Mens stadig flere søker «det naturlige», lover teknologiselskaper å løsrive maten fra naturen (åpen)

­Hvorfor ikke begynne helt nede på bakken. Når dette skrives, er det vår, og noen av oss går ut i sola med blikket kalibrert for det som er grønt. Så snart kinnene er varme, luter vi nakken – og så: «Løkurt?!»

April til juni er sanketid i Norge. Det lille vinduet vi har før de spiselige nyttevekstene blir for trevlete og beske for den fintfølende smakspaletten vi har opparbeidet oss gjennom de 11 000 årene jordbruksepoken holocen har vart. Stekte løvetannknopper går i en kremet pastarett, løkurt og gjøksyre havner i salaten og grobladene i en ubestemmelig rett, akkompagnert av kjøleskapsskuffenes bunnskrap.

I klimakrisens og naturtapets tidsalder ser vi ikke bare en økt omfavnelse av naturen. Med omfattende gjennombrudd innen genetikk, nevrovitenskap og biologisk atferdsforskning har vi også fått en biologisk vending i menneskesynet vårt: Vi er natur. Det vil si, vi er dyr av kjøtt og blod med gener evolvert til et liv i et naturlig habitat, der maten kommer hel og ubehandlet. Derfor skal det godt gjøres å finne matvarer hvor de tidsriktige verdiene kommer i en mer konsentrert form enn i de ville vekstene.

Nøyaktig hvor mange økologiske neper det går på en klase løvetannblader nappet fra naboens barkebed, kan være vanskelig å anslå, men det vil ikke være urimelig å rangere matplantenes verdihierarki, fra bunn til topp, omtrent slik: 4. industriell monokultur, 3. økologisk (helst regenerativt) vekselbruk, 2. selvdyrkede grønnsaker, 1. ville vekster.

Rangeringen indikerer at det er flere som skuer bakover, mot det som kan minne om fortidens produksjonsmåter. I dette ligger det en sivilisasjonskritikk med paralleller til 1800-tallets romantikk: Ved å forlate opplysningstidens fremskrittsorienterte byer (i det minste i ånden), til fordel for skogene og fjellene, opplevde romantikeren et subjektivt og emosjonelt møte med «det skjønne». I det lå det også en opplevelse av å komme nærmere «det sanne», både om mennesket og sivilisasjonen. Det er kanskje i et slikt lys vi må tolke den eksplosive veksten i medlemstallene til Norges sopp- og nyttevekstforbund – for ikke å snakke om det siste tiårets omfattende etterspørsel etter parsellhager i urbane strøk. Ved å vende ryggen til det moderne industrilandbruket (i det minste i ånden) og vende oss mot naturen eller kjøkkenhagen, rote i jorda og la hendene bli skitne, opplever vi – subjektivt og emosjonelt, som romantikeren – en dypere forbindelse til noe opprinnelig, og kanskje en økt forakt for alt som truer det. Den underliggende erkjennelsen har vi hørt mange ganger før: Det er noe grunnleggende galt med moderniteten.

Like fullt er det moderniteten – det vil si nok et teknologisk og sivilisatorisk fremskritt – som skal redde oss. For la oss være ærlige: Sanking og kjøkkenhager kan aldri bli annet enn ren rekreasjon. Og diskusjonen om mulighetene som ligger i det økologiske, biodynamiske eller regenerative landbruket, ser det ikke ut til at vi kommer i mål med – til tross for at samtalen har pågått i mer enn 20 år. Noe må gjøres.

Regnestykket som ikke går opp

Ikke bare står matproduksjonen for 37 prosent av de totale klimagassutslippene i verden – det vil si mer enn det dobbelte av hele verdens transportsektor.^[1] Ingen enkeltstående industri utgjør en tilsvarende trussel mot det biologiske mangfoldet på jorda. Bare siden år 2000 har landbruket spist mer enn én million kvadratkilometer natur.^[2] Denne vedvarende ekspansjonen har ført til at matproduksjonen nå beslaglegger så mye som 40 prosent av hele jordas landoverflate (til sammenligning utgjør bebygde områder, som byer, veier og annen infrastruktur, i underkant av tre prosent).^[3]

Imidlertid er det ikke vanskelig å peke på hvor skoen trykker når det gjelder arealbruken vår. Legger vi sammen beitemark og arealer avsatt til å produksjon av dyrefôr, tar husdyrene opp 77 prosent av de totale landbruksarealene eller 30 prosent av jorda landoverflate. Dette er i tillegg arealer med lav avkastning, ettersom vi ikke får mer enn 18 prosent av kaloriene eller 31 prosent av proteinene fra husdyr.^[4] Men kjøtt, ost og melk vil vi ha. Og etter hvert som jordas befolkning nærmer seg 10 milliarder, vil vi ha enda mer av det.

Ingen enkeltstående industri utgjør en tilsvarende trussel mot det biologiske mangfoldet på jorda.

Når det er sagt, er det ikke slik at alt hadde vært i orden om vi bare hadde spist planter. Monokulturen, som er den konvensjonelle (og mest effektive) formen for grønnsaksproduksjon, utarmer matjorda og legger hvert år store arealer brakk og gjør dem dysfunksjonelle. Samtidig er dette en dyrkningsform som er spesielt utsatt for insektangrep. Løsningen er sprøytemidler, som igjen tar livet av insektbestandene. Den negative spiralen har vært synlig i årevis, og nå kan store økosystemer være på randen av kollaps.

Og til slutt, bare så vi ikke glemmer det: De fleste av verdens fiskebestander er truet av overfiske – og oppdrettsnæringen gjør ikke situasjonen stort bedre. Så noe må gjøres med det også.

Det er mot dette bekmørke bakteppet vi nå skal produsere enda mer mat, samtidig som vi skal øke naturmangfoldet og redusere utslippet av klimagasser. Regnestykket går, opplagt, ikke opp.

Inn kommer tech-bransjen.

Disruptive innovasjoner

Riktignok har teknologi alltid vært en forutsetning for matproduksjon. Domestiseringen av planter og dyr var teknologi. Irrigasjon og drenering av jordbruksarealene var teknologi. Det samme var alle former for avl, kultivering, konservering og foredling. Teknologibegrepet er med andre ord så vidtfavnende at vi knapt kommer noen vei med det.

Heller ikke det mer moderne «høyteknologi» er det noe nytt med. Det begynner å bli lenge siden fjøsbygningene ble helautomatiserte, med roboter som både melker, fôrer og vasker. Biovitenskapens bidrag innen genmodifisering av planter er også blitt gårsdagens nyheter.

Derfor begrepet «tech» – dette forslitte moteordet fra Silicon Valley. Selv om «tech» i utgangspunktet ikke er annet enn en forkortelse av engelske «technology», peker det spesifikt mot de såkalte disruptive innovasjonene som fant sted i California tidlig på 2000-tallet, og som på svært kort tid har endret både enkeltmennesker og samfunn på helt fundamentale måter.

Når det nå er blitt naturlig å omtale utviklingen av matsystemene våre for «mat-tech», er det illustrerende for hva vi kan ha i vente. Og denne gangen er det ikke (tilsynelatende) uskyldige emner som mobiltelefoner og digitale møteplasser som er gjenstand for innovasjonene. Nå forsøker tech-hodene å endre selve grunnbetingelsene for hvordan noe så fundamentalt som maten vår blir til.

Så hva, konkret, er i ferd med å skje? Det korte svaret er «ganske mye», så her skal jeg i all hovedsak konsentrere meg om to teknologier: én for plantene, en annen for dyrene.

Foto

Maria Astrup.

Vertikalt landbruk

Mens vi i byene har bygget i høyden i århundrer, er landbruket fortsatt bundet til bakken. På den måten er det fortsatt naturen og jorda som legger premissene for matproduksjonen vår: Ved hjelp av sollyset, fukten i bakken og karbondioksidet i lufta drar vi nytte av fotosyntesen. Samtidig er jorda, med sitt naturlige innhold av næringsstoffer og mikroorganismer, et naturlig medium for vekst. Alt vi mennesker tilfører over jordsmonnet – som gjødsel og sprøytemidler – er i utgangspunktet ikke annet enn et forsøk på å effektivisere de samme gamle, naturgitte mekanismene vi har forholdt oss til gjennom hele jordbruksepoken. Dette kan nå være i endring.

Med det «vertikale landbruket» er det ikke lenger nok å effektivisere veksten til matplantene våre. I lukkede enheter på flere etasjer, skal ledlys erstatte sola og ulike vannbad og dampteknikker erstatte jordsmonnet. Det vertikale landbrukets fremste oppgave er med andre ord å imitere naturen og dermed manipulere plantene. Denne formen for manipulert vekst har eksistert en stund allerede, og sannsynligheten er stor for at du har spist en salat eller noen krydderurter som har vært dyrket frem på denne måten. Det store vannskillet inntreffer den dagen det vertikale landbruket har forløst sitt fulle potensial. Det vil si når det har blitt den konvensjonelle dyrkningsformen som også inkluderer brorparten av matproduksjonens tungvektere, som korn, mais og ris. Fortsatt er det langt frem til vi er kommet dit, men med det vi vet om teknologiutvikling i det 21. århundret, kan mye skje på et tiår.

Man kan si mye om det moderne industrilandbruket, men de grunnleggende prinsippene bak det er ikke mer kompliserte enn at hvem som helst kan replikere det i sin egen bakgård. Spørsmålet er derfor om vi ønsker å overlate en så eksistensiell virksomhet som matproduksjon til systemer som ikke bare krever massiv energiforsyning, men som også er fullkomment avhengig av elektronikk og datasystemer som de færreste av oss vil ha forutsetninger for i det hele tatt å vedlikeholde. Det er et spørsmål som ikke bare gjelder måten vi skal dyrke planter på. Det er, om mulig, enda mer presserende i møte med kjøttet.

Fra dyr til celler

Med klimakrise, naturtap, frykt for zoonotiske sykdommer og en økende bekymring for husdyrenes vel, har det lagt seg en perfekt storm over kjøttbransjen. Derfor er det liten tvil om at endringer vil komme. Mange stiller seg imidlertid tvilende til at omveltningene vil skje like raskt og radikalt som tech-optimistene anslår.

Ifølge en rapport fra 2020, utarbeidet av den britiske tenketanken Rethinkx, vil verdens husdyrproduksjon være redusert med som mye som 80 til 90 prosent innen 2035.^[5] De er ikke alene om spådommen. Et liknende scenario ble fremsatt av Ian Proudfoot, direktør for landbruk i konsulentselskapet KPMG, da han gjestet den norske landbrukskonferansen i 2019.^[6]

Årsaken? Plantebaserte kjøtterstatninger og – ikke minst – den akselererende teknologiutviklingen innenfor cellekultiverte proteiner, bedre kjent som laboratoriekjøtt.

Det er selvsagt god grunn til å betvile optimismen i forespeilingen: Som hos teknologiselskaper flest, foregår produktutviklingen av laboratoriekjøttet for lukkede dører. Hvilken teknologi de egentlig er i besittelse av, er det ingen som har den fulle innsikt i. Rapportene fra laboratoriene har så langt vært dominert av lite appetittvekkende beskrivelser av en slushaktig substans av serum og celler – milevis unna noe man måtte ønske å putte i munnen. Nå har det imidlertid skjedd noe.

Mer modernitet har vært ensbetydende med mindre natur.

I september 2021 inngikk giganten Nomand Foods, moderselskapet til Findus, en samarbeidsavtale med det California-baserte techselskapet BlueNalu.^[7] Sammen har de satt seg som mål å få celle-kultivert fiskekjøtt på det europeiske markedet så snart de har fått myndighetenes godkjenning. Og det er ingen uappetittlig fiskeslush de skal tilby. Ved flere anledninger har BlueNalu demonstrert at de kan dyrke frem kjøttfulle fileter av blant annet tunfisk ved hjelp av 3D-printing. Produksjonskostnadene skal være lave, og nå er selskapet i gang med å bygge et storskala produksjonsanlegg på mer enn 12 000 kvadratmeter utenfor San Diego.^[8] 

Samme måned som frossenfiskavtalen ble landet, kunne det kinesiske teknologiselskapet CellX fremvise 3D-printet laks på et matmarked i Shanghai. Dette kommer etter at Kina allerede i 2017 investerte over 300 millioner dollar i teknologi for kultivering av animalske celler.^[9] Det uttalte målet til kinesiske myndigheter – som forvalter halvparten av alle verdens griser og fem milliarder høns – er, ifølge den britiske avisa The Independent, å redusere kinesernes konvensjonelle kjøttforbruk med minst 50 prosent.^[10]

Dette året er det ventet at flere av lab-kjøttselskapene går på børs, og skal vi tro investorene selv, er investeringsviljen enorm.^[11] Ifølge den britiske mangemilliardæren Jim Mellon er dette den desidert mest lovende teknologien å investere i de kommende årene. Og han får god drahjelp. Kjendiser som Bill Gates, Leonardo DiCaprio og Jay-Z har allerede pumpet millioner av dollar inn i de ledende matteknologiselskapene.

Her hjemme går både Nortura og Norilia utviklingen i møte med åpne armer. De har begge etablert seg som industripartnere i cellekjøttprosjektet GrowPro ved det norske matforskningsinstituttet Nofima.^[12] Selv om de ikke er i nærheten av å ha kommet like langt i utviklingen som enkelte av de internasjonale konkurrentene sine, vil de – om norske matmyndigheter gir dem tillatelse til det – allerede være i stand til å lage kjøttkaker og annen farsemat av muskelceller dyrket fram i et norsk laboratorium.

Moderniteten og naturen

Ved å kultivere animalske proteiner i reaktorer og dyrke grønnsaker i lukkede høyhus kan naturen ekspandere og det biologiske mangfoldet blomstre. Det høres unektelig forlokkende ut, men hva har i så fall skjedd?

Med kjøttet frakoblet dyret og med plantene frakoblet sola, jordsmonnet og mikroorganismene, har vi ikke bare lukket maten inne og gjort produksjonen avhengig av en teknologisk spisskompetanse som bransjens Jeff Bezoser og Mark Zuckerberger kan kapitalisere på og monopolisere. Jordbruksrevolusjonens 11 000 år lange prosjekt synes, med dette, å være fullbyrdet: Maten er endelig frakoblet naturen.

Dette føyer seg inn i en rekke av teknologiske veiskiller som til sammen utgjør et av de mest markante trekkene ved samtiden: Med genredigering, transhumanisme, kunstig intelligens og mat-tech er menneskekulturen i ferd med å transcendere betingelsene for sin egen eksistens.

Mens noen venter på disruptive innovasjoner, venter andre på politiske reguleringer og befolkningens samvittighetsfulle livsstilvalg.

For modernitetens kritikere – fra 1800-tallets romantikere til 1970-årenes miljøaktivister – har forholdet mellom naturen og det moderne prosjektet alltid vært ansett som et nullsumspill, der mer modernitet har vært ensbetydende med mindre natur. Løsningen på problemet har derfor ganske enkelt vært mindre modernitet, forstått som mindre utvikling, lavere vekst og mer måtehold. Med det 21. århundrets økomodernisme derimot – med sin teknologioptimistiske parole om «grønn vekst» – blir denne klassiske oppfatningen forsøkt dreid til en vinn-vinn-situasjon: Mer modernitet skal nå bety mer natur. Det er opplagt at matteknologien passer godt inn i en slik verdensanskuelse.

Dagens miljøbevegelse representerer imidlertid ikke én homogen masse med én felles tilnærming til problemene. Svært grovt kan den deles i to mellom de teknologioptimistiske økomodernistene (Bellona og Zero) på den ene siden og den mer tradisjonelle måteholdbevegelsen (Fremtiden i våre hender og Naturvernforbundet) på den andre. Selv om sistnevnte – som først og fremst forfekter livsstilsendring og redusert forbruk – på ingen måte er fremmed for teknologi som virkemiddel, vil de mene at det er naivt og farlig å sette sin fulle lit til løsninger som vi ennå ikke ser rekkevidden av, eller enda verre: som ennå ikke eksisterer. Så, mens noen venter på disruptive innovasjoner, venter andre på politiske reguleringer og befolkningens samvittighetsfulle livsstilsvalg.

I mellomtiden krymper naturen for hver dag som går. I samme takt øker antallet av oss som går ut i skogen for å nappe med seg de siste soppene og nyttevekstene før alt synes tapt. Slik blir selv et forsøk på å fremelske naturen til et skadelig inngrep i den: I år står ramsløken for første gang på rødlista over truede arter. Årsaken er overhøsting. Finnes det da noen vei utenom teknologien?

Mat i antropocen

I den tredje og siste delrapporten til FNs klimapanel heter det at vi har tre – 3 – år på oss til å gjøre nødvendige omstillinger for å nå 2-gradersmålet.^[13] Samtidig vet vi at naturen knapt har en tomme igjen å vike på før en omfattende kollaps av økosystemene er i gang. Sagt på en annen måte: Det finnes ikke lenger rom for å fortsette en diskusjon om hvilken strategi som vil være den klokeste veien ut av uføret. Vi har brukt opp tiden.

Det finnes ikke lenger rom for å fortsette en diskusjon om hvilken strategi som vil være den klokeste veien ut av uføret.

Heldigvis har flere allerede forstått at hovedsporene i klima- og naturdebatten ikke er i reell konflikt med hverandre: Det er fullt mulig å dyrke måtehold (og de politiske reguleringene som fremmer det) og samtidig la markedskreftene slippe de lovende teknologiene løs. Men det er lite som tyder på at globale politiske reguleringer som må til for å endre menneskehetens levesett, kan iverksettes med det første. Når den dagen kommer, vil det kanskje også være for sent å nå et 3-gradersmål.

På den måten er vi allerede tvunget til å dyrke frem det vi kan kalle overtidsløsninger. Det vil si teknologier med potensial for en brå og fundamental omveltning på globalt nivå. I dag er det vanskelig å se for seg et teknologifelt med høyere potensial for noe sånt enn det mat-tech kan levere – under forutsetning av at energikilden er fornybar. Sagt på en annen måte: Det jordbruket har vært for oss i holocen, må (dessverre) mat-tech bli for oss i antropocen. Hva er det verste som kan skje?

«Den største feilen i menneskehetens historie» er merkelappen den amerikanske evolusjonsbiologen Jared Diamond har gitt prosessen som ledet oss inn i jordbruksrevolusjonen for 11 000 år siden.^[14] Det kan umulig gå så mye verre denne gangen.

En Bezos-burger med Zuckerberg-fries, takk. Løkurten plukker jeg selv.