– Litt Bergmanske takter

Henriette Steenstrup er prisbelønnet for å ha skrevet manus til TV-serien «Pørni», som søndag vender tilbake med andre sesong. Men identiteten hennes ligger likevel i det å være skuespiller.

– Jeg har en liten identitetskrise nå. Jeg er skuespiller, men nå blir jeg sett på som en manusforfatter. Da kommer tvilen: Var jeg egentlig bare en one trick pony? Jeg vil skrive mer; jeg vil jo si at jeg har det i meg etter å ha levert materiale nok til tre spillefilmer, sier Henriette Steenstrup og sikter til at hun er i ferd med å skrive seg ferdig med «Pørni»-sesong nummer tre.

– Og i en alder av 47 år er det ikke verst å ha funnet seg en ny karriere! påpeker hun.

Identitetskrise

Hun er blitt hyllet for serien, som likevel ikke er hennes debut som manusforfatter – selv om den er det på papiret. For komiserien «En god nummer to» fra 2009, om den mislykkede skuespilleren Helen som ligger seg til en rolle på Nationaltheatret, var hennes idé. Også der spilte hun hovedrollen.

– Jeg er glad i å være skuespiller, det er identiteten min. At jeg er komiker er jeg mer tvilende til, det er mye tilfeldig. Som skuespiller har jeg vært opptatt av dialog, hatt meninger og vært interessert i hvorfor scener fungerer. Derfor er det naturlig å skrive til meg selv. For jeg må skrive noe jeg kjenner til, og da er det familieliv.

Bergmanske takter

Den nye og andre sesongen av «Pørni» er lite grann mørkere. For når serien starter, så er Pørni selv på et mørkt sted hvor hun ikke har det så bra – og må opp av gjørma.

– Folk liker henne, og har lyst til at hun skal stå litt mer opp for seg selv – ikke bare ta imot slagene. Og i denne sesongen blir forholdet til eksmannen, barnas far, for tynnslitt og hardt til at hun klarer det mer, sier opphavskvinne og hovedrolleinnehaver Henriette Steenstrup. Og kan røpe:

– Finn, eksmannen, gir ut boken «Far faller», som også omhandler en episode i deres tidligere samliv som Pørni selv har gjort alt for å dekke over og glemme. Da blir det litt bergmanske takter!

Pørnis perspektiv

Henriette Steenstrup visste ikke hvor mange sesonger Viaplay ville ha da hun begynte å sysle med «Pørni».

– Jeg ga alt i eneren! Men jeg er glad for at jeg hadde skrevet manuset til sesong to allerede da sesong én ble sluppet i mai i fjor, sier hun om å føle på prestasjonsangsten etter at mottagelsen ble så strålende.

– Jeg ville ikke gjenta meg selv, men heller ikke ville jeg lage en «ny» serie. Siden jeg er litt fersk som manusforfatter, tenkte jeg å utvide galleriet og følge noen av de andre karakterene. Men da begynte det å ligne en sitkom, og jeg så at jeg trengte Pørnis perspektiv hele tiden, sier hun og tilføyer med en latter:

– Man kan bli lei av det trynet. Jeg også!

Spinne på det kjente

Henriette Steenstrups mål var å forsøke å lage noe realistisk som folk kunne kjenne seg igjen i. Derfor tok hun gjerne utgangspunkt i noe hun kjenner til. At Pørni er glad i å søke tilflukt i bilen i garasjen er et nikk til hennes egen forkjærlighet for å være i bil – selv om Steenstrup gjerne er i fart.

– Den er som en hytte for meg, den er bare mitt sted der jeg kan rote. I Pørnis univers er bilen det eneste stedet der hun kan slippe guarden helt.

Mannen som Pørni har et forhold til i første episode, Bjørnar, begynte i samme lei – som «en slags hyllest til en fyr du har lyst til å møte». Første sesong endte med at han venter barn med en annen.

– For det ikke ende opp som med meg selv – at vi gifter oss og alt blir bra, det er kjedelig drama! Å se folk ha det bra blir ikke så spennende, sier Steenstrup – som medgir at det hun synes er vanskeligst å skrive, er oppgjørsscener. For selv liker hun ikke å krangle, og hun liker ikke å se andre krangle.

– Har dårlige trekk

Hun ler når hun forteller at hun tar ut noen ting gjennom karakteren hun skapte. Som det at mange av oss kan drømme eller fantasere om for eksempel å ta hevn over noen som er kjipe, uten at vi faktisk gjør det.

– Men jeg tar det ut – gjennom Pørni, på papiret!

For som manusforfatter presser hun karakteren til ytterpunktet og lar henne gå utover grensene iblant. Pørni har dårlige trekk, som at hun «er både hissig, selvgod og ofte synes hun har rett», røper Steenstrup ærlig, men kjærlig.

– Venner synes de kjenner meg igjen i henne, og journalistene spør om det samme. Det er en drøy påstand, for Pørni er mye kulere enn meg. Hun er en idealist som har viet livet sitt til å hjelpe andre, mens jeg lager film og TV. Hun setter andre foran seg selv og er en hverdagshelt; jeg kjører andres barn til fotballtrening, sier hun med glimt i øyet og legger inn en snus.

Rom for voksne

Henriette Steenstrup tror mange kjenner seg igjen. Ikke bare i karakteren Pørni og hvordan hun prøver å passe på sine, men også på dette å ikke bli sett i sine hverdagsheltjobber som holder samfunnets hjul i gang.

Da hun begynte å skrive på serien, tenkte hun ikke målgruppe. Hun snakker seg varm om hvordan ungdomsserier som «Rådebank» slår an også i helt andre aldersgrupper enn tiltenkt.

– Derfor tror jeg det er rom for historier om voksne folk som fremdeles er i ferd med å vokse opp, som er i utvikling.