Liv Ullmann: – Jeg var litt redd

Ikke minst har Liv Ullmann, som spilte i Jan Troells filmatisering av romanene på 70-tallet, kjent på stor spenning knyttet til prosjektet.

Poppes film har tatt utgangspunkt i én av de mange historiene til Moberg: Nemlig historien om Kristina, Karl Oskar og deres små barn som forlot alt de kjente for å begi seg over dammen, til Amerika.

På midten av 1800-tallet var dette en overfart millioner av skandinaver foretok, i håp om et bedre liv. Mobergs dykk ned i de historiske hendelsene går via enkeltskjebner og familier, og på den måten kommer vi tett på utvandrernes strabasiøse ferd – og ankomsten til et fremmed land.

Historien er nærmest en nasjonalskatt i Sverige, og kan hende har noen kjent seg litt skeptiske til at en norsk regissør skulle ta roret over denne nye filmatiseringen.

Uhyre glad i den

Liv Ullmann forteller at hun er blant dem som har fått se den ferske filmen, og at hun var svært spent på Poppes tilnærming.

– Jeg har faktisk sett den to ganger, og jeg er uhyre glad i den, og begeistret for den. Første gang så jeg den sammen med Erik Poppe, og jeg var litt redd. Troell-filmatisering har vært min ynglingsfilm, som jeg har vært med på, og rollen som Kristina er min yndlingsrolle, som jeg har spilt, slår hun fast.

Foto

Gustaf Skarsgård og Lisa Carlehed spiller i premiereklare «Utvandrerne». Foto: Agnete Brun

Ullmann forteller imidlertid at bare noen minutter inn i Poppes filmunivers, kjente hun en ro. Hun ble glad og kjente nærmest for å gi filmlerretet en stor klem.

– Jeg synes det er blitt en fantastisk film! Og jeg ser at den setter fingeren på andre ting enn det «min» «Utvandrerne» gjorde.

Et varsku

Ullmann ser ikke noe poeng i å sammenligne de to regissørenes tilnærming til Mobergs romaner.

– Vi laget to filmer, som telte fem timer. Det blir noe helt annet enn å fortelle en historie på 2,5 timer, slik Poppe gjør. Filmene har også ulike ting de fordyper seg i. Poppe legger eksempelvis masse på kvinnen og hennes valg, og jeg synes Lisa Carlehed gjør en utrolig god rolleprestasjon her. Regissøren har også gitt henne rom, og det er interessant å se hvordan hun bruker ansiktet sitt til å fortelle om endringer hun går igjennom.

Foto

– Jeg ville fortelle om den lille familien som må legge ut på flukt, sier Erik Poppe. Han har regissert den nye «Utvandrerne»-filmen som lander på norske kinoer fredag. Foto: Agnete Brun

Skuespillerveteranen mener filmen, som handler om ting som skjedde på 1800-tallet, har viktige ting å si oss i dag.

– Vi har en enorm flyktningstrøm, og du hører dem bli omtalt som alt fra banditter til lykkejegere. Det er en uhyrlighet i vår tid at vi ikke forstår at vi må beskytte disse menneskene, som er tvunget til flykte fra sine hjem – fordi de ikke er trygge der. Filmen er en viktig påminnelse – og et varsku, understreker hun.

Man kan bli stum

Erik Poppe forteller at han visste han ikke kunne fortelle hele den fire bind lange historien, med alle de ulike karakterenes opplevelser, innenfor spillefilmens rammer. Men det så han heller ikke som noe poeng.

– Jeg ønsket å løfte fram en av de mange historiene, nemlig den dramatiske historien om den lille familien som må legge på flukt og krysse et hav som tok mange liv, for å finne fram til et nytt hjem, i et nytt land.

– Vi har brukt Moberg sin historie om Kristina, Karl Oskar og barna deres, men latt Kristina være hovedpersonen denne gangen, forteller han.

For regissøren ble det den rene thrilleren å få i land en filminnspilling i så stor skala, med så mange statister og stab, og prøve å unngå koronaviruset.

– Vi fikk det nesten til, sier han – men legger til at det ikke skortet på andre utfordringer heller.

– Størrelsen på opptakene, at vi filmet i så mange land, eller på det åpne hav i nesten full storm: Det var bare noen av utfordringene. Filmproduksjon er alltid en eneste lang kamp mot naturkrefter og ulike viljer. Det er det som gjør det fantastisk spennende å lede.

Foto

Lisa Carlehed, Liv Ullmann og Erik Poppe under førpremiere på «Utvandrerne» i Haugesund. Foto: Grethe Nygaard

Poppe mener i likhet med Ullmann at fortellingen om den lille familien resonnerer godt i vår samtid.

– Først og fremst er dette en sterk historie, den er både dramatisk og rørende og godt egnet for den store kinoopplevelsen. Videre er det påfallende hvor mange likheter det er med Kristinas opplevelser og hennes dramatiske utfordringer, og dagens migranter og mødre på flukt. Man kan bli stum av hva de – ikke minst kvinnene – må ofre og risikere for en bedre hverdag.