– De siste 20-årene har jeg opplevd en større anerkjennelses, en respekt jeg tror vil stige med denne filmen

Pål Granlund har et sterkere forhold til Elvis Presley enn de fleste. Han var med på å grunnlegge den utrettelige norske fanklubben Flaming Star i 1965, har skrevet en rekke bøker om rockekongen, som han selv også har møtt. Han er klar i talen og fastslår:

– Jeg er begeistret for filmen, og glad for at den ble laget. Det er en veldig underholdende film med flott musikk, også av andre artister som tolker hans låter. Den er også innom de vanskelige tingene. Jeg tenker at dette er den eneste sjansen i min levetid til å se en slik storslagen, påkostet film om ham. Det tok jo 45 år etter hans bortgang.

Granlund hadde i forkant av kinobesøket bestemt seg for ikke å lete etter faktafeil.

– Mange Elvis-fans vil nok lete etter feil. Vi er gjerne nerder når det gjelder fakta – og det er ikke det denne filmen handler om. Den er beregnet for dem under 30 år som ikke kjenner ham slik som jeg og andre store fans gjør, for å gi Elvis den respekten og anerkjennelsen han egentlig aldri har fått – som sitt århundres største kulturperson, sier fanklubbsjefen til NTB.

Som konstaterer at det meste i filmen stemmer – på et vis. For selv om Granlund kjenner igjen historien, og alle begivenhetene skildres riktig, er det ikke nødvendig i rekkefølge.

Innrømmer ikke Elvis-hang

På spørsmål om Pål Granlund tror det kan bli en ny Elvis-bølge, svarer han nei. Han tror heller ikke Flaming Star vil merke ny tilgang.

– Noen vil nok bli grepet. Jeg tror han vil bli spilt mer i strømmetjenestene, fordi folk vil søke seg til originallåtene. Flaming Star mister flere medlemmer enn vi får nye, folk går bort rett og slett. De som var der da han slo gjennom er jo i åttiårene nå. Det å melde seg inn i fanklubb er ikke noe som gir status, akkurat som det ikke har gitt noen status å være Elvis-fan, sier Granlund, som ble glad da Arve Tellefsen i et intervju sa han gjerne ville møtt Elvis Presley i et program.

– Jeg synes det er flott når folk står frem slik. For jeg savner dem som alle synes Elvis er best, som elsker musikken hans – men som ikke sier det høyt eller offentlig. Elvis har vært ansett som en klovn på grunn av klesstilen sin i senere år, mange har ikke sett forbi det.

I filmen blir «Colonel» Tom Parker gjort til skurk. Pål Granlund har møtt den beryktede Elvis-manageren personlig, og fastslår:

– Jeg likte ham aldri. Han så aldri hvor stor Elvis kunne vært, hvor respektert han kunne vært. Det var bare penger som betød noe. Alle de som omga Elvis, var blodsugere eller med bare for moro. Det var ingen som prøvde å hjelpe ham.

Ung appell

Pål Granlund tok med seg fire av barnebarna sine da han så «Elvis» på kino.

– De begynte å sende meg meldinger dagen etter. Da satt de og så på YouTube-videoer av Elvis! De syntes filmen var kjempefin, og det var deilig for meg. For de har sett på meg som bestefar med en bestefars musikksmak. Nå fikk de visualisert betydningen av det Elvis gjorde. Og slik sett tror jeg filmen er viktig. De siste 20-årene har jeg opplevd en større anerkjennelse for Elvis, en respekt jeg tror vil stige med denne filmen.

Også Kjetil Rolness, sosiolog, Elvis-bokforfatter og artist, tok med seg den yngre garde da han så «Elvis». Han gjorde samme erfaring.

– Min sønn på femten syntes filmen var «jævlig bra». Og han har aldri brydd seg om The King. Filmen vil, om ikke den skaper noen ny bølge, i alle fall løfte Elvis opp den kollektive bevisstheten og gi ham mer av anerkjennelsen han fortjener. Og gjøre ham kul for en ny generasjon, sier Rolness, som har et sterkt forhold til Elvis Presley.

– Han har gitt meg mange rørende stunder som sanger og musiker. Og heller ingen Jens Pikenes eller Penthouse Playboys uten Elvis. Han har fascinert meg som sosiolog, på grunn av grensene han sprengte – når det gjelder rase, klasse, kjønn og religion.

Levendegjør

Rolness kaller Baz Luhrmanns «Elvis» for «en herlig film – spektakulær, heseblesende, rørende og underholdende».

– Den er ikke noe dypt portrett av Elvis, men filmen har noen virkelig elektriske konsertscener, som får deg til å skjønne hva slags erotisk og kulturelt jordskjelv han satte i gang. Og Austin Butler var imponerende i hovedrollen. Jeg tvilte aldri på at han «var» Elvis. Først og fremst er den en film som kan levendliggjøre hva slags grensesprengende sceneartist Elvis var. Det blir lettere å skjønne sjokket han skapte. Men du blir ikke særlig mer kjent med Elvis som person. Og filmen tar veldig lett på forfallet de siste årene.

I likhet med fanklubbsjefen konstaterer Kjetil Rolness at det er mye i filmen som ikke er helt historisk korrekt, men etter hans mening lagt til for dramatisk effekt, eller for å tydeliggjøre et poeng.

– Elvis ga for eksempel aldri Colonel Parker sparken fra scenen. Og Parker ba aldri Elvis om å tone ned drikkingen på scenen. Men filmen er likevel «sann» på et overordnet nivå. Dette var reelle kontroverser og konflikter.

– Litt for woke

Noe annet som Kjetil Rolness påpeker, er hvordan synes Elvis blir fremstilt litt for mye «woke».

– Han var jo ikke bare som på 1950- og 60-tallet; han var også våpensamleren som i 1970 oppsøkte president Nixon for å advare mot kommunismen, narkokulturen og The Beatles(!), mens han selv trolig var ruset.

I filmen legger Baz Luhrmann mye vekt på å vise hvordan den unge Elvis ble influert av svarte artister. Det er Rolness på et vis fornøyd med.

– Filmen burde jo stoppe kjeften på de som tror at Elvis drev med «kulturell appropriasjon» eller «kulturtyveri». Elvis var helt «inne» i den svarte musikken, og var ydmyk når han hyllet artister som B.B. King og Fats Domino. Men filmen underslår helt at Elvis var minst like inspirert av country, pop og hvit gospel. Og at han skapte noe helt nytt når han forente disse sjangrene, hevder Rolness.