Sorg og omsorg. Filosofen og naturen. Intervju med Arne Johan Vetlesen

­

ELEGI

Poetisk tekst skrevet som respons på en person eller gruppes død. Elegien tar for seg tre stadier av tap: sorg, deretter hyllest og beundring for den avdøde, og til sist forsoning og en mulig vei videre.

ARNE JOHAN VETLESEN er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Siste bok: The Denial of Nature (2015).

Favorittdyr

Hubroen. Størrelsen gjør den mer majestetisk enn andre ugler, og lyden er som klagende rop i svarte natten, en påminnelse om at det er når vi sover at andre former for liv utfolder seg.

DEL 1. SORG

GS: Du kaller vårt verdenssyn antroposentrisk, altså at mennesket er overordnet alt annet levende. Hva er konsekvensene av et slikt verdenssyn?
AJV: Vår generasjon vil oppleve et rekordartet tap av arter og biodiversitet, i vår levetid. Ingen generasjon før oss har erfart dette i liknende grad. For våre barn og barnebarn ser det ut som om situasjonen kan bli enda verre. Det å inneha denne kunnskapen synes jeg gir grobunn for sårhet og sorg. Klimaendringene er langt på vei menneskeskapte og det gir oss en rolle i å bekjempe årsakene. Likevel virker det som om hva hver enkelt kan gjøre, er forsvinnende ubetydelig. Da blir det vanskelig å ta inn over seg hvor stort og raskt tapet er, uten å føle avmakt.

GS: Økosorg, en sorg over skadene vi forvolder i naturen, er nært knyttet til avmaktsfølelsen du beskriver. Har du selv erfaring med slik sorg?
AJV: Ja, der jeg bodde tidligere fantes det både perleugler og kattugler som jeg ofte hørte om natten, eller mens jeg holdt på å sovne, de var en del av lydbildet. Etter hvert ble trærne der uglene holdt til hugget ned for å bygge boliger. Perleugler liker visst gamle ospetrær og etter hogsten var jeg veldig spent på om jeg ville få høre uglene igjen. Jeg hørte dem aldri mer. Da tenkte jeg veldig mye på dem. Så kan man si at dette ikke har noe med klimaendringer å gjøre og at hogst har forekommet før. Men i våre dager har vi kunnskap om hvor mye som faktisk hugges, at det fins stadig færre habitater å flykte til, og at situasjonen blir stadig mer prekær. Og da gjør det inntrykk når jeg tenker at jeg kanskje har hørt lyden av uglene for siste gang. Men som regel er jo tapet abstrakt.Vi er skjermet fra alle disse artene.Vi vet ikke hvor dyrene er når de dør. De blir bare borte. Dette er nok en av grunnene til at vi er så trege til å handle. Vi klarer ikke å gripe situasjonen kognitivt eller emosjonelt. Men artstapene er helt reelle. Hvis takten på fugledøden fortsetter, vil det nesten ikke være fugler igjen om tretti år.Våre barn og barnebarn vil vokse opp uten å høre fuglesang. Jeg har hatt søvnløse netter også på grunn av dem.

GS: Og selv om vi har kunnskap om at situasjonen er prekær, så handler vi ikke?
AJV: Mange har hatt stor tillit til bevisstgjøring. Hvis bare kunnskapen blir tilstrekkelig spredt, så vil folk bli bekymret, og denne bekymringen vil lede til handling. Eksempelvis vil folk stemme på grønne politikere ved valg, noe som i sin tur vil legitimere politikernes økte innsats for en mer effektiv miljøpolitikk. Så man har satset på rene fakta. Men det viser seg at en slik korrelasjon mellom hva kunnskapen sier og hvor mye eller lite dette bekymrer flertallet i befolkningen, ikke finnes. Tvert imot tror jeg vi har kommet over i en ny fase som ikke er fanget opp i de siste opinionsmålingene, noe valget av Donald Trump som president i USA indikerer. Psykologisk virker det nå som om jo tydeligere bevisene er på at klimaendringene er menneskeskapte, desto mer innbitt blir mange, og tilstrekkelig mange nok til å utgjøre tungen på vektskålen i et valg, ved å benekte situasjonen. Trassen er som hos barn: Jo større problemet er, dess mer intenst nekter man for at det finnes.

DEL 2. HYLLEST

GS: Trump er forretningsmann og har uttalt at han vil styre USA som en bedrift. Det kapitalistiske systemet han representerer er basert på at ytre verdier som velstand og rikdom er lik lykke. Men hva får vi i naturen som ikke kan kjøpes for penger? Sagt annerledes: Hvorfor blir jeg så glad når jeg kommer ut av hytta om morgenen og ser harespor og revespor utenfor døren?
AJV: Det er et veldig godt spørsmål, for du peker på en gledesopplevelse som ikke passer inn med tilfredsheten ved å kjøpe eller konsumere. En glede over å se at noen er til. Haren eller reven er ikke i ferd med å gjøre noe som er nyttig for deg, de lever sine egne liv og er der av egne grunner. Og det er nettopp det at de har sine egne prosjekter helt uavhengig av deg, som gjør det så stort å se at de er der. Der ligger verdien i en tilværelse der vi tror vi kan kontrollere alt og få alle behov tilfredsstilt: At vi kan oppleve noe som overskrider denne forestillingen og markerer at her gjelder noe annet.Vi føler oss heldige hvis vi ser et dyr akkurat når vi er ute på tur. Da blir vi den passive, mottakende og prisgitte part, og det har vi godt av.

GS: Er det andre årsaker til at slike møter med dyr i naturen virker så sterkt på oss?
AJV: Den filosofiske diskusjonen om naturens og ikke-menneskelige arters iboende verdi er relevant for å forstå denne spontane gleden. Hvis du ser en fiskeørn, blir du nærmest satt ut av fascinasjon over dens dyktighet: flyveevnen og hurtigheten, hvordan den får øye på byttet nede i vannet og klarer å fange det, og deretter fly av gårde med fangsten. Du sitter måpende igjen, du hadde ikke klart noe av det selv. Dette har å gjøre med en iboende verdi som er uavhengig av hvor nyttig noe er for deg eller ikke.Vi føler glede og fascinasjon ved å se en annen art utfolde sine helt distinkte egenskaper og evner. Det er litt aristotelisk: Arten virker på sitt beste, akkurat slik den er ment å virke. Den bidrar til rikdommen i verden, rikdommen av skapninger og ulike måter å være til på. Mangfold og diversitet bidrar til en sånn rikdom. Synet blir en påminnelse om at utfoldelsen er opplagt god, det riktige og viktige for arten. En påminnelse om at vi er én blant mange andre arter, alle med sine egenskaper. Det er flott.

GS: Idet vi betrakter ørnen som flyr, dykker og stuper, får vi da en opplevelse av å ta del i dens fantastiske egenskaper, i kraft av at vi begge er levende og tilhører den samme helheten?
AJV: Absolutt. Og så har vi en annen type opplevelse der det ikke er jeg som betrakter fuglen, men den som ser på meg. Den opplevelsen har jeg hatt noen ganger. Jeg så en musvåk fly veldig lavt. Jeg kunne se hele fuglens underside. Musvåken hadde jo for lengst sett at jeg var der, men fløy ikke videre eller vekk, den ville være såpass nærme. Og da var det vi to som var der, akkurat da. Det å bli fiksert av et vilt dyr, til forskjell fra katten eller hunden hjemme, det er uforglemmelig. Da kan man spørre seg: Hva kan man se i det blikket? Hva skal man si, har man noe språk for det? Igjen får jeg denne påminnelsen om at jeg bare er én blant mange forskjellige skapninger. Jeg inngår også i fuglens omgivelser, slik den inngår i mine. Noen ganger ser jeg på fuglen og noen ganger ser den på meg. Møtene har en type gjensidighet og dette skiftet fra å være subjekt til objekt, overfor et vilt dyr, viser at vår hverdagsmodus egentlig er veldig kunstig og kort, historisk sett.

GS: Ja, for du sier at vårt opprinnelige natursyn har vært annerledes gjennom nesten hele vår historie. «Panpsykisme» er begrepet du bruker når du hevder at vi kan leve i biotisk sameksistens med naturen og dyrene, hvordan definerer du det begrepet?
AJV: Panpsykisme kan virke spekulativt og esoterisk, men er historisk sett det natursynet menneskene har levd lengst med. Panpsykisme handler om å oppleve naturen og alt som eksisterer som besjelet og beåndet. At alt har en innside og er i stand til å forholde seg til seg selv. Så kan man kalle den egenskapen for ulike ting: mentalitet, psyke, sinn, ånd eller bevissthet. Men synet er en holistisk virkelighetsoppfatning om at alt som er levende deler denne egenskapen. Da er ikke mennesket lenger eksepsjonelt. Sosialantropologien og vår historie viser at et slikt syn har konkrete og praktiske følger for hvordan vi forholder oss til naturen. Dyrene og naturen er subjekter og aktører slik som oss. Naturen og dyrene overvåker oss og har sine egne oppfatninger om menneskene akkurat slik vi har våre oppfatninger om alt som foregår der ute. Alt er på like fot, for alt som er levende og organisk har en andel i det å kunne oppleve og sanse. Alt innehar i hvert fall en elementær evne til å skjelne mellom det som fremmer egen eksistens og som er positivt, og det som truer, hindrer eller undergraver. Igjen har dette å gjøre med spørsmålet om naturens og ikke-menneskelige arters verdi.

DEL 3. FORSONING

GS: Mange vil hevde at vår begrensede evne til å sørge over ødeleggelsene i naturen henger sammen med vår evne til fortrengning. Vi ønsker jo ikke å vite at noe blir verre, ikke vite om oss selv at vi er syke, kanskje heller ikke at vi skal dø. Og dermed fortrenger vi kanskje også at naturen dør. Men i din bok The Denial of Nature (2015) nevner du psykoanalytikeren Melanie Klein, som skriver om «emosjonell modenhet», en evne til empati med andre livsformer, spesielt relatert til deres liv og død. En slik empati krever modenhet fordi man må ta inn over seg begrensningene som finnes i et menneskeliv. Hva er dine tanker om dette?
AJV: Emosjonell modenhet handler om at man evner å beklage det man har skadet. I stedet for å benekte mitt ansvar, bruker jeg min skyldevne til å ta ansvaret inn over meg. I denne modenheten ligger også en evne til å sørge over smerten jeg har påført. Likevel er det knyttet håp til det å møte sorgen. At til tross for at jeg har forårsaket noe som ikke burde skjedd, så vil verden kunne gå videre. Jeg må vise den som er skadet og såret at jeg er lei meg, men jeg har en tillit til at når jeg utrykker dette, så vil jeg bli godt tatt imot.

GS: I ditt essay «Viktigere enn håp» (Harvest, 2015), beskriver du raseri og kjærlighet som to kraftkilder til handling. Er sorg et nødvendig punkt på veien for å komme fra raseri til kjærlighet?
AJV: Ja. Men det er viktig å være klar over hva raseriet rommer og er rettet mot. Et raseri over det vi selv har ødelagt og er i ferd med å ødelegge. Sorg er et element i raseriet, den driver det. Men følelsen er rettet mot oss selv. Ifølge Klein handler det om selvinnsikt: Jeg er sint på meg selv for det jeg har forvoldt av skade. Og fordi jeg ser at jeg bærer et ansvar, erkjenner jeg samtidig at det onde ikke bare har sin opprinnelse eksternt hos den andre. Det handler om en bevegelse fra en svart-hvitt-tankegang til en mer emosjonelt moden posisjon. Men sorg og raseri er sammensatt, og jeg mener ikke å romantisere eller skjønnmale en tapserfaring. Tap gjør vondt og vi ville helst vært det foruten. Men tap er en realitet. Og nå snakker vi ikke om sorgen over å miste en av våre nærmeste, men en type skade som egentlig er unngåelig, men som vi likevel bedriver, og nesten mer intenst når vi blir konfrontert med hva vi gjør.

GS: Så hva ligger i erkjennelsen av vår feilbarlighet, og i forlengelsen av den, i sorgen over at vi har skadet og bærer ansvar for å ha ødelagt noe verdifullt?
AJV: Rent filosofisk er jo døden et stort tema. Heidegger hevder at det at vi skal dø, og vet det, er avgjørende for at vi kan finne mening i tilværelsen og for at vi får skjerpet vår sans for hva som står på spill i livet vårt. Kort sagt, for vår opplevelse av ansvar. Kanskje er ikke dette så kulturelt opplagt lenger. Men det som kan gi en type innsikt, er å våge å være i sorgen. Dvele ved den og tenke over den. Noen ville da sagt at gjennom tapet jeg opplevde da hun eller han falt fra, så lever jeg annerledes og ser annerledes på livet. Hvordan? Jo, jeg har lært gjennom en dyrekjøpt erfaring hva som er viktig og hva som uviktig. Enda så gjerne jeg skulle ha ønsket tilbake det som er tapt, så går jeg videre med en skjerpet oppmerksomhet om hva som er viktigst.

GS: Gjennom å møte det vi ønsker å unnvike, og ta skyldansvar, så vinner vi samhørighet?
AJV: Ja, det er jo vår sårbarhet, avhengighet og dødelighet som forårsaker disse tapserfaringene og minner oss på tilværelsens skjørhet. Når triste og dramatiske hendelser skjer i livene våre, så har vi med ett bruk for hverandre. Vår empati aktiveres. Noen trenger oss, fordi de har vært utsatt for skade og tap.

GS: Hvis vi overfører resonnementet til naturen, kan vi si at det å møte sorgen
over skaden vi forårsaker gir vår empati en anledning til å aktiveres? At en slik skjerpet oppmerksomhet fører til et ønske om å beskytte?
AJV: Ja, dette ønsket om å beskytte i lys av tapserfaringen er helt sentral. Klein hevder at dette er en del av erkjennelsen og veien videre: Jeg klarte ikke å beskytte den gangen, men nå vil jeg få nye sjanser. Kanskje også overfor naturen.

GS: Hvis leserne av Samtiden virkelig lyttet til deg og tok inn over seg det du sier, og nå ønsket å gjøre noe konkret for naturen – hva kunne én slik handling være?
AJV: Vi må oppsøke erfaringene som sier noe om hvor verdifullt det vi er i ferd med å ødelegge er. Noe som kan igangsette sorgen over det vi holder på å miste. Oppsøke det vi enten ikke er i nærheten av eller som vi skyr som pesten. Jeg har tro på denne erfaringsdimensjonen. På at den kan være vekkende. Vond og vekkende. Jeg kan vel ikke si at jeg har noen kullsviertro, men alternativene er såpass abstrakte eller intellektuelle at de ikke setter oss i kontakt med noe følelsesmessig eller eksistensielt. Så hvis folk sier: «Etter at jeg var der, etter jeg så den ørnen, så ble livet aldri det samme» – da har de hatt en slik viktig og potensielt igangsettende erfaring.