– Jeg tok meg jobb i begravelsesbyrå

25. august står den globale strømmepremieren på Harald Zwarts nye Netflix-serie, en dramakomedie med vampyrer og altså et begravelsesbyrå inngår i ingrediensene.

Og i likhet med pendler-Andersen på Skarnes er det litt av en blåmandag for hovedkarakteren Live Hallangen å våkne opp på obduksjonsbordet – og både være levende og veldig, veldig sulten.

Samtidig har det andre konsekvenser, noe man kan ane av replikkutvekslingen mellom de to i traileren for serien, der det lyder fra den noe arbeidsløse broren Odd som driver familiens begravelsesbyrå:

– Jeg skulle nesten ønske at det var en morder løs på Skarnes.

Når Live svarer «da hadde du hatt noe å gjøre iallfall», går tankene smått hen til forretningsideen i en 100 år gammel Charlie Chaplin-klassiker. Det gjorde det iallfall hos Harald Zwart da han først hørte om «Post Mortem»-ideen.

Chaplinsk idé

Zwart forteller til NTB at han møtte manusforfatter og medregissør Petter Holmsen i Los Angeles for 6–7 år siden og fikk forelagt Holmsens serieidé.

– Han har hatt den i mange, mange år – siden lenge før «Six Feet Under», fortalte han meg. Det jeg likte var den Charlie Chaplin-aktige innfallsvinkelen fra «The Kid», der sønnen går først og knuser ruter og Chaplin tilfeldig kommer etter og selger vindusruten.

Mens Harald Zwart laget «Den tolvte mann» og «Oljefondet», tok Petter Holmsen seg jobb i et begravelsesbyrå og «fikk en helt vanvittig inngående research i hva som gjøres, som ingen av oss andre vet om», oppsummerer regissørkollegaen. Og da det ble en liten koronaåpning i fjor høst, bar turen til Skarnes for opptakene til «Post Mortem: Ingen dør på Skarnes».

Zwart sier valget falt på tettstedet i Sør-Odal fordi «det ikke var for langt ute på bygda, men samtidig så langt unna at det kjentes som et småsted – og passe stille»:

– Vi har gått for mye realisme hele veien, siden bygderarvinger lett blir så veldig karikert. Så mye annet rart og urealistisk skjer at miljøet skulle være hundre prosent realistisk og ekte og gi en kulturreferanse.

Nordisk vampyrvri

Regissørteamet Zwart og Holmsen valgte også å unngå alle vampyrklisjeer som huggtenner, kapper og det å sove i kister. Førstnevnte anser vampyrene som «bad guys uten en agenda, bare en ustoppelig trang – nærmest som et naturfenomen».

– Noe av det morsomme med Petters konsept var «hva hvis dette virkelig skjedde». For seriens Live er dette bare er en tilstand, en genetisk arv, «bare» et behov hun har – og noe som skjedde med et vanlig menneske, sier Zwart.

«Post Mortem»-vampyrrollen gestaltes av Kathrine Thorsborg Johansen, som regissøren kaller «en naturlig, fremstående og grundig skuespiller». Hun sier til NTB at hun har stor sans for dette mer nordiske vampyruniverset.

– Slik de ville vært dersom de hadde oppstått i Norge, med blikk mot «La den rette komme inn». Den filmen inspirerte meg dypt. Vi har ikke huggtenner og hvitløk og sexinessen er borte, det er råere hos oss. Den veien synes jeg er den ekleste også – at vampyrer er mer et symbol.

Garasjevampyr

Kathrine Thorborg Johansen medgir at hun ikke egentlig oppdaget vampyruniverset før hun begynte researchen til rollen. Der har hun mye å ta igjen i forhold til Elias Holmen Sørensen, som spiller broren hennes i «Post Mortem». Skuespillersønnen røper nemlig en skjult fortid som vampyrfan i Zoom-intervjuet, som får medspilleren til nærmest å falle ut av skjermbildet i vantro latter.

– Jeg var sykelig opptatt av vampyrer og vampyrfilmer da jeg var yngre! Jeg bodde i garasjen hjemme, som var gjort om til et beboelsesrom, og der hadde jeg – med fare for å høres creepy ut – rene vampyrlairet: Jeg hadde masse filmer, tegneserier, bøker og hodeskaller. Dette var samme emoperiode som jeg hadde langt hår og sminket meg. Det finnes ikke bilder, alle er i mitt private eie, gliser Elias Holmen Sørensen.

Hvorfor var det så spennende?

– Med klassiske vampyrer er det det gotiske, vakre, mørke, sexy med hvit hud og rødt blod. Det er lett å like. Vampyrer har alltid vært populært, og fikk en boom igjen for noen år siden med «Twilight», «True Blood» og «Underworld», sier Holmen, som medgir at han var litt for voksen for det ved denne korsveien.

– Og så får du ikke spille vampyr selv.

– Nei, jeg får ikke det. Det smerter litt at min gode venninne får gjøre det og ikke jeg, ler han.

Fine med folk

De har begge solid bakgrunn som teaterskuespillere, noe hun mener var en fordel når vampyrsjangeren skulle entres.

– I teater er det ofte drøye omstendigheter – bare tenk på greske tragedier og Ibsen. Man er litt trent i å angripe så voldsomme omstendigheter, sier Kathrine Thorborg Johansen. Men de tok med seg en annen erfaringsbakgrunn til rollene også.

– Både jeg og Kathrine fikk jobbe et par dager på Jølstad, og det var ubetalelig før man skulle gå inn i denne serien. Det var en flott opplevelse, i mangel av andre ord. Det var så viktig. Det er ikke hver dag du kommer hjem fra jobb som skuespiller og føler du har gjort noe viktig. Et tøft, rått og viktig yrke, sier han mens hun legger til:

– Jeg og Elias gikk ut derfra etter to dager og tenkte det ville vært et fint sted å ha sommerjobb. De som jobbet der var så fine med folk. Den verdigheten de hadde rundt arbeidsoppgavene sine, og respekten for jobben sin, samtidig med lunhet og varme i en så krevende oppgave. Det var spesielt å oppleve.