– Det er et snobbete stigma i Norge

For Harald Zwart har stor tro på komediens forløsende virkning, sier han til NTB – bare dager før det er premiere på tredje runde med «Lange flate ballær».

– Folk er litt lei det evige kultursnobberiet som har fått herje og regjere og hvor komedier har mistet sin legitimitet og det å være en suksess har vært ensbetydende med ikke å være bra. Det må da være en positiv ting å få lov til å le – det er ikke noe billig eller lettvint over det, sier Zwart som påpeker at det er «utrolig vanskelig å lage komedier».

– Det er vanskeligere enn å lage drama! «Den 12. mann» var utfordrende, men det er vanskeligere å få folk til å le, mener filmskaperen og sikter altså til sin 2017-film der han nyfortalte den dramatiske krigshistorien om Jan Baalsrud så det vanket tre Amanda-priser, en av dem folkets egen.

Lokalt gjør susen

– Å lage en komedie som har en klangbunn i noe ekte … det er ikke enkelt og lettsindig. Det er gjennomtenkt og intrikat, heter det videre fra Harald Zwart – som mener han og hans gjeng var tidlig ute med det som de store strømmetjenestene nå kjører på med:

– De har egne avdelinger for «local for international», for de har skjønt det vi skjønte: Jo mer håndfast, konkret, lokalt og ekte noe er, jo bedre. At man ikke prøver å tekkes masse publikum og lage noe som passer til alle.

Årsaken til at filmene hans «fikk så mye kjærlighet», tror han er at de brukte ekte mennesker i rollene.

– I alle disse årene har ikke vi gjort noe for å holde liv i franchisen, det har folk gjort sjøl, sier han og forteller om hvordan han og produsentkona Veslemøy Zwart var på vei mot hytta i kjølvannet av den store krigsfilmen hans da en dame kjente ham igjen i en butikk.

– Veslemøy trodde hun snakket om «Den 12. mann». Men nei da – hun ville vite «når treeren kom». Da så vi bare på hverandre og tenkte «nå er tiden inne», sier Zwart, som snart kan gi slike fans det de ønsker seg: Neste kapittel om kællane. Finansiert privat, men med innvilget etterhåndsstøtte fra staten.

– Det er vi glad for i denne risikosporten vi driver med, sier Harald Zwart.

Ut på kinoturné

«Lange flate ballær 3» har festpremiere 24. mars på hjemmebane i Fredrikstad, og filmfolkene bak med Harald Zwart i spissen følger på med såkalt kinoturné til 12 byer – der regissør og skuespillere gjester lokale kinoer i forbindelse med visningen. Ordinær kinopremiere er 1. april.

– Jeg har alltid hatt nære og kjære møter med publikum og har alltid satt dem først. Det er dem jeg ønsker som publikum på filmene mine, sier Harald Zwart, og tror det kommer til å vanke nye og yngre tilskuere i kinosalen.

– I årene som har gått har det vært et enormt eierskap til disse filmene. Vi har hørt eksempler på at folk ser dem på vorspiel og nachspiel. Foreldre har vist filmene til en ny generasjon, som var for unge til å se den på kino.

De to første «Lange flate ballær» ble sett av en kvart million kinogjengere hver. Og Harald Zwart røper én ting som later til å erte ham ut av det ellers joviale moduset: At det hevdes at de er «et Østfold-fenomen».

– Om du tar bort Østfold-tallene, så har de to første filmene likevel så høye publikumstall at de slår 19 av 23 Marvel-filmer her til lands.

Fra hjertet

Men nå er Harald Zwart opptatt av at gjengen med hverdagsmennesker som gestalter kællane, ikke lenger får kalles amatører.

– Så godt spiller de! Disse naturtalentene av noen skuespillerne snakker med ekte dialekt. De er avkledd, bare seg selv. Gjennom et halvt år med leseprøver så går de på settet og kan alle replikkene, eier dem, de kommer fra hjertet. Kari og Stella og Laila er også kjempeflinke.

Slagordet til «Lange flate ballær 3» er «du kan'ke stave kjærlighet uten ærlighet». Og det spiller på at når Laila vil gifte seg med Petter etter alle disse årene, dukker det opp en hemmelighet han har holdt skjult – og som han selv mener ikke er å ljuge: At han allerede er gift. Dermed starter forviklingene – iblandet en dash grådighet som involverer en trailer full av sprit, som slår sprekker i gammelt vennskap. Overflaten er humoristisk og morsom, men under ligger det noe ekte og gripende og engasjerende, mener Zwart selv.

– Det må være en underholdningsverdi. Vi er upretensiøse. Samtidig forsøker ingen å være morsomme. Mange komedier gjør fundamentale feil når folk skal forsøke å være morsomme. Men de skal ikke være det: De skal være ekte og seg selv, og så er det hva de opplever som gjør det morsomt.

Bedre kvinnerespons

En av kjepphestene hans er det å teste filmer – vise dem for et prøvepublikum mens det fortsatt er tid til å gjøre grep.

– Vi har testet filmen i landets fire hjørner. Vi får faktisk nesten bedre respons hos kvinnene denne gangen. Vi har et voksent kvinnepublikum som liker denne tredje filmen. Vi prøver å bryte ned litt det som festet seg etter de to første filmene, som var lettvinte å kategorisere som kælle- og fotballfilm. Men de hadde med ekte mennesker å gjøre. Gir folk det en sjanse, så oppdager de dette, tror han.

For regissøren har det å lage «Lange flate ballær 3» vært som et stort kjærlighetsforhold – det han kaller «et darlingprosjekt».

– Jeg elsket å møte kællane hver morgen. Å få koble alle lokale mennesker i Fredrikstad var en herlig røre, sier Zwart, som sin vane tro blandet inn kjendisprofiler i småroller. Blant dem Samantha Fox, Hellbillies, Harald Rønneberg, Stian Staysman Thorbjørnsen, Ulrikke Brandstrup og Harry Van Gorkum.

– Det er ingen forskjell på folk, alle er like. Hellbillies er manusforfatter Pål Sparre-Engers idé. Jeg ringte Aslag Haugen og sa jeg gjerne ville ha dem med som statister – omtrent som når ZZ Top dukker opp i «Back to the Future». Og de ga oss kronjuvelen sin, «Den finaste eg veit», som ble oversatt til Fredrikstad-dialekt av en språkprofessor!