Dyrene i litteraturen og alt de har å gjøre. En lesning av det norske bokåret 2016.

­Hva heter verdens største dyrepark? Den heter Litteraturen, for ingen andre dyreparker kan skilte med så mange arter – og avarter – som den de litterære dyrene bebor. Men hvordan ivaretas dyr i norsk samtidslitteratur? Det var spørsmålet jeg søkte svar på da jeg nylig sto foran dyreparkens oversiktstavle og blinket meg ut kategorien «Dyr i norsk skjønnlitteratur for voksne anno 2016». Hvilke dyr preger denne årgangens utgivelser? Og får dyrene være dyr, eller er de først og fremst symboler på noe menneskelig?^{Hvor levende et litterært dyr framstår, avhenger av forfatterens formuleringskraft og betrakterens forestillingsevne. Med andre ord står det litterære dyret i et nært forhold til mennesket: til personen som nedskrev det og til mennesker det samhandler med i det litterære verket. Litteraturen har lange og sterke animalske tradisjoner også i en mer teknisk forstand: Forfattere foretrekker ofte å se verden med dyrs briller, som når de inntar et fugle- eller froskeperspektiv.} Jeg ønsket å bli nærmere kjent med 2016-dyrene ved å se på et representativt utvalg.

FRITTGÅENDE BARNELITTERATUR OG DYRISK AKADEMIA

Dyrene fra den norske samtidslitteraturen befinner seg et godt stykke inne i dyreparken, langt fra inngangssøylene med Æsops fabeldyr og slangen fra Paradis. På innsiden av porten ble jeg møtt av frydefulle barnehyl fra den enorme avdelingen for barnelitteratur, som simpelthen lever av dyr som lever som mennesker. De barnelitterære dyrene får bevege seg fritt, mens forbausende mange dyr fra tegneserier for voksne, faglitteratur, krim, fantasy og science fiction lever bak herdet glass.

Hvorfor er egentlig barn så tiltrukket av dyr? Dét er et tema som diskuteres ivrig av de filosofiske dyrene. Barns fascinasjon for dyr skyldes at de har mer til felles med dyr enn med voksne mennesker, skal vi tro Aristoteles, som ikke bare hevdet at mennesket er et zoon poltikon, men som også skrev det første store verket om forholdet mellom dyr og mennesker. I samtale med Aristoteles står størrelser som René Descartes, Jacques Derrida, Giorgio Agamben og John Berger.

Jeg dvelte ved Derrida som misliker samlebetegnelsen «dyr», fordi det henviser til en altfor stor og sprikende gruppe, og dessuten er jo mennesket også et dyr. Akademia støtter seg gjerne til Derrida, registrerte jeg i den stadig ekspanderende avdelingen for akademiske dyr. Der kom jeg også i kontakt med amerikaneren Michael Lundblad, professor ved Universitetet i Oslo. Han har tatt til orde for å reorganisere forskningsfeltet animal studies og å dele det opp i tre underkategorier: human­animal studies, animality studies og posthumanism.^{1) Human-animal studies: når den litterære teksten beskriver forholdet mellom humane og nonhumane dyr. 2) Animality studies: når teksten beskriver mennesker som likner dyr eller har animalske trekk, eller dyr som symboliserer mennesker. 3) Posthumanism: når teksten problematiserer dekonstruksjonen av det menneskelige subjektet. Jf. Lundblad (red.): Animalities: Literary and Cultural Studies Beyond the Human (utgis sommeren 2017).} Slik jeg forstår det, dreier alle disse kategoriene seg om den gjensidige påvirkningen mellom menneskelige og ikke-menneskelige dyr.

Å SE VERDIEN AV ENKELTDYRET

De klassiske litteraturdyrene ruvet på lang avstand og viste vei til skjønnlitteraturen for voksne. De lever i beste velgående,
i Bulgakovs Hundehjerte, Melvilles Moby Dick, Tsjekhovs Måken, Ibsens Vildanden, Vesaas’ Fuglane og mange, mange flere. Jeg fant meg raskt til rette i den overraskende store avdelingen «Dyr i norsk skjønnlitteratur for voksne anno 2016». Frykten for ikke å finne noen dyr i det hele tatt var fullstendig ubegrunnet. Problemet var tvert imot å måtte vrake en rekke gode kandidater, blant annet for å imøtekomme dyrevokterens ønske om å løfte fram dyr fra «store navn» og fra forfattere som utmerket seg i 2016. I utvelgelsen fulgte jeg Derridas råd om å se på kvalitetene ved hvert enkelt dyr, se verdien av hvert enkelt eksemplar, framfor å plassere dem i fellesbåser. Til slutt satt jeg igjen med åtte forfattere og åtte titler med dyr som sentralt trekk, tema eller grunnidé:^{De tre øverste skriver desidert mest om dyr og om forholdet mellom dyr og menneske. De kommer alle fra dyreparkbyen Kristiansand. Hos de tre nederste (i prioritert rekkefølge) er det dyriske et mindre sentralt tema.}

Karl Ove Knausgård: Om sommeren (Oktober)
Nils Chr. Moe-Repstad: Wunderkammer (Flamme Forlag)
Ole Robert Sunde: Tenk fort (Gyldendal)
Monika Isakstuen: Vær snill med dyrene (Tiden)
Gunstein Bakke: Havende (Oktober)
Henrik Nor-Hansen: Termin. En framstilling av vold i Norge (Tiden)
Tomas Espedal: Året (Gyldendal)
Vigdis Hjorth: Arv og miljø (Cappelen Damm)

BJØRNEKVINNEN JULIA

Et usedvanlig eksemplar blant 2016-bøkene er Gunstein Bakkes tvers igjennom lyriske og dyriske roman Havende: Fra tre ulike synsvinkler nøster Bakke sammen fortellingen om den meksikansk-indianske kvinnen Julia Pastrana (1834–1860). På grunn av en mutasjon i kromosom 17 har hun hår over hele kroppen og en framskutt underkjeve, som en ape. Hun er en hybrid mellom dyr og menneske og kalles både «apekvinnen», «bjørnekvinnen» og «ulvekvinnen», forklarer en tydelig stolt Theodor Lent. Han gifter seg med Julia og reiser på turné med henne for å vise henne fram for publikum:

Slik alle her ved selvsyn kan fastslå, [har hun] tross sitt dyriske opphav [...] utviklet manerer som enhver iblant oss kunne misunne henne [...] utenfor de kategorier vi kjenner, [er hun] en av naturens virkelig spektakulære frembringelser, der forfinet raffinement og ren dyriskhet eksisterer side om side i et legeme verden ikke har sett maken til ...

I Julia Pastranas tilfelle er det ikke snakk om en metamorfose fra menneske til dyr, men en konstant og uforklarlig tilstand av dyrisk-menneskelig. Dermed inntar hun en særstilling blant 2016-dyrene, hvor det også finnes andre eksempler på hybrider. Disse oppstår imidlertid etter en mer eller mindre møysommelig forvandlingsprosess.

ARVEN ETTER KAFKA: SUNDES KAKERLAKK, TOR ULVEN-PINGVIN OG ESPEDALS GAMLE VENNER

Neste dyr ivaretar arven etter Franz Kafkas fortelling «Die Verwandlung», hvor Gregor Samsa gjennomgår litteraturens mest berømte metamorfose: En dag våkner han opp «som eit uhyrleg kryp», som det heter i Jon Fosses oversettelse fra 2016. Omgivelsene bekrefter at Gregor er forvandlet, fordi han snakker et dyrespråk familien hans ikke forstår. En liknende transformasjon ønsker Ole Robert Sunde frivillig å gjennomgå, om enn bare for å vite hvordan det føles å være et insekt. I Tenk fort, hvis skjelett består av en rekke utforskende, selvbiografiske prosastykker om dyr,^{Sundes dyrekatalog: «Ei ku», «En krabbe», «Glassmanet», «En reke», «Østers», «Rur», «Myhank», «En kakerlakk», «Tusenbein», «Bie» og «Dompap».} velger Sunde seg en art som har et liknende rykte og utseende som billen: kakerlakken, og ser for seg at den befinner seg i Charles Darwins kahytt.

å fylle hele den, eller at den kunne ha fylt hele meg; hvordan kunne det ha vært, forvandlet, som hos Kafka, fra å være menneske til å bli en bortløpende kakerlakk, liggende rett ut, som om den svømte, [...] og eimen fra Darwins kasser, fra Darwins sko, fra hele Darwins kahytt, ville ha vært så overveldende at jeg, felt inn i kakerlakkens kropp, måtte kjempe for ikke å kaste opp, om nå kakerlakker kan kaste opp. Jeg kjente plutselig brystskjoldet – pronotum – klemme hardt mot mitt eget forminskete bryst, om det nå var noe av meg igjen, inne i den, og jeg kunne også kjenne et press mot bakenden; der hvor alle eggene ville ligge, ettersom jeg var innfelt i en hunnkakerlakk, ville jeg da ha kjent eggene så tydelig og at de nå ville ut, alle på en gang. [...] alt var mye kraftigere inne i en kakerlakk; synet, lukten og det taktile, du verden, dette visste ikke Darwin noe om.

I Tenk fort presenterer Ole Robert Sunde også en interessant krysning mellom sin venn og kollega Tor Ulven og en pingvin, basert på en virkelig hendelse. Etter å ha levd tilbaketrukket i sin egen leilighet i mange år, badet Tor Ulven i sjøen en varm sommerdag. Sunde observerte ham fra land og forteller i tilbakeblikk hvordan vannet forvandlet Ulven til en pingvin (i den grad en ulv kan forvandles til en pingvin):

de smale, forfinete håndleddene og de tynne armene ble til elegante luffer, og det svakt krummete stornesete, kinnsmale ansiktet, med sitt mørke hår, ble lukket inn i et vanntett pingvintryne med nebb og mørkt bakhode. [...] Den lange ulvenske overkroppen; innhul og smal med det store arret over den ene siden av brystet, ble tilspekket og omdannet til en lodden pingvinoverkropp med flere mørke striper, og de bleke leggene i de opprullete buksebeina ble til utstikkende rødaktige svømmefotankler ...

I en monter ved siden av Ulven-pingvinen viser Tomas Espedal seg fram for første gang, siden han også ser for seg at vann kan ha en forvandlende kraft. I Året, en selvbiografisk roman skrevet som et episk dikt, opptrer flere dyr, men Espedals vanndyr skiller seg ut ved at de opprinnelig var mennesker han holdt av:

Hotellet gjennomstrømmes av vann
hver natt
renner elven fra elven
fyller rommet med drømmer
om venner som ikke lenger er venner
om mennesker som ikke lenger er mennesker
som er forvandlet av vann
til vannrotter
vannhunder
vannmenn

EKLE SNEGLER OG HALVE MEITEMARKER

I neste monter er det Karl Ove Knausgård som boltrer seg med dyr fra den selvbiografiske Om sommeren. Innholdsfortegnelsen minner om oversiktstavlen i en dyrepark. Her finnes egne og inngående kapitler for hver art, der noen dyr er mer individualisert enn andre.^{Knausgårds dyrekatalog: «Katter», «Snegler», «Flaggermus», «Ulv», «Måker», «Bananfluer», «Makrell», «Veps», «Flaggermusen», «Hunder», «Mygg», «Meitemakk», «Sommer- fugler», «Jordveps», «Krabbefiske» og «Marihøner.»} Flere av Knausgårds dyr vekker barndommens nostalgi og melankoli, mens andre får gjennomgå i kraft av sitt ekle utseende, som sneglen og meitemarken:

At snegler med skall er mindre ekle enn nakne snegler, som en skilpadde er mindre ekkel enn en padde, kunne tyde på at det er det nakne i seg selv vi reagerer på – og det lyder sannsynlig, er ikke det ekleste ved en rotte den hårløse halen? – samtidig som det finnes nok av andre dyr som ikke har noe klart skille mellom sitt ytre og sitt indre, for eksempel maneter eller meitemakk, og som derfor burde virke like frastøtende. Kan det være slik fordi sneglene ligner mer på oss, står oss nærmere, enn manetene?

Deretter skjeller Knausgård ut sneglene ved å kalle dem «naturstridige», og han er tydelig irritert over at «de kryper rundt med så stor selvfølgelighet, spiser, formerer seg, og alt skal skje så forbannet langsomt, alt skal skje så forbannet verdig – hvem faen tror sneglene at de er, egentlig?» Så løfter Knausgård en saks og stikker den inn i kroppen på sneglen foran seg som utstøter «lave og skingrende skrik».

Monika Isakstuen slutter seg til Knausgård og sneglen. Isakstuen fikk Brageprisen for sin roman Vær snill med dyrene, der grunnideen er at dyr innretter seg klokere og er langt mer tilpasningsdyktige enn mennesket. Men er hovedpersonen Karen snill mot dyr? Hun mener snegler så å si er skapt for å gi barbaren i mennesket en utfordring og mimrer tilbake til sin egen barndoms sneglepining:

Stakk man en pinne inn hullet på fremre del, ville den glatte kroppen umiddelbart krympe seg sammen rundt pinnen, nesten som en ball; om man ønsket å komme videre i eksperimentet, beholde framdriften, måtte man spidde denne ballen mot bakken gjentatte ganger. Da ville noe i det svarte fuktige hullet gi etter, og så kom kremen. Gul, glinsende, tjukk, et lett trykk over ryggen, så kom det mer. Og mer. Og mer. Bare å trykke på forskjellige steder. En tube som aldri gikk tom.

Karens neste offer er meitemarken som fortsetter å sprelle selv om den er delt i to. «Av den grunn kan man forledes til å tro at begge delene vil overleve. Men i virkeligheten er det slik: En halv meitemark spreller så lenge det er næring i den» (Isakstuen: 44). Etter samlivsbruddet ser Karen for seg at datteren Anna

er delt i to som en meitemark. Hun gjør alt hun kan for at hennes halvdel skal fortsette å sprelle ved å la Anna spise alt hun har lyst på.

I avlukket ved siden av Isakstuens sprellende meitemark tar Nils Chr. Moe-Repstad ordet: «[...] jeg våkner og spikrer en meitemark opp på den brunbeisede solveggen / det varmer min fars hjerte, meitemarken tømmes for væske og blir borte» (Moe-Repstad: 609).

PROFESSORALE OG VEKTLØSE SMÅFUGLER

Ifølge Moe-Repstad er ethvert dyr poetisk,
og i sitt Wunderkammer – et slags herbarium for dyr – inkluderer han flest dyrearter blant 2016-utgivelsene.^{Moe-Repstads dyrekatalog: dikt om måker, grevling, løve, duer, rotter, svartrotter, dådyrkalver, hester, hegrer, elg, ku, kalv, hyener, rødt norsk fe, havsuler, bie, frosk (froskebein), elefant, hunder, ulver, hjort, ørner og mange flere, i tillegg til at diktjeget sammenlikner seg selv med seler og isbjørner.} Fugler, spesielt sangfugler, er blant de hyppigst representerte litterære dyrene, og hos Moe-Repstad er det med litt stemningsskapende kvitring, som når han hyller rødstrupene: «Det sies at i rødstrupenes sang kan man høre brannene / i Aleksandria, en hukommelse for bøkenes hukommelse / det er ikke bare Fønix som stiger» (Moe-Repstad: 444).

Ole Robert Sunde virker mer opptatt av utseendet enn av sangen til fuglene når han påpeker at det er noe autoritært og ørneaktig strengt over gråtrosten: «som en tørr britisk lærer; kanskje en professor i logikk og en kjenner av Aristoteles, full av tørr humor og drepende sarkasmer [...] Med svarttrosten er det noe helt annet; med sitt gule nebb – og helt sorte kropp – er den som en lysende lampe ... (Sunde: 72).

Moe-Repstad lar de skjøre spurvene representere barn som dør: «Barn faller som spurver fra eiketrær, greinene knekker samtidig over hele Europa» (Moe-Repstad: 707), samtidig som spurvene også symboliserer liv, som i diktet til kunstneren Jan Groth: «Du var sykere enn brevet du sendte, men jeg så spurver i hvert tegn [...]» (Moe-Repstad: 215).

Tomas Espedal studerer også spurvene, og konstaterer at de er vanskelige å få øye på:

Spurvene flyr inn og ut av løvverket det er ikke mulig å se dem i trærne fuglebrystene vingene har den samme spettete fargen som høstbladene der faller et blad igjen er det en spurv som flyr opp nei det er ikke mulig å skille det ene fra det andre

SVIKEFULLE SKJÆRER OG SPRØSTEKTE DUER

Det virker som om mennesket stiller høyere krav til større fugler enn til småfuglene. Moe-Repstad er direkte skuffet over skjærene (og skjærer alle over en kam) uten å spesifisere hva de har gjort galt: «Skjærene er noen svikefulle jævler / går faen ikke an å snakke med dem lenger / ravnene er lojale, henter sølv ut av familiens miner» (Moe-Repstad: 598).

I litteraturen kan ikke-fugler rett som det er ha fuglens egenskaper. Hos Moe-Repstad har krigen etter alt å dømme stjålet en (freds-) dues vinger: «Krigens vinger slår ut / må jeg drepe med hendene / fjerne brennende duer under neglene» (Moe-Repstad: 251). Duer opptrer ofte sammen med uteliggere, som i Gunstein Bakkes Havende. Finn, mannen som bor på fyllinga i Groruddalen sammen med en utstoppet Julia Pastrana, har satt ut duefeller for å spise fangsten:

Han spretter opp fuglen, de vesle innvollene utskiller et fluidum som sildrer mellom fingrene og ned langs håndryggen der det trenger inn i porer og skrammer. [...] Tredd på en pinne føres duen inn i herligheten. Snart lukter det svidd skinn, brente fjærrester og tennvæske. Uteglede. [...] Hjertet tar han ut først av alt, legger det i munnen og lar varmen bre seg før han biter det i to og svelger.^{Av andre dyr som spises i de utvalgte 2016-titlene, dreier det seg i særdeleshet om julemat (ribbe og pinnekjøtt), uten at noen gjør oppmerksom på at den stammer fra et levende vesen.}

KATTEN AMAGA OG HENNES LIKESINNEDE

På en gressmatte sitter en katt med lang, gråsvart pels og buskete hale. Hun heter Amaga og er en sibirsk skogkatt, forteller eieren hennes, Karl Ove Knausgård, og legger til:

I omtalen av denne rasens karakter står det å lese at den er følsom og ressurssterk [...] Jeg er sikker på at Amaga har sett oss an, at hun vet hvem vi er, de seks medlemmene i familien som bor i huset hennes. Jeg er også sikker på at hun ser på oss som en slags store, dumme katter, langsomme og tungtenkte, og om hun ikke tenker at hun er overlegen oss, er jeg sikker på at hun føler det, med hele seg.

Ole Robert Sunde viser stor interesse for katten og studerer spesielt halen:

Men hva gjør katten med halen; kan den lytte med halen, eller sier den noe med halen som jeg ikke fatter, siden jeg ikke kan kattealfabetet, eller alfabetet til kattehalen; det er nesten som et døvespråk, og hvor døve og blinde er vi ikke vis-à-vis katter, pinnsvin, troster, insekter og gress.

Også hos Monika Isakstuen er katten en klok skapning, så klok at hunnkatten kynisk nok skiller seg fra avkommet etter bare seks–sju uker, mens det ennå hersker fred og fordragelighet.

Henrik Nor-Hansens roman Termin. En framstilling av vold i Norge, som til noens overraskelse ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i år, tematiserer grove tilfeller av vold mot mennesker (hovedpersonen Kjetil) og mot dyr, spesielt katter. Skal vi følge Knausgårds logikk, berører kattepining oss mer enn sneglepining, fordi katter i de fleste menneskeøyne er søte og elskverdige. Nor-Hansen utdyper kattemishandlingen i en fotnote, skrevet i den distanserte og rapporterende stilen som kjennetegner romanen:

Lokalavisen skrev om huskatter som ble funnet teipet til lyktestolper. Politiet bekreftet også at katter var dynket i brennbar væske og deretter påtent. Man hadde gått ut og bedt publikum om tips i saken. Utover sommeren dukket det opp huskatter med avkappete poter. I august fant skoleelever en drektig katt i gresset bak Riska ungdomsskole. Politiet rapporterte da at det var stukket kvister i kattens kjønns- og endetarmsåpning.

MENNESKETS BESTE VENN OG FIENDE

Dyret som forekommer oftest i 2016-titlene, er hunden. I Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er hunden til jeg-personen Bergljot en nøytral part i en betent arvestrid og incestsak. Tispa Trofast lever opp til navnet sitt og til hundens rykte som menneskets beste venn. «Trofast svikter aldri, løper ikke engang fra meg når hun går uten bånd», forteller Bergljot, som ofte går tur med bikkja for å klarne hodet (Hjorth: 191). Bergljot speiler seg i Trofast og konstaterer nokså skråsikkert at hunden lever et bekymringsløst liv, fordi den ikke vet noe om problemene knyttet til arv og barndom.

En liknende bekymringsløshet kjenner Karen i Isakstuens Vær snill med dyrene igjen hos datteren. Når Anna kommer til henne etter en uke hos sin far, er det «som om hun var en oppspilt og bekymringsløs valp på rekognosering i omgivelser hun ikke trenger mer enn et par minutter på å falle inn i» (Isakstuen: 106). Isakstuen sammenlikner datteren med en hund, mens Hjorth mot slutten av Arv og miljø introduserer en herreløs hund som viser seg å være Bergljots far, som forgrep seg på henne i oppveksten. Bergljot er overraskende vennligsinnet overfor hunden:

På veien hjem ble jeg fulgt av en svart herreløs hund, den ville bli med meg hjem, forsto jeg, og jeg skjønte at det var far. Vil du ha mat, spurte jeg, er du tørst, spurte jeg, vil du sove hos meg, spurte jeg, da løp den, den ville til mor, tenkte jeg, for det var mor det var synd på.

Også Karl Ove Knausgård markerer sitt revir i hundeavdelingen og skriver at han misliker hunder intenst, at han alltid har hatt i seg «redselen for det hundeaktig aggressive» (Knausgård: 252). Det aggressive i hundebjeffene forbinder han med sin far, som i likhet med hunden markerte en grense han ikke fikk lov til å krysse. Litt senere i Om sommeren påbegynner Knausgård et resonnement om forfattere og hunder:

Finnes det en god forfatter som har hund? Flaubert hadde det ikke. Rilke, som beskrev hunder vakrere enn noen annen, hadde
det heller ikke [...] Kafka hadde ikke hund. Hamsun hadde ikke hund. Sandemose hadde ikke hund. Tor Ulven hadde ikke hund. Duras? Det kan jeg vanskelig tenke meg. Ibsen, hadde han hund? Nei. Faulkner? Det tror jeg han hadde. I så fall bør kanskje hans plass i kanon revurderes?

Tomas Espedal skyter inn at Francesco Petrarca (1304–1374), i hvis fotspor han følger i Året, hadde hund: «I dette huset hvor Petrarca bodde / alene med sin hund / skrev dikteren sin bok / om det å leve tilbaketrukket og alene / De vita solitaria» (Espedal:16). Knausgård tenker seg nøyere om, og kommer likevel på noen gode forfattere som har hatt hund, og nevner Virginia Woolf, om enn under tvil, fordi hennes hunder var for små til å framkalle frykt. Omsider forteller Knausgård at han selv hadde hund i to år på grunn av eldstedatteren, og at han i løpet av den tiden ikke skrev en eneste skjønnlitterær linje. Hovedproblemet var at han kjente seg for mye igjen i hunden:

Den var uendelig snill, men også uendelig dum [...] og den var så underdanig og ydmyk at jeg knapt kunne se på den uten å kjenne irritasjonen eller til og med raseriet stige opp i meg, slik det ofte er når man gjenkjenner sine egne minst attraktive egenskaper hos andre.

Espedal uttrykker en liknende underdanighet overfor ekskjæresten, som tydeligvis også hadde hund: «Hun strøk hånden over hodet mitt på samme måte / som hun klappet hunden sin» (Espedal: 112). Litt senere kaller en sveket og sjalu Espedal hennes nye kjæreste for en hund, da brukt som skjellsord: «[...] Kanskje vil jeg være beruset / når jeg møter ham / den hunden / det krapylet / som er hennes kjæreste» (Espedal: 179). Knausgård skyver Espedal til side og avslutter sitt lange resonnement om forfattere og hunder med å avsløre at Min kamp aller først het Hunden (Knausgård: 254).

DE UTRYDNINGSTRUEDE: «VÅR PASSIVITET ER EN TRIST AKTIVISME»

En aller siste utstillingsmonter er viet utrydningstruede dyrearter. De finnes nemlig også i litteraturen. Espedal skriver i Året at det er forfatterne som sier sannheten «om rikets tilstand og fremtid / om flyktningene / om krigene / om klimakriser om storpolitikk / om feminisme og truede dyrearter» (Espedal: 147). Det er tydelig at Espedal interesserer seg for de utrydningstruede, men en miljøaktivist er han neppe: «Jeg leser en bok om bier. [...] Når biene forsvinner, hva er det slutten på? [...] Kan vi erstatte biene? [...] Vår passivitet er en trist aktivisme. [...] Skriv et brev. Send det til Emily Dickinson. [...] Et brev om dyreartene som ikke lenger finnes» (Espedal: 107–115).

Moe-Repstad skriver ikke brev til Dickinson i Wunderkammer, men et dikt om de utryddede villhestene: «De døende hestene, villhestene levde før og etter siste istid / kom fra Amerika til Asia gjennom Beringstredet til Europa / hvor de døde ville og eurasiske gjennom 10 000 år» (Moe-Reptad: 111).

Det er for sent å redde villhesten, men hva med ulven? Knausgård oppsummerer ulvedebatten når han skildrer en episode fra den svenske landsbygda, som like gjerne kunne ha utspilt seg i Norge. En ulv har tatt sauene på gården til datterens venninne, og Knausgårds datter håper at ulven får leve: «Slik ble vi, kulturarbeideren og hans datter, som lever så langt unna dyr og natur som det er mulig å komme, ulveelskere, mens bøndene, som bruker livet sitt på å stelle med dyr og jord, ble ulvehatere [...]» (Knausgård: 75).

IDEALMENNESKET ER EN RØD KJEMPEKENGURU

Det var med blandede følelser jeg forlot verdens største dyrepark. For hvor mange av 2016-dyrene vil få et langt liv i folks bevissthet? Hvem vil huske Amaga, Trofast og kakerlakken Sunde om fem år, bortsett fra deres nære omkrets? Kanskje er ikke det er poenget; poenget må være at dyr fortsetter å spille sentrale roller i framtidige litterære verker, til inspirasjon, forskrekkelse og støtte for karakterene som befolker litteraturen, og for leseren.

I 2016-utvalget er det Knausgård, Moe-Repstad og Sunde som i størst grad ser på dyr som dyr og prøver å forstå dem på deres premisser. De lever seg så sterkt inn i dyrenes sanseliv at de selv blir dyr eller intenst ønsker å være det. Spesielt Sunde møter de aller fleste dyreeksemplarer med respekt og nysgjerrighet uten å heve seg over dem. Felles for de åtte utvalgte forfatterne er at de påfallende ofte skildrer dyr som klokere enn mennesket, noe Bakke oppsummerer iHavende: «Det er i mørket at livet får sine konturer tilbake, sin skarphet. Slik alle dyr vet» (Bakke: 149). Isakstuens frustrerte småbarnsmor Karen leser seg opp på hvordan dyrene lever, for å lære av dem. Hun skulle nok helst ha sett at datteren var en rød kjempekenguru, for kjempekengurubarnet sitter ikke lenger i morens magepung. Evolusjonen har snudd om på rollene, slik at barnet har utviklet en lomme på ryggen som moren kan sitte oppi.

Hvis dette er lykken for mennesket, har lite forandret seg siden Odyssevs slo av en prat med dyr som en gang hadde
vært mennesker, gjenfortalt i Knausgårds Om sommeren: «ingen av dem vil forvandles tilbake, det var menneskelivet som var straffen, dyretilværelsen som var friheten» (Knausgård: 212).

Knausgård avslutter sitt lange resonnement om forfattere og hunder med å avsløre at Min kamp aller først het Hunden.