Norsk dokumentarfilmskaper klar med film om drapstruet kvinnelig imam – skal vises verden over

Tysk-kurdiske Seyran Ates ble i 1984 skutt og forsøkt drept, og har siden levd under strenge sikkerhetstiltak – noe som gjør henne til Europeas angivelig mest beskyttede sivile kvinne. Nå er den norske dokumentarfilmskaperens film ferdig - og på vei til en rekke prestisjetunge filmfestivaler i vår.

– Det er utrolig spennende. Det er kanskje ti festivaler som ikke er offentliggjort ennå, i tillegg til dem som er kjent, som er CPH: DOX (Copenhagen Docs), der det er verdenspremiere i april, fulgt av Hot Docs i Canada, San Francisco Film Festival i USA og Movies That Matter i Nederland., sier Özkal Lorentzen – glad for endelig å kunne snakke om filmen «Seyran Ates: Sex, Revolution and Islam».

For hun har holdt lokk over Seyran Ates-dokumentaren i årevis. Nå er den på vei ut i den store verden. Selv kan hun ikke følge etter filmen på dens ferd til Europa og Nord-Amerika, men sier til NTB:

– Jeg tror alt har sin tid. Jeg har bestemt meg for ikke å klage over koronatiden. Vi har vann, vi har
elektrisitet og vi har god helse – og vi har Zoom!

– Trenger revolusjon

Nefise Özkal Lorentzen (f. 1964) er en erfaren forfatter, produsent og regissør som har jobbet med film siden 1994 i mange sjangre – fra barnefilm til dokumentarer, og dessuten er førsteamanuensis som regilærer i Høgskolen i Innlandet. Etter 9-11, terrorangrepet mot New York, begynte hun å ta for seg islam og kjønn, noe som resulterte i tre filmer på rad:

«Gender Me» (2008) om homoseksualitet i islam, «En ballong for Allah» (2011) om feminisme og islam i 2011 og «ManIslam» (2014) om islam og maskulinitet. Trilogien tror hun «var litt forut for sin tid», men nå tror hun tiden er kommet.

– Verden er veldig klar. Vi kan ikke lenger finne unnskyldninger. Despotene øker, men motstanden øker også, det er sterke bevegelser på gang som ønsker endring. Nå prøver vi å finne kjernen til problemene – og det er rett og slett patriarkatet. Ikke bare innen islam, men i akademia, filmbransje, offentligheten, sier Özkal Lorentzen, som velger å tro på at det nytter å løfte stemmen mot maktmenneskene – for ikke å si maktmennene.

– Det må jeg. Jeg tror på Gud, men jeg har ikke sett Gud, heldigvis og jeg har ikke bevis, sier Nefise Özkal Lorentzen, som oppfatter seg selv som troende – men ønsker en revolusjon for troen samtidig.

– Det gjelder ikke bare islam, vi trenger revolusjon på så mange felt!

Ikke tøff og modig

Hun trekker frem sitt eget felt, filmbransjen, og spør retorisk:– Hvem sine historier er det som fortelles? Hvem er hovedkarakteren? Hvem er regissøren og fotografen? Ser vi systematisk på hvem som forteller hva, så møter vi der også den patriarkalske strukturen, sier Lorentzen – som mener det er viktig å fortsette å grave, fortsette å snakke om det, selv om hun også roser Norge for likestillingsarbeidet.

Samtidig roser hun sitt eget team, som hun kaller folkene rundt seg i produksjonsselskapet Integral Film. Hun fronter den nye filmen, men understreker:

– Jeg vil ikke være «den tøffe damen» som gjør alt selv, apparatet rundt meg er fantastisk og det er kjernen. De som jobber for meg, de ser min sjel og har tillit til mine prosjekter. Det gir meg kraft, jeg føler meg aldri som noen ensom kjemper eller modig. Det er jeg ikke.

Ingen segregasjon

Egentlig hadde hun tenkt å legge sjelen sin ned i en film viet kvinnelige imamer rundt i verden, og var fascinert av at det har eksistert kvinnelige imamer i hundrevis av år i Kina. Hun fant frem til flere da hun i 2015 begynte å jobbe med filmprosjektet. Så kom moren hennes med en artikkel om Seyran Ates.

Dermed kom dokumentarprosjektet til å ha Ates som hovedperson. Nefise Özkal Lorentzen besøkte Ibn Rushd-Goethe-moskeen i Berlin, «et fantastisk sted der menn og kvinner er sammen, gir hverandre en klem, opplever spiritualiteten i fellesskap» – der andre av de kvinnelige imamene ofte har rene kvinnemoskeer.

– Jeg tenkte at dette er stedet jeg vil være, sammen med menn også; jeg vil ikke ha noen segregasjon når det kommer til spiritualitet. Har jeg lyst til å gå med sønnene mine vil jeg være sammen med dem. Og slik er hennes moské. Et rom som du kommer til som du er, forteller Lorentzen og påpeker også at i gudshus ikke bare i islam, men også for eksempel jødedommen og i kirker, får mennene gjerne de beste plassene. Kvinnene sitter gjerne bak de mannlige troende.

– Hvorfor skal jeg sitte bakerst? spør hun rett ut.

Som en løk

Seyran Ates er advokat, jobber med mange ulike klienter og har ifølge Özkal Lorentzen sørget for lovendringer i hjemlandet Tyskland blant annet om barneekteskap.

– Hun er ikke som en vanlig imam, hun er en imam som gir tilbake til samfunnet, til ungdommene, hun er opptatt av samfunnsspørsmål. Hun er en leder som ikke gjør seg selv til dronning, i moskeen rydder hun også gulv. Hun er en stor mor og en veldig sterk personlighet, som bruker sin religiøsitet til å hjelpe folk, sier filmskaperen varmt om sitt objekt. Begge har tyrkisk bakgrunn, og snakker samme språk.

Men Nefise Özkal Lorentzen fikk også merke de strenge sikkerhetstiltakene rundt Seyran Ates, som er døgnbevoktet av årvåkne politifolk og kaller dem «sine engler».

– De gir henne frihet til å fortsette å snakke fritt. Hun er veldig uredd, og lever som oss, selv om hennes frihet er annerledes enn vår – hun ikke kan gå alene, sier Nefise Özkal Lorentzen og karakteriserer Seyran Ates som «superoptimistisk og uten bitterhet» i sin kamp for en seksuell revolusjon innen sin tro.

– I islam står det ikke noe steder at bare menn kan være imamer. En som kan religionen, en som ønsker å lede miljøet sitt, kan være imam. Problemet er den patriarkalske strukturen. Noen sier «det har ingenting med islam å gjøre». Men kultur, religion og politikk er tett sammenvevd, som lagene i en løk – og hvordan kan du rive løs bare et lag?