Lille konsensusland, hva nå?

­

Norge er verdens beste land å bo i, vi er lykkeligst og vi er rikest, ifølge internasjonale målinger. Den vanligste forklaringen er samfunnsmodellen vår og topplasseringene på et annet sett av internasjonale målinger:Vi har stor tillit til hverandre, vi er likestilte, det er relativt små forskjeller mellom oss, vi tror på vitenskapen, vi har tillit til våre institusjoner.^{Se: hdr.undp.org/en/2018-updates, openknowledge.worldbank.org/bitstream/handle/10986/29001/9781464810466.pdf og worldhappiness.report/ed/2017/.} Vi har til og med tillit til tradisjonelle medier. Vi er annerledeslandet.

I verden der ute synker tilliten til demokratiske institusjoner nokså dramatisk. Troen på vitenskapen er svekket i opplysningstidens hjemmeområde. «Post-truth» er det nye trendbegrepet som beskriver en utvikling der alternative virkeligheter og identitetspolitikk motiverer stadig flere velgere. Tilliten til medieplattformer på tvers av politiske skillelinjer fordufter. Forskjellene øker, og verdens liberale demokratier polariseres – ikke bare internt, men også geopolitisk. Stormaktene knives, og en internasjonal handelskrig er i gang.

Norge holder stadig stand som småstat og lite polarisert samfunn, men det norske tillitssamfunnet er ikke vaksinert. Det går ikke like fort hos oss, men retningen er den samme. Den såkalte SSB-saken viser at konsensus om nasjonens vitenskapelige faktagrunnlag ikke kan tas for gitt. Innvandring har gitt identitetspolitikken et tydelig ansikt, og spørsmålet om hva som skal til for å være norsk, virker også polariserende.

EN POLARISERT VERDEN

I 2016 valgte Oxford Dictionaries «post-truth» som årets viktigste nyord og merkelapp for en ny tidsepoke, etter valget av Donald Trump som amerikansk president og brexit-avstemningen i Storbritannia. Men polarisering og «oss mot dem»-retorikk i politikken startet lenge før valget av Trump og brexit. Meningsbrytning og grunnleggende systemuenighet har eksistert siden demokratiets morgen.

Dagens polarisering er likevel noe mer: en kamp mellom virkeligheter med få eller ingen felles referansepunkter forankret i vitenskapelig kunnskap. «Fakta» mister sin overbevisende kraft på tvers av politiske skillelinjer som redskap for å skape konsensus. Hvem som framfører fakta blir viktigere enn hva som sies.

Et hovedargument for «leave»-kampanjen i forkant av brexit var at britene angivelig betalte 350 millioner pund i uka til EU-systemet, penger som nei-siden i stedet ville bruke på det offentlige helsevesenet. Landets uavhengige statistiske sentralbyrå rykket nokså umiddelbart ut og dokumenterte at tallet var en grov overdrivelse uten rot i virkelige budsjetter. Regnestykket fra statistikerne hadde ingen effekt på EU-motstanderne. Byrået ble sett på som partisk og en del av regjeringen Cameron – et fiendtlig «ekspertvelde». EU-motstanderne hadde større tillit til kampanjens «alternative» regnestykke. Det hjalp ikke akkurat at regjeringen Cameron, med lav tillit i befolkningen, bombarderte velgerne med statistikk fra det samme byrået for å dokumentere kostnadene ved å forlate EU.^{Matthew D’Ancona: Post-Truth. The New War on Truth and How to Fight Back, Ebury Press, 2017.} I 1973 hadde 44 prosent av amerikanerne stor eller ganske stor tillit til landets kongress og senat. I 2018 er det tilsvarende tallet 18 prosent.^{news.gallup.com/poll/1597/confidence-institutions.aspx.} Økende mistillit til styrende institusjoner forklarer langt på vei hvorfor en politisk outsider som Trump, kunne bli president i USA.Trump målbærer velgergruppens misnøye fra topp til bunn i det amerikanske samfunnet. Gruppetilhørighet, tro og følelser trumfer «sannhet».

Konkurrerende sannheter i politikken er på ingen måte et amerikansk fenomen. I Polen pågår en annen skyttergravskrig – mellom en nasjonalkonservativ virkelighet og en liberal rettsstatstradisjon, og mellom den polske regjeringen og EU. I store deler av Europa avtar troen på etablerte institusjoner, og det politiske landskapet er forandret.Tidligere statsbærende partier er radert ut, og nye partier har kommet til regjeringsmakten. Bakteppet for dette kan leses i European Social Survey. 40 prosent av europeere som er spurt, mangler tillit til egen regjering. Den årlige Edelman Trust-undersøkelsen viser en tilsvarende utvikling.^{Se www.europeansocialsurvey.org/data/ og www.edelman.com/trust2017/.}

IDENTITETSPOLITIKK DREVET AV FORSKJELLSUTVIKLING OG INNVANDRING

Francis Fukuyama mener den tradisjonelle venstresiden har forlatt fokuset på bred økonomisk fordeling og likhet. Interessene til en lang rekke marginaliserte minoriteter – som flyktninger eller LHBT-miljøet – har tatt over. På tilsvarende vis har den tradisjonelle høyresiden forlatt et enøyd fokus på redusert stat og privat sektor. Dagens høyreside definerer seg mer som patriotisk forsvarer av nasjonal identitet – ofte knyttet til rase, etnisitet og religion, mener Fukuyama.^{www.foreignaffairs.com/articles/americas/2018-08-14/against-identity-politics.} For å ta et par eksempler: Under den svenske valgkampen i høst var innvandring et dominerende tema. Biler sto i brann, og mange svensker var redde for å ende som fremmede i eget land. Sverigedemokratenes representant Elisabeth Peterson drev valgkamp på et lite torg i Småland, og kom med en uttalelse som vakte oppsikt langt ut over Sverige: «Man skal være født i Sverige og ha svenske foreldre.» Tidligere har hun sitert en sang i sosiale medier med refrenget «Svensker er hvite og landet er vårt».^{www.nrk.no/urix/sverigede-mokrat_-_-man-skal-vaere-fodt-svensk-og-ha-svenske-foreldre-1.14172043.} På omtrent samme tid i den amerikanske delstaten New Mexico sto Debra Haaland også på en talerstol, som demokratenes kandidat til Kongressen. Haaland er medlem av kawaika-stammen og deres reservat, og kan bli første urfolkskvinne på Capitol Hill i Washington, D.C. Haaland er alenemor, har kjent fattigdom på kroppen, har en lesbisk datter og en far med aner fra Kvitsøy i Rogaland som tjenestegjorde 30 år i US Marines. Hun omtaler seg som alle undertryktes kandidat, og fra talerstolen i New Mexico åpnet hun sin appell deretter, ved å henvende seg til arbeidere, kvinner, svarte og brune, LHBT-personer, handikappede og krigsveteraner.^{radio.nrk.no/podkast/verden_paa_loerdag.}

Ulike «oss» mobiliserer velgere på hver sin side av det politiske spekteret. Peterson mobiliserer svensker som føler seg marginalisert av innvandring til Sverige. Haaland mobiliserer minoriteter i et sammenslått «oss» av marginaliserte amerikanere. Følt eller opplevd utenforskap og mistillit til storsamfunnet er drivkrefter for begge posisjoner.

Forskjellene mellom amerikansk og europeisk venstreside er store, på samme måte som det er vanskelig å kategorisere en felles høyreside på tvers av verdens liberale demokratier. Likevel peker Fukuyama på noe viktig: Polarisering av velgere foregår i form av potent identitetspolitikk på begge sider av høyre–venstre-aksen.Velgere føler seg forrådt av samfunnets maktinstitusjoner i møte med diskriminering, økonomisk forskjellsutvikling og innvandring eller kombinasjonen av alle tre. Konkurrerende offerroller blir til brennstoff i fragmenterende identitetspolitikk.

Økonomisk forskjellsutvikling som driver av identitetspolitikk, handler ikke om manglende økonomisk vekst, men om skjev vekst. Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom i verden, er sunket fra 42 prosent i 1993 til 18 prosent i 2008,^{www.economist.com/international/2017/03/30/the-world-has-made-great-progress-in-eradicating-extreme-poverty.} men internt i befolkningene har forskjellene mellom topp og bunn økt nesten like dramatisk. De rikeste er blitt mye rikere, og de med høyere utdanning har rykket markant fra dem med lavere eller ingen utdanning. For første gang i moderne tid er det sannsynlig at mange av middelklassens barn i vest vil oppleve lavere levestandard og sosial status enn sine foreldre.^{www.foreignaffairs.com/reviews/review-essay/2017-10-16/how-should-governments-address-inequality.} I hele OECD-området er de rikeste ti prosentene av befolkningen i dag ni ganger rikere enn de fattigste ti prosentene, det største registrerte gapet på et halvt århundre.^{www.oecd.org/inequality.htm.} Den andre store driveren av identitetspolitikk er innvandring. På 1960-tallet var stadig en overveldende majoritet av innbyggere i liberale demokratier født i landene de bodde i. I dag er dette forandret. En globalisert økonomi, billig innvandret arbeidskraft og nedbygging av grenser har endret de liberale demokratienes interne sammensetning raskere enn noen gang før. Et eksempel er Storbritannia, der 14,3 prosent av befolkningen – eller 9,4 millioner mennesker – i dag er født utenfor landet.^{www.migrationwatchuk.org/statistics-population-country-birth.} Under brexit-kampanjen var nei-sidens kobling mellom økte forskjeller og høy innvandring med på å avgjøre folkeavstemningen i 2017. Isolert sett er imidlertid sammenhengen mellom innvandring og økt økonomisk forskjellsutvikling relativt svak, ifølge utviklingsøkonomen Paul Collier.^{Paul Collier: Exodus, Immigration and Multiculuralism in the 21sr Century, Penguin Books, 2013.} I Storbritannia har liberalister på høyresiden argumentert for at økt innvandring er en viktig årsak til de siste 30 årenes økonomiske vekst i landet. Tilsvarende har forsvarere av velferdsstaten på den britiske venstresiden argumentert for at deregulering og kutt i velferdsstaten, og ikke innvandring, er hovedforklaringen på den britiske forskjellsutviklingen. Begge sider har rett, men tar samtidig feil.

Problemet er ikke innvandring i seg selv, men manglende integrering av for mange innvandrere på for kort tid. Framveksten av parallelle samfunn i Storbritannia har redusert hele den britiske befolkningens oppslutning om refordeling, velferdsstat og felles institusjoner på et tidspunkt der behovet for refordeling og fellesskap har vært større enn noen gang. Fragmenterte identiteter har svekket alles tillit og følelse av eierskap til det britiske samfunnsfellesskapet – og dermed også storsamfunnets evne til å integrere nyankomne.

Så er spørsmålet: Hvordan virker de samme polariseringstrendene i det norske tillitssamfunnet?

NORGE SOM SÅRBART ANNERLEDESLAND

De fleste nordmenn kan fortelle historier fra det norske tillitssamfunnet.Vi liker å fortelle dem, ikke minst til utlendinger. Historiene gjør oss stolte. Jeg har to jeg pleier å fortelle:

Den første er fra en februardag i Nordmarka på ski, med knall og fall i en utforkjøring til Kikutstua.Venstreskia knakk. Hvordan skulle jeg komme meg hjem på bare ei ski? Skistua var proppfull av søndagsturister. Bak disken i kafeen sto bestyreren. Jeg kjente ham ikke, men spurte likevel: – Har dere ei gammel ski å låne bort? Bestyreren hadde ingen ekstra ski, bare sitt eget nyinnkjøpte par. Som han tilbød. Så fremt jeg kunne sette skiene igjen utenfor en kolonialbutikk i Sørkedalen. Jeg gled den siste mila ned til butikken på lånte ski, satte dem fra meg og tok bussen hjem. Min andre historie er fra en tyrkisk restaurant på Grønland i Oslo. Jeg spiste lunsj med Muhammed fra voldsherjede Ramadi i Irak. Han hadde landet på Gardermoen dagen før. Vi skulle i et møte sammen. Ei dame kom syklende forbi. Alene, og med hjelm, som nesten alle andre. Det var Oslos ordfører, Marianne Borgen. Muhammed var målløs. At Oslo hadde en kvinnelig ordfører var én ting, men at ordføreren også syklet, uten medhjelpere og politibeskyttelse, var ikke til å tro. Muhammed måtte ta bilde med mobilen sin.

Store deler av det politiske landskapet trekker fram vår tillit til hverandre som viktig for norsk samfunnsutvikling, demokrati og verdiskapning.Trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjoner er et norsk og nordisk særtrekk.Tillit gir lettere reformkraft og omstillingsevne. Trygghet gir fleksibilitet i arbeidsmarkedet, i kombinasjon med en velferdsstat som har sikret en høyt utdannet og konkurransekraftig befolkning.

Ulike målinger gir foreløpig ingen grunn til polariseringsalarm. Nordmenn holder stand, vi stoler på hverandre, på staten og på samfunnsinstitusjoner i større grad enn de fleste andre.Vi «betaler skatt med glede» og har relativt høy tillit til den fjerde statsmakt – de tradisjonelle mediene. Ikke minst gjelder dette landets bredeste og største medieplattform – lisensfinansierte NRK.^{medienorge.uib.no/statistikk/medium/avis/382.} Tilliten til Stortinget har økt siden 2004.^{www.europeansocialsurvey.org/docs/round8/fieldwork/norway/ESS8_fieldwork_and_interviewer_instructions_NO.pdf.} Men polariseringskreftene virker også hos oss, på alle de sentrale områdene som er kjennetegnet av polarisering i andre liberale demokratier: relativisering av vitenskapelig kunnskap og identitetspolitikk utløst av forskjellsutvikling og innvandring.

I tillegg er vi i utgangspunktet mindre trent i å håndtere sosial og politisk polarisering enn for eksempel amerikanere eller spanjoler. Der forskjellighet og mistro til staten ofte har vært normen i smeltedigelen USA, eller der regional og sosial uforsonlighet preger moderne spansk historie, er den norske erfaringen relativ likhet og kollektiv tillit sementert av brede samfunnsforlik og kunnskapsbasert politikkutvikling.

SSB-SAKEN SOM VARSELSKUDD

Den såkalte SSB-saken illustrerer at vitenskapelig kunnskap som felles nasjonalt grunnlag for politikken, heller ikke kan tas for gitt i Norge. Kompromisset er normen for hvordan norsk politikk utformes, metoden er kunnskapsbasert, og Statistisk sentralbyrå (SSB) står for den norske tillitsmodellens felles faktagrunnlag. SSBs oppdrag er å levere statistikk til «forvaltningen, Stortinget, partene i arbeidslivet, media og allmennheten».^{www.ssb.no/omssb/styringsdokumenter/virksomhetsplaner/_attachment/335693?_ ts=160bb2329a0.} Norsk forvaltning er politisk styrt gjennom valg, men bemannet av fagfolk. Norske regjeringer, uavhengig av farge, baserer sin politikkutvikling i all hovedsak på felles og vitenskapelig basert kunnskap – ikke minst gjennom statistikk fra SSB.

Folk flest har neppe reflektert mye over hva SSB er eller leverer, tilliten til denne institusjonen har framstått som gitt. Det endret seg brått da kontroversen rundt SSBs tidligere direktør Christine Meyer eksploderte i 2017. Konflikten handlet om mye, men det som for alvor brakte SSB inn i feeden til millioner av nordmenn, var byråets rolle i å forstå innvandringens effekt på det norske samfunnet. Direktørens uttalelser om eget innvandringssyn og omplasseringen av innvandringsregnskapets far – SSB-forskeren Erling Holmøy – skapte en kontrovers SSB aldri før har opplevd. SSB ble beskyldt for politisk slagside. I Stortinget ble SSBs uavhengighet betvilt, og finansministeren fikk formell kritikk. NHO og LO rykket bekymret ut. De fryktet for den norske modellens og SSBs tillit, kvalitet og rolle i det norske trepartssamarbeidet. Kunnskapskjernen i den norske modellen, som grunnlag for norsk politikkutvikling, sto på spill.

I et debattinnlegg i VG høsten 2018 utfordret skribent Kjetil Rolness SSBs beregning av yrkesdeltakelsen blant innvandrere, spesielt kvinner fra Somalia. Rolness hadde selv regnet seg fram til at SSBs framstilling var mangelfull og for rosenrød.^{www.vg.no/nyheter/meninger/i/wEjaQG/kan-vi-stole-paa-statistisk-sentralbyraa.} Svaret Rolness fikk fra en seksjonssjef i SSB, var vanskelig tilgjengelig, avvisende og belærende. Igjen ble byråets pålitelighet og uavhengighet et opphetet tema i sosiale medier, før SSBs nye sjef, Geir Axelsen, kom Rolness i møte i et svarinnlegg. Axelsen forsto at «SSB-stemplede» tall i seg selv ikke lenger var nok for å verne om SSBs tillit. Spesielt på innvandringsfeltet, der kampen om virkelighetsbeskrivelsen er hard: «SSB må ha evne og vilje til å gjøre alle relevante tall tilgjengelige, uansett om de måtte være ubehagelige for noen. Jeg (...) er enig i at det er viktigere enn på lenge å ikke gi næring til de som måtte ha teorier om at offentlige institusjoner bevisst holder tilbake fakta, eller bevisst fører befolkningen bak lyset», skrev Axelsen.^{www.vg.no/nyheter/meninger/i/wEj72L/ssb-uavhengig-og-troverdig.} Det er spesielt i innvandringsdebatten at «fakta» har mistet mye av sin overbevisningskraft, også i Norge. Avsender er for mange viktigere enn innholdet, man tillegger hverandre ymse motiver, følelser trumfer «sannhet», og alternative medier som Resett og Document, har oppstått i opposisjon til tradisjonelle medier. Med SSB-saken traff den samme trenden som polariserer ordskiftet i andre liberale demokratier, også solar plexus i den norske samfunnsmodellen.

Målinger viser at nærmere halve den norske befolkningen har svekket tillit til forskning. Da Aftenposten skrev om dette i fjor, var Forskningsrådets direktør bekymret.^{www.aftenposten.no/kultur/i/zaJaq/Ny-undersokelse-Nesten-halvparten-av-nordmenn-stoler-ikke-pa-forskning.} Men alarmen bør også klinge internt hos forvaltere av vitenskapelig kunnskap, som Forskningsrådet og SSB.

Formidling av kunnskap handler i dagens polariseringsklima om mer enn vitenskapens resultater. Det handler om selve vitenskapens legitimitet, og forsvaret av vitenskapelig kunnskap som kjerne i den norske samfunnsmodellen. For SSB holder det ikke lenger å formidle statistikk i metodedrakt tilpasset fagkretser. Byrået må også formidle statistikk i et bredere minefelt, der kontekst og følelser dominerer. SSB må slåss for noe det ikke er vant til – tilliten i befolkningen til seg selv og nasjonens felles faktagrunnlag.

FORSKJELLSUTVIKLING, INNVANDRING OG NORSK IDENTITETSPOLITIKK

Som i resten av OECD-området, øker de økonomiske forskjellene i Norge. De rikeste 10 prosentene av befolkningen drar fra, og spesielt øker forskjellene mellom unge voksne nordmenn. Forskjellene øker langs hele inntektsskalaen, og den rikeste prosenten nordmenn kontrollerer i dag 21 prosent av verdiene.^{www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/formuesulikheten-oker.} Som i det øvrige OECD-området er det norske skattesystemet mindre refordelende enn tidligere. Formue og kapitalinntekter forklarer mer av forskjellsutviklingen enn lønn. Skatt på formue, kapital og arv er redusert eller fjernet.

Sammen med Sverige ligger Norge langt nede på OECDs liste over land med økonomiske forskjeller. Men OECD har produsert en egen rapport om Sverige, fordi Sverige er det landet i hele OECD der forskjellene øker raskest. Utviklingen i Norge er parallell – men likevel forskjellig. For det første er utviklingen langsommere. For det andre er ikke den norske velferdsstaten kuttet som den svenske og den britiske, og for det tredje har ikke Norge samme forskjellsutvikling i skolen som Sverige. Den viktigste faktoren, spesielt sammenliknet med land som USA og Storbritannia, er at flere nordmenn har fått økt kjøpekraft på tross av forskjellsutviklingen. Færre nordmenn har derfor grunn til å frykte lavere levestandard enn foreldrene deres hadde. Samtidig vil fortsatt økonomisk forskjellsutvikling sette press også på den norske tilliten. ^{Se helsedirektoratet.no/nyheter/okning-i-sosiale-forskjeller-bekymrer-helse-direktoratet, www.oecd.org/sweden/sweden-achieving-greater-equality-of-opportunities-and-outcomes.pdf, www.oecd.org/inequality.htm og www.oecd.org/statistics/Better-Life-Initiative-country-note-Norway.pdf.} Det er lang tradisjon i Norge for protestbevegelser – eldreopprør, bompengeopprør og bondeopprør. Men den økonomiske forskjellsutviklingen i Norge har ikke støtt ut folk som i andre liberale demokratier. Den har foreløpig ikke gitt samme grobunn for fragmentering og polariserende identitetspolitikk mot storsamfunnets institusjoner.

På en annen OECD-oversikt over økende forskjellighet ligger Norge derimot helt i toppen: innvandring i forhold til folketall.Ved utgangen av 2015 var det 700 000 innvandrere i Norge og 150 000 personer som var født i Norge med to innvandrerforeldre. Drøyt halvparten av denne innvandrerbefolkningen har opprinnelse fra Afrika, Asia eller Latin-Amerika.^{Alle tall over innvandring til Norge er hentet fra Brochmann 2-utvalgets rapport, basert på statistikk fra SSB. Se www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-2/id2536701/.} Høy innvandring var lenge uvant for et homogent norsk samfunn, og vi har balet med håndteringen av den. Det skulle også ta lang tid før et stort og viktig spørsmål ble stilt i en norsk samfunnsutredning, nemlig: Hva er innvandringens effekt på den norske fellesskapsfølelsen? Et spørsmål Brochmann 2-utvalget ble nedsatt for å svare på. Utvalget kom med sin rapport i 2017.

Den gode nyheten fra utvalget er at tilliten i det norske fellesskapet med stor innvandrerbefolkning stort sett holder stand. Storbritannias onde sirkel har ikke nådd oss – kombinasjonen av økonomisk forskjellsutvikling og segregering som driver av polarisering, og som har undergravd britenes tillit og eierskap til velferdsstaten.

Men store utfordringer består, også i Norge. Både økonomiske utfordringer i form av den norske velferdsstatens finansielle bærekraft og i form av holdninger – behovet for en bærekraftig verdiplattform i et mangfoldig norsk tillitssamfunn.

En underfinansiert velferdsstat på grunn av for høy innvandring vil naturligvis påvirke holdningene til velferdsstaten. En majoritetsbefolkning som ikke ser seg tjent med å støtte opp om refordeling av samfunnsgodene, eller segregerte minoritetsbefolkninger som verken bidrar til fellesskapet eller har tillit til storsamfunnet, vil bryte ned den norske modellen. Paul Collier beskriver forholdet som en klassisk økonomisk likevektsmodell – et tillitssamfunns evne til å integrere forskjellighet avhenger av graden av forskjellighet og av tid.

Utgangspunktet til Brochmann-utvalget var noe av det samme. Hva som er for mye forskjellighet – for høy innvandring – er et svært sammensatt spørsmål. I tillegg er det omtrent like mange meninger om det som det er Facebook-medlemmer i landet. Brochmann-utvalget tallfester da heller ikke nivået for bærekraftig innvandring til Norge – det er det regjeringens og Stortingets lodd å gjøre.

Men samfunnets bærekraft avhenger ikke bare av mengden innvandrere. Innvandrernes evne og vilje til å la seg integrere, og det norske samfunnets evne og vilje til å integrere, er like viktig. Helt konkret legger Brochmann-utvalget vekt på «arbeidslinja», altså betydningen av vellykket integrering i arbeidsmarkedet, som forutsetning for en bærekraftig framtidig norsk velferdsstat. I tillegg til integrering i utdanningssektoren og deltakelse på fellesarenaer i sivilsamfunnet, er arbeidslinja utvalgets nøkkel til å opprettholde det norske tillitssamfunnet. I dagens Norge er en slik konklusjon nokså lite kontroversiell.

Den andre dimensjonen Brochmannutvalget utredet – en integrert verdiplattform som forutsetning for samhold og tillit – er mer krevende å konkretisere. Derfor slet utvalget også internt med å enes.Verdibegrepet er omstridt, men viktig. Hva skal til for å være norsk i et heterogent Norge, ut over å få seg jobb, sende ungene på skolen, stille på foreldremøte og betale skatt?

Spørsmålene går til roten av den største polariseringskraften også hos oss – hva det er å være nordmann, hva norske verdier representerer. Dypest sett handler det om et framtidig norsk tillitssamfunn med en vellykket integrering er mulig.

Det finnes knapt forskning på verdinormers betydning for å skape tillit i et mer forskjelligartet Norge.^{Se Brochmann 2-utvalgets rapport, s. 164.} Mange har hatt berøringsangst knyttet til å definere verdier og det «norske». Med unntak av Fremskrittspartiet har nesten hele det politiske landskapet holdt temaet på avstand. Verdidiskusjoner stopper ofte med universelle verdier – menneskerettigheter, demokrati og frihet. Derfor har nasjonalkonservative stemmer nærmest uimotsagt fått eierskap til begrepet, og knyttet norske verdier til etnisitet og noe opprinnelig eller iboende norsk.

Egentlig er berøringsangsten for norske verdier paradoksal. En eksplisitt verdibasert samfunnskontrakt – som for eksempel den amerikanske – har formet tilhørighet på tvers av ulik opprinnelse, religion og etnisitet. Inngangsbilletten til å være amerikansk har vært en idé om at alle kan lykkes i USA, og at alle har et patriotisk ansvar for pliktene og rettighetene som er nedfelt i den amerikanske konstitusjonen. Dette har formet den amerikanske identiteten mer enn McDonald’s, Elvis eller amerikansk fotball, selv om nasjonal kultur selvsagt også er viktig for nasjonal tilhørighet.

Forskjellene mellom USA og Norge er store, men ikke så store at nasjonale verdier som ikke baserer seg på etnisitet eller iboende kultur, er umulig å se for seg i Norge. Like lite som universelle verdier er mer universelle i Norge enn i USA, fordi Norge har mer homogen kultur og etnisitet enn USA.

DEN NORSKE DRØMMEN

Som nevnt sprakk Brochmann-utvalget på spørsmålet om verdier og kultur i integreringen av innvandrere. Et av medlemmene som brøt ut, var forsker og nobelkomitémedlem Asle Toje. Toje målbærer et syn som går ut på at det særegne ved norsk kultur er knyttet til majoritetsbefolkningen som «etnisk norsk». Nasjonalstatens oppgaver har vært å bære fram «en spesifikk kultur, det nasjonale», skriver han i sin dissens. At etniske nordmenn kan komme i mindretall, ser Toje som en «akutt utfordring for norsk kultur». Han kritiserer utvalget for å ta en snarvei ved å legge til grunn at nordmenn har en «tynn» verdibasert identitet, mens vi ifølge Toje isteden har en «tykk» kultur, som han kaller «innat-lært».^{Merknad fra utvalgets medlem Asle Toje, s. 187 i utvalgets rapport.} Men også Toje tar en snarvei. Han forklarer ikke hva han legger i norske verdier. Toje reduserer nordmenns verdier til universelle verdier – som for eksempel frihet. Nordmenn liker frihet, men å like frihet gjør deg ikke norsk, skriver han. Det «tykke» – det som gjør oss norske – har ifølge Toje å gjøre med en kultur formet av en homogen etnisk nasjon gjennom århundrer. NRK P2s programserie Toje om Norge, som ble sendt i sommer, omhandlet «det moderne Norges arvestoff». Et av programmene var viet akevitten – «Norges nasjonale brennevin». Et annet handlet om Nobels fredspris. I programmene framsto det enda tydeligere at det for Toje er dette kulturelle arvestoffet som er essensen også i norske verdier, skapt av en homogen nasjon.

Et motsatt utgangspunkt er å se samfunnsverdier som kultur – også nasjonalkultur. Det norske tillitssamfunnet har lang tradisjon for ærlighet, respekt for avtaler og en vilje til å bidra overfor medmennesker. Plikter hører sammen med rettigheter, kombinert med en respekt for andres frihet. Dette er verdier som også andre samfunn har, men som i norsk sammenheng er formet av vår egen historie og geografi: små samfunn, barskt klima, selveiende bønder, tidlig parlamentarisme, en framvoksende arbeiderklasse som får makt gjennom valg og organisering, og en stadig endring av befolkningssammensetningen gjennom innvandring.Vi har alltid blitt påvirket av verdier utenfra, men den norske verdimiksen er noe annet enn både universelle verdier og norske individers DNA.

Også mange andre samfunn har geitost og snaps – med ulike ingredienser og oppskrifter. Tillitssamfunn som i det nordiske hjørnet av verden er det færre av – og den norske versjonen har bare vi. Det norske verdifundamentet skiller oss mer ut enn vår tilvente smak for søt geitost og akevitt. I tillegg kan alle være stolte av det norske tillitssamfunnet – også de som ikke drikker alkohol.

Dersom det norske tillitssamfunnet kun skal bygges på verdier uløselig knyttet til en kultur formet av etniske nordmenn, vil det i bunn og grunn være kjørt. Alternativt bygger det på en romantisk illusjon – å gjenskape en homogen norsk befolkning med aner fra fjorder og daler som bærere av iboende norsk kultur. Nye nordmenn kan lære om en slik kultur – men aldri bli del av den.

Ved å betrakte og videreutvikle det norske tillitssamfunnets verdiplattform som bærer av nasjonal kultur, er felles eierskap, tilhørighet og stolthet i det minste mulig å se for seg. Normer kan ikke bare læres. De kan adopteres og defineres som inngangsbillett til å være norsk. Brochmann-utvalget peker på noe av dette når de tar til orde for tydeligere krav til at nye nordmenn skal støtte demokrati, likestilling og barns rettigheter for å få statsborgerskap. Utvalget foreslår også nasjonale retningslinjer for atferd på sentrale fellesarenaer, samtidig som det stiller krav til majoritetsbefolkningen om å bekjempe etnisk og religiøs diskriminering.^{Se s. 486 i utvalgets rapport.} Å definere krav i form av tydeligere rammer for en norsk samfunnskontrakt er det norske demokratiets oppgave. Men verken krav, bærekraftig innvandring eller en velfungerende velferdsstat er i seg selv nok. Et framtidig norsk tillitssamfunn trenger også en himmel: felles holdninger og verdisyn som gjør det mulig å lykkes som norsk for alle – uavhengig av bakgrunn. En troverdig norsk drøm om at alle som «gjør sin plikt», kan lykkes som nordmenn.

Men da må berøringsangsten når det gjelder å definere norske verdier, også ut over universelle verdier, forsvinne. Å like frihet er ikke grunnlag nok til å bli en del av det norske samfunnet. Her har Asle Toje rett. Men det holder heller ikke å like akevitt – eller å ha en etnisk norsk bestefar som lagde akevitt. Definisjonen av norske verdier kan ikke alene overlates til nasjonalkonservative stemmer som knytter norsk identitet, kultur og verdier til etnisitet. Da vil eierskapet til det norske tillitssamfunnet i realiteten reserveres en stadig mindre del av befolkningen. For vi blir – uansett befolkningsframskriving – mer forskjellige og etnisk heterogene.

Lille land, hva nå? var tittelen tidligere utenriksminister Knut Frydenlund ga sin bok om småstaten Norges utfordringer under den kalde krigen på 1980-tallet. I dag er vi inne i en ny geopolitisk brytningstid. De samme internasjonale institusjonene som Frydenlund mente var Norges viktigste vern i tider med internasjonal uro, er i dag utsatt for nye farer. Knapt noe land har tjent mer på den herskende liberale verdensordenen enn Norge. Internasjonal rett, internasjonale institusjoner og knesetting av suverenitetsprinsippet for alle – små som store stater – er rammen som har sikret norsk trygghet og enorm økonomisk vekst etter annen verdenskrig. Uten havretten – ingen olje eller oljefond.

Den norske sårbarheten som Frydenlund var opptatt av, er tilbake. Men kreftene som i dag setter småstaten Norge under press, kommer innenfra, fra vår egen krets av liberale demokratier. Krefter som også virker i det norske samfunnet. Det handler ikke bare om småstaten Norge i geopolitikken, men om Norge som tillitssamfunn.

Norge er ikke som USA, Storbritannia eller for den saks skyld Sverige, hvor framveksten av alternative fakta, økonomisk forskjellsutvikling og høy innvandring har ført til en splittende identitetspolitikk. Men Norge er ikke uberørt, og fallhøyden vår er stor.

I dag kunne Frydenlunds bok om geopolitikk og Norge startet på Stovner med en av hovedpersonene i Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei: Mo, født på Stovner og sønn av innvandrerforeldre.

Mo kjenner ikke sine foreldres kultur. Han heier lidenskapelig på det norske landslaget i fotball, men har knapt vært utenfor Stovner. Mo bruker all sin tid på skolen. Han er ensom, men ensomheten gir mening. Med gode karakterer og studieplass på universitetet skal han opp og fram, bli en del av det store norske samfunnet. Men så hjelper det ikke å lykkes likevel, for han klarer ikke å bli del av noe fellesskap. Helt til slutt i boka sitter Mo igjen alene på gutterommet på Stovner. Han skriver en resignert mail om hvordan han føler seg isolert og uten tilhørighet til noe samfunn:

For litt siden så jeg et program på National Geographic om et akasietre i Niger. Har du hørt om det? Det er verdens mest isolerte tre. Jeg mener, det var verdens mest isolerte tre, i gud vet hvor mange år, helt til 1973, da ble det kjørt ned av en full, libysk lastebilsjåfør. I dag står det en metallskulptur der istedenfor treet. Dødt metall som varmes opp av sola og kjøles om natta.

I 2030 vil over 20 prosent av den norske befolkningen ha bakgrunn som Mo. Et lite land og tillitssamfunn tåler ikke 20 prosent dødt metall.

Asle Toje har fått lese gjennom essayet og vil respondere med en tekst i neste Samtiden.