– Jeg ville skildre en karakter som mister seg selv

Tro, tvil og overgrep. Med god drahjelp fra hovedrolleinnehaverne, har regissør Jorunn Myklebust Syversen sydd sammen et lappeteppe av virkelige hendelser til en sømløs historie om å miste seg selv i overdøvende omgivelser. Resultatet er kontrastfylt og aktuelt.

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha sett «Disco»?

– Filmen handler om et ungt menneske som mister seg selv i et religiøst miljø. Den handler om å ikke bli sett for den du er eller situasjonen du står i, og forsøket på å bryte ut. Jeg ønsker at publikum forstår hva som gjør at Mirjam mister seg selv og dermed sin egen stemme. Jeg håper at filmen setter i gang en åpen dialog og diskusjoner om rammene rundt det å tro og barns oppvekstsvilkår i religiøse miljøer.

Vi har sterkt fokus på etniske minoriteters miljøer og sosial kontroll i andre kulturer, men dette skjer også i kristne miljøer, og i vanlige norske hjem. Det snakkes det for lite om i offentligheten.

Hvorfor valgte du religiøse miljøer som utgangspunkt?

– I arbeidet mitt har jeg alltid vært interessert i menneskelige relasjoner, lukkede miljøer og dynamikken som kan oppstå. For meg er lukkede religiøse miljøer et bilde på hvordan en usunn hierarkisk struktur og maktubalanse kan oppstå. Jeg ville undersøke om det finnes det kjennetegn som gjør at en kan avdekke destruktive relasjoner og miljøer, og forsøke å vise disse på en autentisk måte.

Tror du religiøse grupper vokser seg sterkere fordi samfunnet vårt generelt er mer sekulært?

– Jeg tenker at behovet for orden i kaos, og å kjenne en forankring i oss selv og omgivelsene våre er et av våre basale behov som mennesker, og at vi dermed også frykter det meningsløse med tilværelsen. I søken etter en mening i livene våre tror jeg det lett oppstår et behov for å overbevise andre om vår egen sannhet. Da tror jeg det er kort vei til å begynne å begrense hverandre. Avhopperne jeg snakket med fra ulike menigheter forteller at de i begynnelsen kunne føle seg frie i sitt møte med Jesus, og følte en sterk tilhørighet til menigheten. Men etter hvert oppdaget de ulike former for sosial kontroll, og en hierarkisk struktur som vektlegger visse menneskelige egenskaper eller livssituasjoner.

Om en ikke klarer å leve godt nok, er det lett å føle på at en som menneske dypest sett er feil

Selv de mest urbane og moderne menighetene kan fortsatt lese Bibelen bokstavelig. Og om en ikke klarer å leve godt nok, som alle jeg har snakket med har kjent på, da er det lett å føle på at en som menneske dypest sett er feil. Behovet for ritualer, forankring og tilhørighet er sterke instinkter i oss. Dersom en ikke blir møtt av omgivelsene og ikke føler seg anerkjent eller sett, tror jeg følelsen av isolasjon lett kan skape frykt og aggresjon, som kan grobunn for ekstreme holdninger og uttrykk.

Hovedpersonen Mirjam er regjerende verdensmester i Disco freestyle dans, noe som gir henne ekstra stjernestatus i menigheten. Filmen fremstiller det kontrastfylte i at tilværelsen er tilsynelatende perfekt, men at uro ulmer under overflaten. Hvorfor var det viktig for deg å fremstille «skjulte», psykiske lidelser?

– Jeg tror det ofte er lettere å stigmatisere og stille en diagnose på et menneske, enn å forholde seg til det bakenforliggende problemet. Menigheten Mirjam er vokst opp i har et urbant språk. Sjargongen og estetikken er hentet fra popstjernekultur. I Disco freestyle-miljøet er den popkulturelle estetikken tatt ut til det ekstreme. Alt er glitter og overflate. Jeg ville skildre en karakter som mister seg selv, sin egen vilje, som mister stemmen sin. Hun mister den på grunn av alle de sterke og høye stemmene som er rundt henne. Hun har blitt utsatt for overgrep, og sitter igjen med skyld og skam, og en følelse at hun som menneske dypest sett er feil i møte med kravene som stilles til henne.

Vanligvis er karakterer på film proaktive, historien drives av valgene de tar. Mirjam har ikke et valg; dette er det livet hun kjenner til. Uansett hvor hun snur seg, får hun høre at hun må tro sterkere og bedre.

Foto

Vanligvis blir filmer drevet frem av valg hovedpersonen tar. Med Mirjam ville regissør Jorunn Myklebust Syversen gjøre det motsatte. Hun skapte en karakter som mister seg selv, og dermed også muligheten til å velge. (Foto: Mer Film)

Hvordan fremstilles maktmisbruk i «Disco»?

– Stefaren til Mirjam, pastor Per, vet hvordan han kan fremkalle skam og frykt hos Mirjam og moren hennes, Vanja. Med seksualiserte kommentarer viser han hvem som har makten i hjemmet og menigheten. En ting som går igjen i menighetene jeg har oppsøkt er at de knytter ditt personlige forhold til Jesus og Den hellige ånd til det å gi penger til menigheten. Jeg tenker det medvirke til å skape en ubalanse, og et avhengighetsforhold til menigheten og det å være en god nok troende.

Fortell hvordan du jobbet med hovedrolleinnehaver Josefine Frida i utviklingen av manus?

– Jeg må stå i kjernen av prosjektet, og vite hvorfor jeg ønsker å lage filmen. Jeg tror Josefine har det på samme måte. Etter hvert som vi ble kjent og snakket om filmen ble det lettere å skrive, fordi jeg kunne se hvordan karakteren Mirjam kunne komme til utrykk gjennom Josefine. Jeg tenker hun har et ‘absolutt gehør’ som gjør at hun kan være helt tilstede i enhver opptakssituasjon og bruke rommet, lytte og reagere i flyt med de hun spiller mot og i møte med kamera.

Foto

Regissør Jorunn Myklebust Syversen. (Foto: Sofie Amalie Klougart)

Hvordan gikk du frem for å designe filmens visuelle uttrykk?

– Det har vært et utrolig fint samarbeid med filmfotograf Marius Matzow Guldbransen. Han er perfeksjonist til fingerspissene, en av de dyktigste i faget sitt og en fotograf som evner å skape en egen ro og tillit i møte med skuespillerne. Vi har snakket mye sammen om kjernen i prosjektet og referanser til film, billedkunst og de faktiske miljøene. Kostymene var fra dansere i freestyle disco-miljøet. Vi fikk også hjelp til sminkingen av Josefine i de aktuelle scenene.

Hvordan ønsker du som filmskaper å utfordre publikum?

– Jeg ønsker å engasjere og berøre publikum, og ønsker at filmene mine skal virke både politisk, eksistensielt og sanselig. Jeg er opptatt av å belyse tematikk som handler om maktubalanse mellom mennesker, og i samfunnsstrukturen vår. Jeg forsøker å skildre hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn er med på å stigmatisere og kategorisere mennesker i vanskelige livssituasjoner.

Mange nye, norske filmer har premiere på kino denne høsten. Er fremtiden lys for norsk filmproduksjon?

– Det er utrolig spennende og inspirerende å være en del av norsk film- og tv-bransje akkurat nå. Det er så utrolig mange dyktige og spennende fagpersoner i feltet, og det er ikke lenger noen tvil om at vi når ut internasjonalt.

Hvilke filmer gleder du deg til å se denne høsten?

– «Håp» av Maria Sødahl og «Barn» av Dag Johan Haugerud. Jeg håper også å få sett «The Body Remembers When the World Broke Open» av Elle Májá Tailfeathers og Kathleen Hepburn, «Verdict» av Raymund Ribay Gutierrez og «Joker» av Todd Phillips.