Ingrid Bolsø Berdal klar som spion på høye hæler

Bolsø Berdal kommer gikk rett fra «Westworld»-universet til «Spionen».

Det er Theiens kritikerhyllede 2010-bok «Sonja Wigert. Et dobbeltliv» som den nye storfilmen bygger på. Og historikeren røper til NTB at det var sterkt å se Wigert portrettert på kinolerretet.

– Jeg «kjenner henne igjen» i filmen, i hvordan den fanger henne. Slik jeg så henne, slik jeg kjenner igjen personen. Jeg ble veldig rørt og begynte å gråte første gang jeg så Ingrid i rollen.

Dramatisk

Ingrid Bolsø Berdal blir nesten like rørt når hun hører hva Theien har sagt om rolleinnsatsen i «Spionen».

– Det er stort å høre. Iselin har levd med Sonja i mange år i sitt forskningsprosjekt opp mot biografien, så det blir jeg glad for å høre.

Bolsø Berdal leste boken etter at hun hadde sagt ja til rollen. Hun kaller biografien et stort, langt dokument både om Sonja Wigerts oppvekst, personlighet og lynne – og et stort stykke forskningsarbeid om hva Wigert egentlig gjorde i sitt spionarbeid.

– Forandret den noe?

– Jeg visste ingenting om Sonja Wigert, medgir hun: – At hun gjorde det hun gjorde, er spektakulært. Og like dramatisk er det at vi som nasjon ikke har det som del av vår kollektive hukommelse.

Høy pris

Sonja Wigert (1913–1980) tilhørte første generasjonen av norske filmstjerner på 1930-tallet, da norsk film fikk sitt gjennombrudd. I 1934, 21 år gammel, vant telemarksjenta en filmstjernekonkurranse på nyåpnede Saga kino i Oslo. Etter filmroller i blant annet «Fant» reiste hun til Sverige i 1939 – og ble hyllet diva der også.

Men så kom andre verdenskrig. Da tro Sonja Wigert til med sitt livs rollespill, med livet som innsats.

Ikke bare var hun agent for den svenske etterretningstjenesten, jobbet for norsk motstandsbevegelse og for amerikanske Office of Strategic Services: I en periode tror tyskerne, nærmere bestemt Josef Terboven, også at hun spionerte på svenskene for ham. Hun flørtet tilsynelatende med nazistene – men var i virkeligheten dobbeltagent. Resultatet var blant annet at to tyske spioner i Stockholm ble avslørt.

Men hun betalte en høy pris: Hun ble ikke ordentlig renvasket etter krigen. Først i 2005, da svenske krigsarkiver ble åpnet, fremkom omfanget av spionasjevirksomheten hennes.

Nervebelastning

– Det er litt merkelig, sier Theien om hvordan Sonja Wigert nærmest blir borte fra historien etter krigen.

– Hvert annet eller tredje år diskuterer man: Trenger man flere bøker om krigen. Men det er tydelig at vi fortsatt har nok igjen å fordøye, sier historikeren på spørsmål om det er kvinnenes tur til å få sin historie fortalt nå, med andre film om en norsk Sonja på vei ut på kinoene.

– Jeg har forståelse for at en spillefilm er annerledes enn en biografi, at det blir mer konsentrert. De har tatt tak i spionasjen, som er det mest dramatiske og spennende i hennes livshistorie, sier Theien.

I likhet med Max Manus, krigshelten som fikk sin biografiske film i 2008, slet Sonja Wigert i etterkant.

– Det var åpenbart at dette hadde vært en nervebelastning. For henne sto det så mye på spill samtidig. Også kjønn og seksualitet spilte inn. Hun var en ganske livsbejaende person, det var mange menn i livet hennes – eksepsjonelle menn, på den eller andre måten. Og hun var langt fra husmoridealet som sto sterkt i Norge på den tiden, sier historikeren, som konstaterer om Wigert: – Hun var fri.

Frigjørende

Denne frie personligheten fascinerte Ingrid Bolsø Berdal. Hun kaller Sonja Wigert-rollen «en stor gave å gå inn i».

– Hun var ambisiøs, målrettet, hun «tok» et rom, hun var fri – glad i seg selv, i å nyte seg selv, og glad i å flørte med menn og la seg beundre. For meg som skuespiller og menneske var det flott å trå inn i en mennesketype med egenskaper som jeg ikke nødvendigvis har hatt så mye av. Det å tillate meg selv å gå inn på høye hæler og la meg beundre, har jeg ikke hatt for vane!

Ingrid Bolsø Berdal ler, men påpeker mer alvorlig at det ligger et frihetsaspekt i dette:

– Vi setter lett kvinner i bås – særlig dem som tillater seg å være i ett med sin fysiske kropp. Vi dømmer det av og til, som enten lettbeint eller manipulativt eller at man bruker kvinnelist – noe negativt. For meg står Sonja Wigert for en frihet og en livsbejaenhet og en kraft som vi skal ta tilbake, vi kvinner. At det er lov å leke seg med den formen for femininitet hvis det føles riktig, sier hun:

– Det har vært frigjørende for meg – vi oppdras i sosialdemokratiet vårt, der alle er like mye verdt og likestilte. Det må være plass til å skinne og til å blomstre.