– Det er vår første film, så det er helt spesielt etter fire års arbeid å se at nå kommer det vi har laget på kino. Det er helt fantastisk. Som filmskaper er det en drøm som går i oppfyllelse, sier Sverre Kvamme (t.v.) og Petter Aaberg, her i en scene fra fredagsklare «Nattebarn».
Foto
Indiefilm / NTB
«Nattebarn»

Vinneren fra Filmfestivalen i Haugesund er klar for kinoene

Publisert: 22. september 2021 kl 14.50
Oppdatert: 22. september 2021 kl 14.50

Etter å ha vunnet publikumsprisen under Filmfestivalen i Haugesund i august settes «Nattebarn» nå opp på kinoer over hele landet. De to regissørene, Petter Aaberg (27) og Sverre Kvamme (25), er stolte. Og kanskje litt overrasket.

– At det skulle bli utfallet da vi startet, ante vi ikke.

For fire år siden dro de to vennene rett og slett ut i Oslo-natten med kameraene slått på og lyttet etter festlyder for – som Petter sier – «å fange følelser». Men før det var det noe annet som satte det hele i gang, en svært spesiell forhistorie.

Filmet om natten

– Jeg hadde selvmordsforsøket i 2017, da jeg dro til en bro for å hoppe og heldigvis ble stoppet av politi og ambulanse. Jeg hadde hatt suicidale tanker før, men at det gikk så langt var noe nytt. Jeg var langt nede, og Sverre hentet meg på legevakten etterpå og foreslo at vi begynte på et filmprosjekt for å distrahere tankene mine over i en mer konstruktiv retning, oppsummerer Petter smått rutinert, for han har snakket mye om opptakten til filmprosjektet.

– Vi hadde nok i bakhodet da vi dro ut midt i natten at vi ikke bare ville lage en film i overflaten. Vi følte det skulle bli en film med alvor, selv om vi ikke helt visste hva. Så møtte vi Monica, Emma, Oliver og Cornelia som alle slet med lignende problemer som meg, sier Petter. Og bekrefter at møtene var autentiske og tilfeldige. Samt at de skjedde om natten:

– Mange i den yngre generasjonen sover om dagen og er oppe om natten. Jeg kjenner igjen i meg selv at når man har litt ustabil psyke er det lett å snu døgnet. Nærheten mellom meg og dem kom nok da vi var våkne da alle andre sov. Det ble en spesiell stemning.

Fange følelser

Sverre, som tidvis har nærmest en slags pårørenderolle som stiller spørsmål ved Petters handlinger i filmen, sier at innspillingen var utrolig tøff og vanskelig for dem begge.

– Når jeg tenker tilbake på de to første årene, var de veldig mørke. Vi dykket inn i livene til folk som var i veldig vanskelige perioder i sine liv. Motivasjonen var hele tiden at vi følte at de kom på kamera og fikk fortalt sin historie – i en tro på at den historien kunne hjelpe andre, sier Sverre.

Foto
Disse er å se i «Nattebarn», som har kinopremiere fredag: F.v. Miriam, Monica, Oliver, Petter, Emma og Sverre. Foto: Thea Einarsson / Indiefilm

Noen anmeldere har syntes at «Nattebarn» gikk vel tett innpå. Men det å bli sett er et viktig stikkord for denne generasjonen, ifølge de to filmskaperne. I dokumentaren sier Monica, som i likhet med Petter har hatt suicidale tanker, at de «er mange som står i samme situasjon».

– Det at det blir snakket om kan kanskje bidra til å gjøre situasjonen bedre for mange andre, tror hun.

Å bli sett

Så sender Monica dem videre til Emma, som er født i feil kropp og som har teipet over halve speilet for å slippe å se hele kroppen sin når hun kommer ut av dusjen. Blackmetalmusikeren Oliver møter de to filmskaperne på en kjellerfest en tidlig morgen; han forteller om «en mørk livsstil» med flere diagnoser, men føler seg levende når han lager musikk med bandet Villmark. Cornelia treffer de på gaten; hun er rusavhengig og får panikk av følelser og gjør sitt for å unngå dem.

Petter blir kjæreste med Miriam for påslått kamera. Alle er de ufattelig åpne i samtalene som Petter filmer – og som Sverre tidvis filmer at Petter filmer.

– Å bli sett er viktig. Åpenhet er viktig. At vi åpne er for en dialog der det er trygt å snakke om det kjipe som kan skje i livene våre, ikke bare snakke om de fine tingene. Det vi ønsker å formidle er åpenhet, og fjerne tabuer rundt psykiske lidelser. At folk ikke står med ensomme tanker alene, men tør å åpne opp for noen de stoler på, sier Petter.

– Absolutt alle mennesker trenger å bli sett, trenger oppmerksomhet. Ellers dør man. Nattebarna der ute må komme ut av hulene sine og strekke ut en hånd, og så må vi tørre å ta dem imot uten fordommer og uten skam, utdyper Sverre.

Bedre nå

Alle som er med i filmen har fått det mye bedre i løpet av disse fire årene som har gått siden innspillingen begynte. Det betyr ikke at de nødvendigvis er blitt kvitt lidelsene, men like mye at de har lært å leve med dem, forteller Sverre og Petter til NTB.

– Det er veldig fint det Monica sier i filmen; at det ikke er følelsene i seg selv som er farlige, men hvordan du håndterer dem.

Alle medvirkende fikk se materialet i forkant, og duoen var forberedt på å klippe vekk ting fra filmen. Til deres store overraskelse var det ingenting de ville klippe vekk fra filmen.

– Vi begynte å filme da det var som mørkest for alle, men de fleste av oss klarte å komme oss ut av det verste mørket og finne nye metoder, nye strategier å se problemene på. Det går fremover, sier Petter. Mot slutten av filmen konstaterer Emma: – Det viktigste er å ikke gi opp.

Håp i åpenhet

Noe de to er veldig klare på, er å formidle «lyset i enden av tunnelen». Og at det er håp. ikke minst i åpenhet.

– Det er omstridt om man skal snakke om selvmord i mediene. Men når flere dør i selvmord enn i trafikken virker det som om denne strategien ikke fungerer. Kanskje man skal snakke mer om selvmord, på en konstruktiv måte? funderer Petter:

– For snakker man ikke om selvmord, tror jeg man sier at «dette er skummelt og skambelagt», noe som skal gjemmes. Og da kan folk skamme seg over egne suicidale tanker. Men får de høre at andre har samme tanker, at man får luftet dem og snakket om dem, går man kanskje ikke seg vill i dem alene. Åpenheten fordriver mørket lite grann, sier han som har opplevd det selv.