– En revitalisering av sjangeren
– Det er en kombinasjon av flere ting. Kvalitet, timingen, at den både føles tidsriktig og frisk og de gode skuespillerne.
Det sier Anne Gjelsvik, professor ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU, på spørsmål om hva det er som gjør at «Verdens verste menneske» har så stor suksess som den har.
– Joachim Trier har hatt en ganske høy stjerne internasjonalt en god stund, og hans posisjon i Cannes har vært en veldig viktig døråpner her.
– Ikke minst er det viktig at den føles som en revitalisering av en sjanger som har litt lav status, den romantiske komedien, legger hun til.
De store spørsmålene
Handlingen i «Verdens verste menneske» er tilsynelatende banal, men den dreier seg samtidig om de helt grunnleggende og altomfattende temaene, som livet, døden og kjærligheten.
Det er ikke uten grunn at filmen ofte beskrives både som «lett gjenkjennelig, hverdagslig og allmenn».
Julie, som snart er 30 år, føler seg mer og mer som en birolle i sitt eget liv, og sliter med å ta valg. Hun greier ikke helt å finne sitt kall i livet. Kjæresten hennes vil at de skal stifte familie, men hun holder igjen.
Det er utgangspunktet for filmen, som nå har satt kursen mot Dolby Theatre i Hollywood med to Oscar-nominasjoner i bagasjen.
– Det er jo i bunn en «coming of age»-fortelling, bare at Julie (tidstypisk nok) blir voksen mye senere enn vi tradisjonelt har lest eller sett denne erkjennelsesreisen fortalt, sier Gjelsvik.
– Som Julie velger ikke filmen et fokus, men tillater seg å kikke rundt på en rekke tematikker, som identitet, kjærlighet og hvordan andre mennesker ser på deg. Men for meg er den også en melankolsk og eksistensiell beskrivelse av hvor kort livet er.
Alle har vi jo opplevd å skulle gjøre viktige valg i livet, og de fleste har også vært forelsket – og derfor kan også veldig mange kjenne seg igjen i denne historien
– Alle har vi jo opplevd å skulle foreta viktige valg i livet, og de fleste har også vært forelsket. Derfor kan også veldig mange kjenne seg igjen i denne historien, sier hun.
– Filmens stilsikre og lekne formspråk og de knallsterke skuespillerprestasjonene, gjør at vi lever oss inn i hovedkarakterens utvikling og relaterer oss til henne – ganske uavhengig av i hvilken grad vi har samme kjønn, alder eller bakgrunn som henne, sier hun videre.
Blander lek og alvor
Det er mye i Triers univers som ofte føles litterært, også her. Karakterene er ofte i et intellektuelt miljø, de refererer ofte til bøker, de skriver ofte bøker og filmene har ofte fortellerstemmer.
«Verdens verste menneske» er i tillegg delt inn i tolv kapitler, med både en prolog og epilog.
Gjelsvik forteller at det for henne først og fremst er det filmatiske som løfter filmen til noe helt spesielt, og ikke fortellingen eller personene.
– Trier leker med formen, det er lettest å se i den magiske scenen hvor alt står stille når Julie løper gjennom Oslo. Men en genuint lekende undersøkelse av hvordan man best kan fortelle ved hjelp av filmmediet er til stede i nesten alle scenene, sier hun.
– Jeg er dessuten veldig svak for filmer som blander lek og alvor, og som tør å ta på alvor hvor skjørt dette livet er, også i en komedie.
Filmen skildrer først og fremst hovedpersonenes vinglete liv og parforhold på en måte som både kan glede og provosere – og hvordan de takler kjærlighetssorg, forelskelse, sykdom, død og det å stå i valg – i det hele tatt de eksistensielle, og på samme tid alvorligste, tristeste og fineste delene av livet.
Det er også mange som fremhever det menneskelige i filmen:
– Jeg liker at filmen ikke pynter for mye på menneskelig svakhet og utilstrekkelighet i møte med egne idealer. Det er lett å gjenkjenne Julies følelse av å være «Verdens verste menneske», men gjennom henne ser vi også at det tross alt bare er menneskelig, sier Mo.
«A star is born»
«Verdens verste menneske» sin suksesshistorie startet allerede lenge før den norske premieren av filmen. Den startet for alvor under filmfestivalen i Cannes sommeren 2021, da Renate Reinsve vant den gjeveste festivalprisen en skuespiller kan drømme om: Best Actress / Prix d’interprétation féminine under det som regnes som verdens viktigste filmfestival.
Det var også første gang noensinne at en norsk skuespiller har vunnet pris i hovedkonkurransen i Cannes.
I filmsammenheng er det bare Oscar-statuettene som verdsettes høyere enn palmene i Cannes.
For mange var Reinsve et ukjent navn før dette: Rollen som Julie er hennes første hovedrolle, og hun debuterte som filmskuespiller i «Oslo 31. august». Hun ble riktig nok nominert til Amandaprisen for beste kvinnelige birolle i filmen «Welcome to Norway» og har blant annet hatt roller i ulike tv-serier.
I intervjuer har Joachim Trier fortalt at han fikk øye på Renate Reinves talent under opptakene til nevnte «Oslo 31. august» og at han og Eskil Vogt skrev rollen som Julie i «Verdens verste menneske» med henne i tankene.
Ingen norske filmer har noensinne blitt nominert til to Oscars. Dette gir særlig Trier og medforfatter Eskil Vogt nye muligheter, ved at «Oscar-nominerte» alltid vil henge ved navnene deres
Anmeldere både i Norge og internasjonalt har hyllet talentet hennes, og The Guardians anmelder Peter Bradshaw proklamerte kort tid etter filmen at «a star is born».
– Vil alltid henge ved navnene deres
Da det i oktober ble kjent at filmen, ikke så uventet, var Norges Oscar-kandidat, var det etter at store internasjonale publikasjoner som New York Times og bransjemagasinet Variety hadde listet opp filmen som en favoritt til flere Oscar-kategorier.
– Ingen norske filmer har noensinne blitt nominert til to Oscars. Dette gir særlig Trier og medforfatter Eskil Vogt nye muligheter, ved at «Oscar-nominerte» alltid vil henge ved navnene deres, sier Gjelsvik.
– Nominasjonene er også en døråpner for Renate Reinsve, som den eneste ikke engelskspråklige skuespilleren i år, også er nominert til BAFTA. Jeg tror nominasjonene vil gi de involverte enda bedre muligheter internasjonalt og fungere som en motivasjon for flere i bransjen. Cannes-prisen har jo visst seg å være veldig viktig, og gitt filmen en synlighet ovenfor kritikere og filmfestivaler. Oscar-nominasjonene betyr mye for filmen på kino i USA nå, sier hun.
Historisk sterkt
Oscar deles ut hvert år av The Academy of Motion Picture Arts and Sciences i Los Angeles, og ble for første gang delt ut i 1929.
Fem norske spillefilmer, «Ni liv» (1957), «Veiviseren» (1987), «Søndagsengler» (1996), «Elling» (2001) og «Kon-Tiki» (2012), er blitt nominert i klassen for beste fremmedspråklige film, men uten å vinne.
Norge har imidlertid to ganger vunnet en pris under den gjeve utdelingen i Hollywood, men i andre kategorier. Thor Heyerdahls Kon-Tiki, som hadde svensk produsent, fikk prisen for beste dokumentarfilm i 1951, og Torill Koves «Den danske dikteren» fikk prisen for beste animerte kortfilm i 2006.
Aldri før har noen blitt nominert i flere kategorier:
– Det er historisk sterkt at filmen er nominert til Oscar i to kategorier. Det er femte gang en norsk spillefilm er nominert i Beste internasjonale film, men det eksepsjonelt at denne filmen også er nominert for beste originale manus. Det er i det hele tatt sjelden at en film med annet språk enn engelsk nomineres i denne kategorien, jeg tror sist gang var i 2014, sier Kjersti Mo i NFI.
Det er en sterk anerkjennelse av kunstnerskapet til Eskil Vogt og Joachim Trier
– Det er en sterk anerkjennelse av kunstnerskapet til Eskil Vogt og Joachim Trier. Dette bidrar til å sette Norge på filmkartet, og viser at det er et internasjonalt marked for norske filmer av høy kunstnerisk kvalitet. Vi er veldig spent på resultatet av Oscar-utdelingen, legger hun til.
Mo påpeker at filmen også gjør det godt på kino rundt omkring i verden.
– At den herjer på festivaler og vinner priser har de fleste kanskje fått med seg, men den gjør det også veldig bra hos kinopublikummet verden over. Verdens verste menneske har til nå hatt et samlet besøk på over 240.000 i Norge, og har også oppnådd imponerende publikumstall utenlands, blant annet i Frankrike og gjør det nå veldig skarpt på kino i USA etter lansering der tidligere i februar måned.
Den siste i trilogien
Med «Verdens verste menneske» har Joachim Trier laget fem filmer. Alle har han skrevet sammen med Eskil Vogt.
Filmen avslutter også «Oslo-trilogien» deres, som startet med «Reprise» i 2006 og fortsatte med «Oslo 31. august» fra 2011.
– Vi har en intuitiv følelse av hvordan Oslo kan brukes som stoff. Når solen kommer opp og de sykler i Kirkeveien i «Oslo, 31. august», for eksempel: Det er en stemning. Vi har opplevd den. La oss bare fange den og vise den. Det er veldig kraftfullt hvis du klarer det, sier Trier i et intervju med D2, der han intervjues sammen med Vogt.
Når Mo får spørsmål om hva hun personlig liker best med filmen, trekker hun blant annet frem nettopp Oslo, og Renate Reinsve:
– Det er jo utrolig sjarmerende og stilsikkert fortalt, og jeg tror jeg elsker Oslo nesten like mye som Joachim Trier gjør. Det er en nytelse å se byen vår i vakkert samspill med Renate Reinsve, som jo er selve juvelen i denne filmen.