Da Gud ble svart (åpen)

Lesetid: ca. 16 minutter.­

Vi lever godt med forestillingen om at det var den hvite mann som brakte kristendommen til Afrika, med et kulturimperialistisk grep under kolonitida. Men vi visste kanskje ikke at etiopierne hadde feiret jul i 1700 år før Bob Geldof sang «Do they know it’s Christmas?».

I dag er Afrika det mest kristne kontinentet i verden. Det er flere afrikanske misjonærer i Europa enn europeiske. Og den nye teologien kommer ikke fra tyske eller britiske teologiske læresteder. Den kommer fra Afrika, og påvirker den globale oppfatningen av hva kristendom er. Ikke minst i Norge.

Av verdens tre milliarder kristne bor 631 millioner av dem i Afrika. Tallene varierer etter tellemåten. Afrika har sine store avleggere av europeiske kirker, som katolikker, anglikanere, lutheranere, metodister og pinsevenner. Men Afrika har også store innslag av «uavhengige kirker». Det er betegnelsen på kirkesamfunn med en ikke-europeisk historie: det er afrikanernes egen tolkning av den kristne tro, godt iblandet fedretro og lokale tradisjoner. Og allerede her røper jeg mine fordommer: Den afrikanske kristendommen er ikke «iblandet» lokale tradisjoner. Troen er forstått i en afrikansk kontekst hvor man leser Bibelen basert på egne erfaringer, ikke våre. For den Jesus som ankom misjonærene var ikke mannen fra Nasaret. Det var en europeer med blå øyne og blondt silkehår med et budskap som var blitt tolket gjennom våre liv. Vi ga dem ikke originalen. Vi leverte pietismen, og ba de fattige kle på seg, der i førti varmegrader.

En afrikaner ved Jesu krybbe?

Men kristendommens historie i Afrika begynner ikke med misjonsarbeidet fra 1800-tallet. Det begynte i en stall i Betlehem ved Jesu fødsel. Det er mytebelagt om han virkelig ble født i Betlehem eller foreldrenes hjemby Nasaret. Det er også mytebelagt om det kom «tre vismenn fra østen» for å tilbe barnet. I tradisjonen er de blitt til tre konger. Deres navn dukket først opp mye senere og deres «fag» var astrologi. De var stjernetydere. Men kunstnere har tidlig tegnet en av dem, Baltasar, med svart hudfarge. Han var trolig fra Aksum-riket i Abyssinia, det vi i dag kaller Etiopia. De tre brakte gaver; gull, røkelse og myrra, men myrra finnes ikke i «østen», som trolig var Persia. Myrra finnes i Jemen og Abyssinia. En av dem måtte altså være fra Afrika, og der trekkes den første linjen.

Av verdens tre milliarder kristne bor 631 millioner av dem i Afrika.

Lenge hadde Afrika hatt kontakt med Jerusalem, selv om fortellingene bærer preg av mytiske overleveringer. Storriket langs Nilen, Nubia-imperiet, var grunnlagt av Noahs barnebarn Kusj. Det er historisk belegg for at det var en tett kontakt med Jerusalem. Hoffmenn dro til den gylne hovedstad for å lære. Dronningen av Saba, som regjerte i Jemen og deler av dagens Etiopia, produserte røkelse og myrra, og var blitt en rik hersker. Hun ble forført av sin beste kunde, kong Salomo av Jerusalem, under et spektakulært besøk der 900 år før Jesu fødsel. Han gjorde henne gravid og sønnen Menelik ble som voksen den første keiser av Etiopia. Det var han som i voksen alder stjal Paktens Ark under et besøk hos sin far i Jerusalem, og brakte kisten med de to steintavlene til Aksum, sentrum i hans keiserrike.

Evnukken i Jerusalem

Det religiøse vendepunktet kom da en evnukk ved Kusj-hoffet ble sendt til Jerusalem og lot seg døpe. Han het trolig Indich og var sendt av herskerens mektige søster, Kandake, for å orientere seg om utviklingen i byen alle betraktet som verdens sentrum. Denne skeive, men høytstående embetsmann møtte diakonen Filip fra den første menighet. Indich ble imponert over den omsorg menigheten viste de fattige og utstøtte. Han ble fanget inn i fellesskapet, ble med på matutdelinger og lot seg til slutt døpe, angivelig i Jordanelva, hvor døperen Johannes hadde døpt Jesus noen år i forveien. Det var Indich som brakte kristendommen hjem til Etiopia, eller hvor grensene den gang gikk, og etablerte et kristent felleskap. Etter tre hundre år ble de første kirkene i Afrika bygd. Det skjedde i områdene rundt Aksum, keiserhovedstaden, og trolig i Meroë, der Khartoum ligger i dag.

Det kristne Nord-Afrika

Samtidig, i det første århundre, flyttet kristendommen seg rundt i Romerriket, og nådde Nord-Afrika. Evangelisten Markus, som antakelig skrev Markus-evangeliet i Bibelen, slo seg ned i Alexandria i Egypt. Han ble tatt imot med stor interesse. Mange egyptere følte slektskap med en mann som var blitt korsfestet av en romersk guvernør, Pontius Pilatus. Romerne var også her en okkupant. Her kom en Jesus-apostel som i tillegg kunne by på oppstandelse og et liv etter døden. Markus kunne vise til en gud som ble drept, og som levde videre. Egypterne ga seg til å tolke dette evangeliet, og så at de hadde egne religiøse tradisjoner som ikke var ulike. Men kanskje var det viktigste ved denne nye troen at menneskene ikke skulle hedre den romerske keiser. Kristendommen slo rot, og Markus blir den første biskop i Alexandria i år 49. Da hadde han vært der i sju år.

Helt fra det første århundre pågikk det teologiske diskusjoner i denne kristenhetens nye menighet i Afrika. Varer helvete evig? Kan det tenkes at man kommer ut av fortapelsen og til slutt blir frelst? Havner alle til slutt i himmelen? Og hvordan var forholdet mellom Gud og Jesus, far og sønn? Var de jevnbyrdige?

Vismannen Baltasar var, trolig, fra Aksum-riket i Abyssinia, det vi i dag kaller Etiopia.

I de første århundrene dukket det opp store teologer i Nord-Afrika, selv om vi i vår tradisjon regner dem som europeere. St. August av Hippo er kirkefaderen fra det tredje århundre som er blitt stående som «vestens største kirkelærer», helgenkåret og siden vist til blant europeiske lærde. Men han kom fra Algerie.

Tertullian fra år 155 er blitt stående som «grunnleggeren av vestlig teologi», men han kom fra oldtidsbyen Karthago i Tunis.

Fra midt på 400-tallet fikk Alexandria to kirkefedre; en gresk-ortodoks patriark og i 1741 en koptisk-katolsk patriark. En teologisk-liturgisk uenighet fører til at de kristne lenger sør i Etiopia gikk sin egen vei og dannet den etiopisk-ortodokse kirke. Men de var alle koptere; etterkommere av et egyptisk folk, og tok med seg det koptiske språk. Når påskegudstjenesten tar til i den koptiske katedralen i Addis Abeba i våre dager, kler menigheten seg i hvitt, slukker mobiltelefonen og hengir seg til ge´ez, det to tusen år gamle kirkespråket. Røkelsen driver gjennom det høye rommet, bjellene klinger hver gang frelserens navn nevnes, og korene synger. Lite har skjedd. Og i taket og på veggene er bibelhistorien gjenfortalt for de tusener opp gjennom århundrene som ikke kunne lese, men lærte om sin Gud gjennom billedkunst. Kirkekunsten ble altså til i Afrika, før Europa. Evangeliet ble tegnet og malt på kirkeveggene for at folket skulle forstå. Jesus og disiplene hadde alle mørk hudfarge og bildene ble holdt i sterke farger. Etiopiske ikoner males fortsatt i denne tradisjonen.

Medlemmer av den apostolske pinsebevegelsen feirer påske i en åker ved Johannesburg 4. april, 2021. Slike sørafrikanske menigheter består av mindre grupper og blander lokale tradisjoner med bibelstudier.

Foto

Jerome Delay, AP Photo / NTB.

Kulturens Afrika

Rundt 1500-tallet var seilskuter blitt avanserte nok til å kunne styre opp mot vinden, og var ikke avhengig av monsunen. Det betød at man kunne seile til Afrika og komme tilbake. Spanske og portugisiske kjøpmenn seilte ned Vest-Afrika for å handle gull og krydder, siden også slaver, og de hadde med misjonærer. De første menigheter ble dannet i Kongo og de vigslet sine biskoper.

I vår historieskrivning var Afrika et hedensk mørke frem til de europeiske misjonene kom på 1700-tallet og framover. Deres historie før den hvite mann kom, var bare løse muntlige fortellinger, løsrevet fra den verden som ellers fantes og uten indre sammenheng. De lærte skrivekunsten av misjonærene, som nedtegnet muntlige språk og laget grammatikk. De var menneskeetere og – slik britiske og tyske oppdagelsesreisende fortalte – «ville». Ingen av dem hadde hørt om Kusj-imperiet og Aksumriket, ei heller om de rike kunstskattene hos Benin-folket eller borgen i Zimbabwe hvor de for tusen år siden drakk kinesisk te av porselenskopper. Langt mindre om Mali-riket med universitetsbyen Timbuktu som for tusen år siden hadde 25.000 studenter. Og en samling på én million håndskrevne bøker og skrifter.

Apartheidteologi

Misjonen fulgte der kolonimaktene erobret land. De europeiske statene skulle kolonisere Afrika ved å tømme dets rikdommer og bringe sivilisasjonen. Det var det de trengte misjonærene til, og dette ga dem mulighet til å oppfylle misjonsbefalingen om å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Hollenderne begynte i Sør-Afrika. Siden tok Frankrike vestkysten og Storbritannia Øst-Afrika. Og så delte de alt på et møte i Berlin i 1884.

Når påskegudstjenesten tar til i den koptiske katedralen i Addis Abeba, kler menigheten seg i hvitt, og hengir seg til ge´ez, det to tusen år gamle kirkespråket.

I sør skapte hollenderne sin egen raseteologi hvor Gud formante menneskene å bo adskilt. Denne apartheidteologien ble i 1985 fordømt som vranglære i det såkalte Kairos-dokumentet, undertegnet av sør-afrikanske prester som var imot apartheid. Norsk misjon etablerte seg i Kamerun, på Madagaskar og i Zululand, senere i Kenya og Etiopia.

Hans Schreuder, den første

Den første misjonæren som ble sendt ut var Hans Schreuder i 1843. Han ble slett ikke vennlig mottatt, hva skulle han der? Britene nede ved kysten hadde allerede vist aggressive tendenser, og det stolte zulufolket inne i landet ville for enhver pris unngå at hvite mennesker kom, lærte språk og kultur og etablerte seg som mektige høvdinger. Schreuder hadde etablert misjonsstasjonen Umpumulo, som ligger i dagens Kwa-Zulu Natal, men det tok fjorten år før den første zulu kom til å tro. 6. juni 1858 kunne Schreuder døpe ungjenta Matenjhwze. Det var en begivenhet så stor at det ble flagget over hele Norge og feiret med festgudstjenester. Troende misjonsvenner som fikk nyheten, forlot arbeidet på jordene og tok fri resten av dagen. 

Misjon og politikk

Misjonsselskapet ble etter hvert tvunget til å ta stilling i den politiske striden mellom de britiske inntrengerne og zulukongen. Misjonen var blitt kontroversiell. Zuluer som ble døpt ble ikke lenger sett på som gode krigere. De hadde fått teften av fred og kjærlighet. Kongen opprettet et eget regiment for døpte zuluer, men de var ikke gode i strid. De ville ikke drepe. Da britene gikk til krig mot Zululand i 1879, og deretter overtok hele regionen, måtte misjonen velge side. Og Misjonsselskapet så seg best tjent med en vennlig innstilt britisk administrasjon framfor en skeptisk zulukonge. På tross av at de opprinnelig hadde ønsket å holde avstand fra kolonimakten, endte misjonen slik med å velge deres side.

Misjonæren i bushen

Norsk misjon sendte sine mest profilerte misjonærer til Madagaskar. Det var et risikabelt virke med livsfarlige tropesykdommer. Med misjonsskipet sendte de kister til dem som døde av malaria, kolera og dysenteri.

Misjonens framgang var betydelig over hele kontinentet. Misjonærene opprettet klinikker og helsetilbud og brakte med seg den vestlige skolemedisinen. De opprettet skoler og drev undervisning blant barn. Misjonærene bodde i bushen og visste hvordan folk tenkte. De lærte seg de lokale språkene og skikkene, og etter hvert kunne de oversette bibelske fortellinger til lokale språk. Mot slutten av attenhundretallet var misjonens skoletilbud dominerende i en rekke afrikanske land. Schreuder ble en betydelig språkforsker som oversatte store deler av Bibelen til zulu.

Hedningenes mørke

Det var ingen tvil hjemme om at misjonærene skulle redde Afrika fra det de beskrev som «hedenskapets mørke». Norsk Misjonstidendes forside viste en afrikansk familie som sto på stranda og så et seilskip gli inn for fulle seil. Under sto et bibelord fra Apostlenes gjerninger: «Kom over og hjelp oss». I bladet hadde skiftende redaktører siden 1845 hentet sitater fra misjonærer som beskrev et skremmende samfunn, «uten sivilisasjon». På Madagaskar var det et friere seksualliv enn på norske bygder, og det foregikk ikke i skjul. Gjæret palmevin ga gasserne en rus som gjorde dem uansvarlige og likegyldige, registrerte de utsendte. Åndene var overalt og styrte deres liv, det kunne være svært uhyggelig. De onde åndene utsatte folk for plager, og i konflikter kunne folk «kaste vondt» på dem man var i strid med. Forfedrene var ikke evige døde, men romsterte i sitt univers og ga beskjed gjennom utvalgte medier om hva de ikke var fornøyd med.

Zuluer som ble døpt ble ikke lenger sett på som gode krigere. De hadde fått teften av fred og kjærlighet.

I Ashantiriket, som ligger i dagens Ghana, ofret man mennesker på kongens befaling. De uheldige fikk beskjed om å ta sitt eget liv, eller de ble drept på gudenes, åndenes, befaling. I praksis var det en diskret eksekvert dødsstraff. Den bestialske offerpraksisen ble ikke utryddet av misjonærene. Den pågår fortsatt. I Uganda registrerte politiet 123 barneofringer i 2009 utført av hekser. Albinoer blir jevnlig drept og kroppsdelene blir brukt i magiseremonier eller brygget øl på. Det skal gi krefter til den som kjøper, og blant dem er det både politikere og forretningsfolk. 

Misjonærene kalte dem som drev med åndemaning for «trollmenn». De skrev hjem om hedningene og deres formørkede sinn, om ulykkelige skjebner og moralsk fordervelse. 

Misjonærene er blitt framstilt som strenge religiøse kvinner og menn som skremt møtte en annerledes verden. De beskriver alkoholisme, rusmisbruk, familieoppløsning, fattigdom, ubehandlede psykiske lidelser og angst for det ukjente. Men de kalte det noe annet: moralsk fordervelse, hedenskap, villskap og djevelskap. Gasserne oppfattet også psykiske lidelser som djevelbesettelser. Behandlingen kunne bestå av både utfrysning, tortur og død. 

I virkeligheten beskrev de alvorlige brudd på menneskerettigheter, og misjonens løsning var ikke sosiale tiltak og terapi. Afrikanerne trengte å gi opp sitt gamle liv og vende seg mot Gud. De måtte bli frelst! Kristendommen ville gi et bedre liv. 

Unge medlemmer av Nazareth Baptist Church deltar på en bønn ved Umkhosi Welembe, den årlige markeringen av Shaka Zulus samling av zuluriket. 7. oktober, 2018.

Foto

Rajesh Jantilal, AFP / NTB.

Når kongen blir frelst

Madagaskar var et komplisert samfunn med en uforståelig hierarkisk oppbygning. Monarkiet besto av en konge med nær eneveldig innflytelse på sitt folk, men underlagt en fransk kolonimakt. Kongefamilien hadde forfulgt de første kristne og ville holde dem borte fra øye. Men kong Ramada 2 bøyde seg i 1857 og lot dem komme tilbake. Dermed blomstret misjonen, særlig etter at kongen appellerte til folk om å la seg døpe

Ute på misjonsstasjonene var ikke livet så enkelt som misjonsvennene hjemme fikk inntrykk av. Det var vel bare å forkynne evangeliet? Misjonærene oppdaget at de som ble døpt fortsatte å holde kontakt med forfedre og private guder. Fra gammelt henvendte de seg til sin skapergud, Manahary, som bodde i universet, og som kunne være streng. Den hellige ånd ble ikke sjelden en del av ham. De gikk til spåmannen for å vite sin skjebne, det skulle ikke graves i jorda på torsdager, og fjelltopper kunne være farlige. Misfarget kveg var tabu. De trodde på et liv etter døden fra før, men ikke Guds himmelrike.

I sør skapte hollenderne sin egen raseteologi hvor Gud formante menneskene å bo adskilt.

Og nå kom det vanskeligste, likvendingene. De døde ble lagt i familiegraver, pakket i hvite kjortler og lagt i hyller. Ved jevne mellomrom holdtes store og dyre fester, hvor de døde ble båret ut. Knoklene ble pakket inn i nye kjortler og tatt med ut i landsbyen så de kunne «se» sine etterkommere. Familiene satte seg i bunnløs gjeld for å tilfredsstille de døde. Kunne de døpte fortsette å delta i disse seremoniene? Gasserne tok med seg de gamle tradisjonene inn i den nye religionen, og misjonærene valgte stundom å se en annen vei. Med sin nærkontakt med folkelivet lærte misjonærene etter hvert å skjønne at det «mørke hedenskapet» kunne være kulturuttrykk med et dypt kulturelt innhold, og mye mer enn destruktiv overtro.

En av de første norske misjonærene på Madagaskar var læreren og teologen Lars Dahle. Han skaffet seg også kunnskap i medisin, kjemi og botanikk og snakket hebraisk, arabisk, syrisk og kaldeisk, foruten engelsk, tysk, latin og fransk. Han oversatte deler av Bibelen til gassisk og skrev artikler om språk og religion som fikk internasjonal anerkjennelse. Så var han da også medlem av vitenskapsakademiet i hovedstaden Antananarivo. Hans kollega Emil Birkeli var folkeminnegransker og kartla gassernes blandede opphav med røtter i Afrika og Indonesia. Han kunne forklare dem hvor deres bakgrunn var. De kulturuttrykk som misjonærene fordømte i brevene hjem, forsket de på for å finne røttene til gassisk kultur.

I balansegangen mellom kolonimaktens grep og befolkningens avmakt, kom misjonen i klem. De var ikke en del av koloniveldet, men hadde den samme hudfargen og kom fra det samme Europa. De oversatte Bibelen og kom til Galaterbrevet, hvor «frihet» er et viktig ord. Hva skulle det oversettes med? Skulle de bruke de samme ordene for «frihet» som de brukte når de krevde frihet fra de franske kolonimaktene? Bibelen var ikke lenger politisk nøytral. Misjonærene kom ingen vei uten høvdingenes velvilje, og landsbyenes fremste kunne ha politiske ambisjoner og behov for den hvite manns støtte. Høvdinger sto i maktkamper med andre høvdinger og i sitt arbeid ble misjonen stadig viklet inn i kompliserte konflikter med religion, slekt, etnisitet og grådighet.

Apartheid ble et vendepunkt for europeiske og amerikanske kirker. En sosial-etisk vekkelse ble altså tent av afrikanske kirkeledere.

Skulle misjonærene si ifra når kolonimakten krenket fundamentale menneskelige rettigheter? Britiske guvernører og franske herrefolk skapte store klasseforskjeller mellom seg selv om befolkningen, med rettigheter forbeholdt de hvite. Kolonimaktene var riktignok kommet for å utbre sivilisasjonen, men allmenn stemmerett og likhet for loven var ikke en del av den.

Svart teologi

Den svarte teologien, ikke ulik den latinamerikanske frigjøringsteologien, kom til Europa med generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd i Uppsala i 1968. Siden kom den sør-afrikanske kirkelederen Desmond Tutu til Europa for å samle støtte til kampen mot apartheid, men også for å be europeiske kristne få opp øynene for mer enn «verdens nød». Vi var gode pengeinnsamlere til humanitære aksjoner, men hva gjorde vi med verdens urett, som apartheid? Det ble et vendepunkt for europeiske og amerikanske kirker. En sosial-etisk vekkelse ble altså tent av afrikanske kirkeledere. I Sør-Afrika ble svart teologi en allment akseptert retning i det innflytelsesrike kirkerådet i Sør-Afrika, endog blant pinsevenner. I de avgjørende årene, da apartheid brøt sammen og Nelson Mandela ble valg til president, var det pinsevennen Frank Chikane som var generalsekretær i kirkerådet. Hans pinsekirke, Apostolic Faith Mission, ble medlem av Kirkenes Verdensråd under årets generalforsamling i Karlsruhe.

Superpredikantene

Denne forbindelse mellom tro og samfunnsansvar er truet under innflytelse av et nytt kirkefenomen i Afrika, «megakirkene». Ytterliggående karismatikere, inspirert av rike, suksessfulle amerikanske TV-predikanter, samler tusenvis i store industrihaller hvor de tilbyr helbredelser. Disse kirkene sprer seg over hele kontinentet sør for Sahara. I Kenyas hovedstad Nairobi finnes tolv slike kirker med tilhold i store industrihaller. I Nigeria samler predikanter mer enn 70.000 til gudstjeneste, og menighetene har fått navn som «Winner’s chappel» og «Jesus Celebration». I Mombasa, Kenya samles 60.000 på en søndag. I Kongos Kinshasa, 50.000. Mens tradisjonelle menigheter leser dagens tekst, preker megapredikantene over hverdagslivet til menigheten med fattigdom, sykdom, familiekonflikter og dagens strev. Løsningen finnes i Bibelsitater, løsrevet fra sin sammenheng, og menigheten blir lovet løsninger. Det skal gå bra. Så kan de søke samtale etter gudstjenester hvor en skog av «sjelesørgere» tar fire dollar for praten. Pluss at den som søker trøst må betale for et stearinlys til tre dollar, som skal brenne under en kort bønn. Megapredikantene nøler ikke med å vise en glatt fasade med vakre fruer og dyre biler. Klokkene glitrer, men avsløringene er blitt mange. Flere er blitt skandalisert gjennom utroskapshistorier, og politiets har ransaket deres økonomi. Mye av kollekten gikk i deres egne lommer. Penger fra kirkene er blitt investert i kommersiell virksomheten som er eid av predikantene. Denne avarten av den afrikanske pinsekirken har vokst, og utgjør nå ti prosent av den afrikanske kristendomen.

Det er langt fra disse sjelegarasjenes pengebaroner til den avdøde erkebiskop Desmond Tutu, som i desember 2021 ble begravet i en uhøvla plankekiste med et hampreip til håndtak. Og det er han de fleste troende følger.

Erkebiskop Desmond Tutu (t.h.) møter president Nelson Mandela i Cape Town, 23. juni, 1996, i anledning feiringen av slutten Tutus embete som leder av den anglikanske kirken i Sør-Afrika.

Foto

Guy Tillim, AP Photo / NTB.

Religionens mangfoldighet

Men det er her Gud lever, sterkere enn andre steder på kloden. I Addis Abeba synges urkirkens salmer i katedralen på kirkespråket. I Zimbabwe står apostler i hvite kjortler under trær og danser sin tro. I Lagos kjører predikantene sine limousiner fram til sjelehangarenes innganger, mens fattige prester trøster sine menigheter med at Gud har valgt deres side. Imens presser nye tider seg på og splitter den anglikanske kirke i spørsmål om homofili. Den katolske kirken er fortsatt imot prevensjon, men det fins alltid kondomer ved deres flyktningleirer.

Gud lever i Afrika, men hen er ganske mangfoldig.

Denne teksten vil trykkes i Samtiden nr. 5, 2022.