«Parasitt» tok verden med storm rett før koronapandemien.
Arthaus
Arthaus-direktøren venter på kinorenessanse
I de drøyt 25 årene siden kunstfilmdistributøren Arthaus ble stiftet, har Svend Jensen reist frem og tilbake mellom Norge og verdens filmfestivaler på jakt etter unike filmperler å ta med hjem. Han importerte filmen «Parasitt» til Norge; den sørkoreanske filmen som tok hele seks priser under årets Oscar-utdeling - inkludert den gjeveste prisen for «Årets beste film».
Hvorfor ble akkurat «Parasitt» den første ikke-vestlige filmen som fikk så stor internasjonal suksess? Det er vel ikke første gang det lages en film som har vært god nok til å kvalifiseres til Oscar-akademiets gjeveste pris?
– Jeg tror «Parasitt» var riktig film til riktig tid. Den traff planken. Verden var overmoden for en kinofilm som boblet over av kreativ skaperkraft, frydefull humor og innhold til ettertanke. Men det lages mye fantastisk film rundt om i verden. Mange av de beste kommer på kino i Norge, distribuert av sanne filmentusiaster som elsker film mer enn penger. Håpet er at «Parasitt» kan være en øyeåpner for publikum og senke terskelen for å prøve noe nytt og utfordrende på kino.
Sørkoreanske «Parasitt» var riktig film til riktig tid, mener Svend Jensen, leder for Arthaus, som importerer og distribuerer film fra alle verdenshjørner til Norge. Foto: Presse
Er det noen grunn til at akkurat Sør-Korea skulle bli det ikke-vestlige landet som produserte den første virkelig globale filmsuksessen?
– Tja. Vi har sett mange fantastiske filmer fra Sør-Korea de siste årene, faktisk helt siden midten av 90-tallet. «Oldboy» (av Park Chan-wook) var kanskje den første filmen som bar bud om en filmnasjon med uvanlig slagkraft. Senere har vi hentet et bredt spekter av koreanske filmer hjem til Norge. «Poesi» (av Lee Chang-dong), «The Host» (av Bong Joon-ho), «Kammerpiken» (av Park Chan-wook) og «Burning» (av Lee Chang-dong) er noen av toppfilmene. Flere av dem fikk et pent antall kinobesøk, men de hadde på langt nær så astronomiske tall som «Parasitt».
Hollywood-eliten ga «Parasitt» den gjeveste Oscar-prisen. Er det begynnelsen på en ny æra i filmverdenen, eller er det rett og slett bare et «historisk unntak»?
– At en ikke-engelskspråklig film vinner de to viktigste prisene i verden – Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste film – er historisk. Hollywood trenger friskt blod og nye tanker; en ny entusiasme som ikke baserer seg på gjenbruk av etablerte suksesser eller nyinnspillinger. Jeg tenker at en verdensfilm som både er tematisk dyptloddende, grenseløst underholdende og sjangeroverskridende, og i tillegg er regissert med fingerspissfornemmelsen til en sann filmkunstner, er akkurat det Hollywood trenger for å få tilbake gnisten og troen på at kinoen er det mest spennende stedet å oppleve levende bilder. Om dette er starten på en ny æra for verdensfilmen, eller den uavhengige og alternative filmen, gjenstår å se, men mange rundt om i verden har for første gang strømmet til kinoene for å se en film fra Asia. Det er en start.
Jeg håper «Parasitt» kan være et lokomotiv for verdensfilmen hos strømmetjenestene, og at den ikke bare blir en ensom svale.
Strømmegiganter utfordrer filmmarkedet. Netflix, eksempelvis, gir et verdenspublikum enklere tilgang til film fra mange land. Samtidig kan man hevde at Netflix bidrar til å «amerikanisere» filmproduksjoner. Norske «Hjem til jul» og «Ragnarok» har begge fått kritikk for å være amerikanske i uttrykket. Bidrar strømmegigantene til mangfold eller til å opprettholde det homogene?
– De store strømmetjenestene som Netflix, HBO og Amazon bidrar til å gjøre verdensfilmer tilgjengelig for et stort publikum, men de burde være enda flinkere til å synliggjøre disse filmene. De trenger å løftes fram og kurateres på en spennende måte. Nettgigantene har gjort det mer naturlig for et større publikum å se film med undertekster. Det er veldig bra. Jeg håper «Parasitt» kan være et lokomotiv for verdensfilmen hos strømmetjenestene, og at den ikke bare blir en ensom svale.
Hvordan tror du filmlandskapet ser ut om ti år?
– Jeg tror på en renessanse for kinoene og for kinofilmen. Mennesket er et sosialt vesen og kinofilmen er en utmerket arena både for de som er sosiale og de som gjerne skulle vært mer sosiale. Man kan oppleve et fellesskap i kinomørket som man aldri kan oppnå hjemme. De store aktørene vil fortsatt dominere, men jeg tror på flere nisjekinoer. I Norge har vi fått film på Kunstnernes hus, gjennom Verdensteatret i Tromsø og i Oslo har vi både Vega og nyoppussede Frogner kino. Alle bidrar til et mer spennende, nøye utvalgt og mangfoldig kinoprogram.
Hvilke land skulle du helst sett flere filmer fra?
– I Sør-Amerika skjer det veldig mye spennende. Av filmer det er mulig å se nå, vil jeg anbefale colombianske Alejandro Landes film «Monos». Det er en intens, nesten fysisk, filmopplevelse som kan ta pusten fra deg. Den utnytter mulighetene som finnes i det audio-visuelle til det fulle, noe som er en direkte fryd, men også en utfordring for øyne og ører. I høst lanserte vi i Arthaus «Godt Nyttår, Chile» regissert av chilenske Dominga Sotomayor. Hun kan bli en ny stor poetisk filmregissør fra et spennende kontinent. Filmene hennes vil nok ikke velte kiosker, som «Parasitt», men hvem vet – hun kan også treffe planken en gang i fremtiden.
Man kan oppleve et fellesskap i kinomørket som man aldri kan oppnå hjemme.
Er verden mett på amerikansk film?
– Nei, det lages mye spennende, uavhengig film i USA. Og det beste fra Hollywood er fortsatt enestående. Men jeg tror publikum er lei av metervaren. Og det er bra!
Hva var den beste filmen du så i fjor?
– Jeg burde sikkert sagt «Parasitt», haha, men jeg må si «Portrett av en kvinne i flammer» av Celine Sciamma. Egentlig er jeg ikke særlig glad i kostymedrama, men «Portrett» er et fantastisk møte mellom gammel tid og nye tanker og talenter. Det er et kostymedrama for og om vår tid.
Svend Jensens varmeste anbefaling fra i år er den franske filmen «Et portrett av en kvinne i flammer». Foto: Arthaus
Du har vært Arthaus-leder siden 1994. Hvordan har filmbransjen endret seg?
– Det er flere filmer på kino nå enn det var på 80-og 90-tallet, da jeg forelsket meg i kinofilmen. Norske filmfestivaler som TIFF, BIFF, Film fra Sør og Kosmorama har bidratt til at verdensfilmer har fått oppmerksomhet. Dessverre er det mange som tror at det kun er under festivalene man kan se denne typen film på kino, men de fleste kinoene i landet har festival-film på plakaten. Vi som er distributører og driver kinoer må bli enda flinkere til å løfte disse filmene fram. Landets filmklubber gjør også en uvurderlig og frivillig innsats for filmkunsten og kinokulturen.
Har kunstfilm blitt kommersielt? Hva er i så fall effektene, eller bieffektene?
– Jeg tror ikke at kunstfilmen har blitt kommersiell, men filmkunst som kombinerer kreativ historiefortelling med relevant tematikk og spennende formvalg vil ha muligheten til å nå ut til et stort publikum, være attraktivt i markedet og derfor per definisjon være kommersielt. Men det meste av filmkunsten vil fortsatt være katedral, og ikke børs.