB.
Robin Dahlén og Christian Karlsson fikk skylden for drapet på fire år gamle Kevin i 1998.
Setting, tone og påfølgende effekter
Ikke bare tas kriminalsaker opp igjen på nytt. Kritiske nye blikk kan oppstå rundt hva som opprinnelig gikk galt under etterforskningen. Slik fungerer media og produksjoner også som en ekstern instans som går igjennom politietterforskningen på en måte politiet selv ofte aldri gjør, eller har tid og ressurser til å gjøre. Nå finnes det riktignok egne instanser som Gjenopptakelseskommisjonen og ofte lavt bemannede cold case-grupper, men media er mye større og har i teorien langt flere folk som kan se på saker, om de vil og bruker tid på dette. Når nå også true crime har blitt god business og populær underholdning, er også terskelen for å bruke mye tid og penger på slikt lavere enn noen gang. Resultatet blir at stadig flere saker kommer under lupen igjen.
Men hvordan, og hvorfor, klarer media å lirke ting ut av folk og saker som politiet ikke gjør? Underveis i slike serier og produksjoner, kan det ofte virke som at folk innenfor både media og tv-produksjon nærmest har innhentet politiets innsyn og kunnskapsnivå. Der politiet ofte møter pårørende, mistenkte og andre involverte i en mer alvorlig og seriøs kontekst, kan ofte journalisten, produsenten eller regissøren imøtegå samme mennesker i litt mildere omstendigheter. Det oppstår en lettere tone, og menneskers evne og vilje til å åpne oss kan slik bringe nye frukter til bords.
Et annet element som ikke skal ignoreres, er at mennesker i slike produksjoner har fått langt bedre tid på seg til både å tenke, fundere og bli enig med seg selv rundt hva de selv tror, mener og akter å stå inne for. Ikke at de dermed nødvendigvis naivt skal tas 100 prosent alvorlig av den grunn, men sentrale personer kan ha fått mer avstand. Folk kan opprinnelig ha vært forhindret eller redde for å uttale seg, mens man i ettertid føler seg sterkere og mindre redd. Man kan også få et klarere syn og overblikk over tid, noe som igjen kan tjene saken bedre enn den ofte opprinnelige kaotiske og emosjonelle effekten som ofte oppstår og preger tidlige stadium av etterforskningen.
Verdiene ved en gjenopptaking
I serien Knutby – i blind tro (2021) ser vi at mange av de sentrale folkene fra Knutby-sekten deltar og blir intervjuet, hele 17 år etter drapssaken i Knutby i 2004. De involverte har ifølge serien både forandret meninger, holdninger og reflektert langt mer over både sine egne roller innenfor en manipulerende sekt, samt også delvis rundt skyldspørsmålet. Tilbake i 2004 var tonen imidlertid en helt annen fra de samme menneskene. Slik påviser en tv-produksjon en helt annen tilnærming til en sak, og noe så relevant som at den skyldige og morderen fort kan vise seg å kunne være en annen enn man opprinnelig trodde.
Ekstra urovekkende er det om for eksempel disse menneskene var med på å ikke mistenkeliggjøre den skyldige, og førte politiet på feil vei. I dag kan alle disse folkene se at de selv tok feil, i kraft av at de var hjernevasket av sekten og derfor påvirket av tunnelsyn. Og slik kan en ny fremhenting av en stor kriminalsak igjen være interessant å se på med nye øyne gjennom en tv-produksjon. Samtidig skildres også fascinerende menneskelige egenskaper som lærdom, erfaring, og at man kan inspirere andre til å tenke seg om på nytt.
Gjenopptakelsesverdien er med andre ord ofte stor for tv-produksjoner, spesielt jo flere vitner, deltakere og nytt bevismateriale man kan engasjere og underbygge produksjonen med. Det er også derfor det kan lønne seg å investere i en bred dekning, produksjon og journalistisk innblanding, fordi det kan gi uvurderlig avkastning. På samme måte kan en produksjon også bli svært fattig, ja til og med spekulerende og syltynn, om man ikke har mye kraft å slå i bordet med. Slike true crime-produksjoner ser vi også flust av, dessverre.
Fra Helge Fossmos ankesak i Svea hovrätt i Stockholm. Fossmo var dømt for oppfordring og medvirkning til drap på sin kone Alexandra og drapsforsøk på en nabo.
Birgitta Schölander / SCANPIX / NTB.
Produksjonsmessige utfordringer, og gevinster
Det kan med andre ord ligge mye interessant og viktig i måten vi mennesker åpner oss mer opp i ettertid. Hva skjer for eksempel i hodet på noen som vet at de skal være med på en slik tv-produksjon? Hvordan forholder de seg til saken, til fakta og opplysninger, seg selv og sin rolle i saken? Om man lyver og er skyldig i noe, så må man naturlig nok også fortsette med å opprettholde fasaden. Bruker man da i så fall en slik produksjon som talerør for sin sak, og agenda? Meget mulig. Men hva tenker så pårørende og anklagde, eller fornærmede? Tenker disse da at de må være med i produksjonen, for slik å forsvare sannheten og ofrene? Eller tjener det kanskje saken deres bedre å holde seg tause?
Samtidig får man ofte en helt unik anledning til å tale sin sak, enten man er skyldig, uskyldig, pårørende eller involvert på andre måter. Vi mennesker kan ha sterke krefter i for å gjøre oss hørt, og om det så er ved en deltakelse i en true crime-produksjon, så kan det langt på vei forstås ut ifra et psykologisk ståsted. De pårørende blir dessuten oftest ikke hørt, sett eller får oppmerksomheten rettet mot seg under en pågående og ofte tabloidiserende fremstilling av en sak. Følgende kan en dokumentar gi rom for deres stemmer, deres teorier, og kanskje også nettopp sannheten.
Media kan slik få en liten smekk i trynet tilbake. For pårørende og involverte kan selv bruke dem, til endelig å få fortalt sin historie. Saken slik den opprinnelig ble fremstilt av media, er overhodet ikke alltid den egentlige sannheten. I tilfellet Silje-saken, ble media kraftig kritisert i ettertid for å gi politiets sløve arbeid næring ved å blåse opp deres konklusjoner i avisene. Hva om media heller hadde rettet søkelyset mot politiets arbeid allerede der og da? For også media kan lære av sin egen historie og feilsteg. Det er også tilfellet i Baneheia-saken, og måten media ikke tok hardere tak i seg selv og var ukritiske i måten de dekket saken på.
Den menneskelige prosessen med å bearbeide ting kan altså resultere i at man åpner seg mer i lang tid etterpå. I tilfellet med Knutby-saken, kunne plutselig den domfelte Sara Svensson nå endelig snakke ut, fordi hun ikke lenger ble ansett som og behandlet som psykisk utilregnelig. Det kunne hun imidlertid ikke tilbake i 2004, og politi og rettssak gikk slik glipp av potensielt viktige vitneutsagn fra henne. Man skal fremdeles ikke nødvendigvis ta alt for god fisk, selv i dag, men likevel – det kan gi nye perspektiver rundt noe som opprinnelig ble dysset ned, underkjent eller avvist.
Ockhams teori og tunnelsyn
Ved å ta seg bedre tid, og gi plass til flere teorier, kan journalisten eller produsenten enklere unngå både tunnelsyn og enveiskjøring, noe som ofte har vist seg å være politiets akilleshæl i store saker som Birgitte Tengs-saken, Thomas Quick, Silje-saken og gudene vet hvor mange andre.
For å motvirke enveiskjøring og fastlåst tunnelsyn, kan «Ockhams barberkniv» være et godt verktøy. Dette prinsippet, om at det enkleste ofte også er det riktigste, er derimot noe som kan være vanskelig å gå for, om man har låst seg til en teori med all oppmerksomhet, budsjett og tid.
Politiets selvbevissthet vil forhåpentligvis bli bedre med årene. Utallige saker har vist at både interne rutiner, arbeidsmetoder, vilje og evne til selvkritikk og innsikt, mildt sagt ikke har vært helt på stell. I disse dager er også en av norgeshistoriens største justismord et faktum. Frikjenningen av Viggo Kristiansen i Baneheia-saken er nok et grelt eksempel på hva som kan skje om nok av leddene i en etterforskning ikke er seg selv bevisst nok. Mye av oppmerksomheten sakene har fått de senere årene, må derfor til en viss grad tillegges medias store innflytelse og deltagelse, og evnen til å flombelyse gamle saker og politiets arbeid på.
Muligens vil fremtidens politietterforskning, i lys av true crime-bølgens mange påvisende og avslørende blikk, bli såpass justert at etterforskningen, analysen og tilnærmingsmåtene også forandres til det bedre. Om ikke annet må det være lov å håpe på at politiets selvinnsikt og vilje til selvransakelse og kritikk av egne arbeidsmetoder forbedres markant. Hvis ikke vil det stadig måtte bli medias og underholdningens oppgave å delvis påpeke dette. Men hva annet hjelper dette oss, enn som ren, pur underholdning? At media alltid vil ha denne vaktbikkjefunksjonen er sikkert og visst, men i krysningen mellom Netflix og alle de andre strømmeprodusentenes utallige true crime-produksjoner, og politiets etterforskning, skinner det også gjennom lærdom og konkrete grep som vi alle kan ta til oss.
True Crime-sjangerens styrker og svakheter
En helt konkret ting politi og etterforskningsapparat kan ta lærdom av, er å ta vare på DNA-spor i lengre tid enn man har hatt som praksis her til lands. For selv om DNA ikke nødvendigvis kan brukes her og nå, ligger det jo i DNA-teknologiens natur og som forskningsfelt, at den nettopp utvikler seg nærmest fra dag til dag. Det er derfor oppsiktsvekkende at man stadig vekk kan lese at «man kvittet seg med DNA-spor i saken for lenge siden», og det i saker som ikke engang ble løst, men bare lagt på is.
I den nylige HBO-produksjonen The Staircase brukes det mye tid på å illustrere og visualisere de tre mest sannsynlige teoriene rundt det dødsfallet til Kathleen Peterson. Én av teoriene her er den omdiskuterte «ugle-teorien», en teori som går ut på at avdøde først ble skadet av et ugleangrep, for så å dø av skadene og ikke etter drapsforsøket fra hennes mann, Michael. Teorien ble ikke medregnet under rettssaken, den kom visstnok på bordet for sent i rettssaksprosessen. Slik kan den mest sannsynlige teorien glatt ha blitt trumfet av byråkrati og annet, og på veien forsvunnet ned i rettsinstansenes altoppslukende kaos rundt saken.
I ettertid har derimot Ugle-teorien blitt veldig populær på nettet, og kanskje ikke så rart – den virker faktisk langt mer sannsynlig enn de to scenarioene som altså ble fremstilt i retten. Det er ironisk, men dessverre heller ikke så uvanlig. En liknende historie så vi i Sverige for noen år siden, hvor én av landets mest mystiske drapssaker viste seg å være et resultat av et elgangrep. Heller ikke her var det ektemannen som hadde drept kona si, men altså en elg.
Slik kommer også et annet faktum frem, nemlig hvor tungt og tidkrevende en rettssak og dens forberedelser kan være, mot tv-produksjonens som er langt enklere og kjappere. Hvorvidt dette slår bedre ut avhenger av mange faktorer, men poenget er at det absolutt ikke er enkelt å snu om på et så stort apparat som rettssystemet er, samtidig som utenforstående teorier kan skifte retning like fort som vinden.
True crime-produksjoner er ikke like fastlåste til å fremlegge bevis som rettsapparatet, og følgende kan det være veldig farlig, og lett, å skifte både fokus, mistanke og på veien slenge ut utallige teorier, gjerne ofte i underholdningsøyemed. Poenget med denne Staircase-saken blir måten serien påviser og visualiserer hvor overtenkende, problematisk overdrevet og styrt av tunnelsyn vi mennesker ofte blir innen en kriminalsak. Dette kan være den grundige etterforskningens aller vanskeligste side, og utfordring. Samtidig står det kanskje en liten ugle eller en elg på sidelinjen, med svært så skarpe klør og overvåker prosessen, vel vitende om hvem den egentlige morderen var.
På den annen side skal man ironisk nok heller ikke selv blir for overbevist om ugle-teorien. Den har mange tiltrekkende sider ved seg som også gjør oss publikum veldig åpne for både tunnelsyn og tankefeil – vi tiltrekkes gjerne det som høres mest spennende og interessant ut, og velger slik å se bort ifra andre teorier. Tunnelsyn kan med andre ord også ramme en true crime-produksjon, noe som er viktig å være fullstendig og kritisk klar over, også som seer. Kanskje er derfor ikke medias rolle som «den fjerde statsmakt» så mye direkte med på å avgjøre saker i seg selv. Men medias evne til å bringe sakene frem i lyset er dog uomtvistelig en egenkvalitet rundt slike produksjoner. I enkelte tilfeller kan disse også gjøre underverker for de aktuelle sakene og bringe nye avgjørende spor på bordet.