Er løpet kjørt for kristendommen?

Man kan kanskje si det slik at kirken er delt i to, der den ene delen trekkes mot uendelige tilpasning til samtidens flyktige overbevisninger, uten forankring i evige sannheter.

Hvis det er slik at Jesus er utgangspunktet for den kristne troen og kirken, og at keiser Konstantin innstiftet kristendommen, så sier jeg gjerne at løpet er kjørt: Kristendommen er død, leve troen! 

 Jeg forestiller meg at en Gud i sin uendelige godhet har delt av seg selv, delt seg selv ut, så å si, i denne triste og vakre verdenen vår..
 Kristendommens elastisitet.
 Hva skjer med et samfunn når slike forestillinger forsvinner?

Spørsmålet som stilles kan besvares med et ja eller et nei. Mitt korte svar er nei, kristendommen er ikke på vei ut.

Løpet er alltid kjørt for kristendommen. Det er det kristendom handler om: Evnen til å dø. Evnen til å fornye seg.

Selv ble hun overkjørt og var døden nær for fem år siden. I fjor døde mannen. Han var ikke religiøs, hun er prest. Sunniva Gylver kaller seg en livssynsnerd, som vil utfordre mennesker og
samfunn på eksistensiell beredskap.

Kristendommen i Norge lever i økende grad på medienes nåde. Gjennom de siste femti årene er situasjonen drastisk endret. På 1970-tallet hadde statskirken stor innflytelse på medienes framstilling av kristendom. I 2020-årene er det mediene som svinger taktstokken.

En prest som provoseres av folk som ber for mye, og en ateist som skulle ønske at folk flest knelte litt oftere, utfordres til å teste ut zen-meditasjon og å lese Bibelen slik katolske munker og nonner har gjort i hundrevis av år.

Bønnens kraft snakkes lite om i vår offentlighet. Ruslitteraturen er kanskje det eneste sekulære stedet bønn tas på alvor.

Historiene er like kjente som de er opplagte. Mindre kjent er hvor mange av dem som er feilaktige.