Gråbøl begeistrer som schizofren: – Du kan ikke spille diagnosen

­

Over 350.000 dansker har sett den. Den har vunnet Asta-prisen og Svend-prisen. Fredag inntar dramakomedien «Rose» norske kinoer, med Sofie Gråbøl i hovedrollen.

Ti år etter TV-fenomenet «Forbrytelsen» gestalter hun en institusjonalisert schizofren som følger med familien sin på pakkebusstur til Paris.

– Du kan ikke spille diagnosen, erklærer Gråbøl (54), som vedgår at oppdraget ble en prøvelse.

– Jeg måtte gjennom en lang prosess for å se mennesket, og ikke diagnosen, omtrent som bussmedpassasjerene hennes, fortsetter hun overfor NTB via videolink fra København.

– Schizofreni er veldig stigmatiserende, men minst like bredspektret. I virkeligheten sier det lite om et menneske at det lider av schizofreni, fordi det kan arte seg på en million forskjellige måter.

Regissørens historie

Det gjorde ikke jobben lettere at innspillinga foregikk i strenge koronarammer – eller at Inger-skikkelsen er basert på manusforfatter/regissør Niels Arden Oplevs søster, Maren-Elisabeth Oplev. Ifølge eget utsagn er det første gang Gråbøl tolker en versjon av en levende kvinne.

– Det var så mange ting jeg var redd for, sier hun, og røper at hun i starten lå søvnløs av bekymring.

– Én var at mennesker med sykdommer og sårbarhet ofte blir skildret for «søtt» på film. Jeg fryktet at det skulle bli for sjarmerende og hyggelig. Samtidig må det ikke bli for ubehagelig og trist heller, så litt hygge måtte det være. Det ble avgjørende å finne det riktige nivået.

«Forbrytelsen»-parallell

Komplikasjonene står i kø idet turistbussen ruller mot Frankrike, hvor det viser seg at Inger har gjemt en stor ungdomshemmelighet. Særlig vanskelig blir forholdet underveis til en sur lærer-type. Sistnevnte spilles av Søren Malling, Gråbøls nære kollega fra signaturserien om etterforskningsleder Sarah Lund.

– Hva ser du når du titter tilbake på «Forbrytelsen»?

– Det var et utrolig viktig prosjekt for meg. Jeg er ennå stolt og rørt over hvor kjærlig det ble mottatt, også i Norge. Hvis vi sammenligner Sarah med Inger, er de et fint bilde på hvor utrolig ulike utfordringer jeg har fått som skuespiller. Men hvis vi skal finne en parallell, er begge mennesker som lever litt isolert, og som ikke helt passer inn i fellesskapet.

Grin og gråt

– Hva håper du at publikum får ut av å se «Rose», Gråbøl?

– Nå har den allerede gått helt fantastisk i Danmark, der den er sett og elsket av mange. Derfor ikke bare håper jeg, men er sikker på at folk kommer til å grine – på dansk – altså le. Men de kommer nok også til å grine på norsk, fordi de kommer til å bli beveget og få noe å tenke over.

– Hva sier nøkkelpersonen selv?

– Vi hadde premiere i Aalborg – hvor Maren-Elisabeth holder til – for hele bostedet hennes. Personlig var jeg nervøs for reaksjonen, for i likhet med meg måtte hun gjennom en lang prosess. Det er jo helt overveldende å bli portrettert på denne måten.

Gråbøls smil i computervinduet forteller det meste.

– Det gikk flott, bekrefter hun.

– Maren-Elisabeth ble så glad. Det var utrolig viktig for meg – og enda viktigere for Niels Arden.