Putins feil det også

Lesetid: ca. 6 minutter.­

Kulturminister Anette Trettebergstuen varsler et historisk kutt i kulturbudsjettet for neste år. Når en leser Aftenposten, kan en få inntrykk at det er hennes feil.

Rhiannon Edwards i Virke, som blant annet representerer museer, scener og kinoer, sier hun synes kulturministeren var tydelig i opposisjon og har villet mye. Nå ser hun ikke lenger en visjonær og ambisiøs kulturminister.

Elisabeth O. Sjaastad i Filmforbundet sier de hadde håper hun hadde fått mer gjennomslag i regjeringen. Hun mener regjeringen ikke i det hele tatt har innfridd forventningene på kulturområdet.

Men det er ikke Anette Trettebergstuens manglende gjennomslag i regjeringen i kampen om milliardene som er problemet. Det er Putin. Det er han som har skylden.

– Vi snakker rett og slett om at vi går inn i en slags krigsøkonomi med krigen i Ukraina som får store økonomiske konsekvenser her hjemme. Det regjeringen nå skal gjøre med budsjettet, er det ingen politiker som har gjort på nesten 40 år: kutte, sier Trettebergstuen til Klassekampen.

I VG lørdag sier statsminister Jonas Gahr Støre at de kommer til å skuffe mange når forslaget til statsbudsjett legges fram om fire uker.

– Vi må være klar over at det er uforutsigbart hva som følger av en angrepskrig, som ikke har en fast timeplan. Følgene av krigen har et alvor over seg, sier Støre, men legger til at han ikke ønsker noen skal miste nattesøvnen.

Det er et stykke igjen før han er på Winston Churchills «blood, sweat and tears»-nivå. «Krigsøkonomi» synes statsministeren er et for sterkt uttrykk, men «vi står foran en vinter der krigen setter en dagsorden som treffer oss hard».

Det neste blir at den ene statsråden etter den andre står fram og forklarer kuttet i budsjettene med talepunkter forankret i favorittbegrepet til NATO-general Jens Stoltenberg: «Putins angrepskrig».

Å argumentere med krigen i Ukraina fungerte som et uvær i partilederdebatten under Arendalsuka der strømkrisen var det sentrale tema. Der slynget nærmest Jonas Gahr Støre krigen i ansiktet på sine kritikere. VG synes han virket både sint og tydelig. Han ble utropt til debattens suverene vinner i flere hovedstadsaviser.

Et par dager før hadde han stilt kabinettspørsmål til det norske folk. Han ga beskjed via VG om at han ikke ville være statsminister om vi skal kutte strømeksporten i den krisen Europa nå befinner seg i.

Makspris på gass

Energikrisen er opprørt hav i EU. I Norge er det knapt krusninger på overflaten.

Derfor fremstår regjeringens krigsretorikk i EU som tilnærmet tungetale. Det de er opptatt av, er at Norge soper inn flere hunder milliarder mer enn vanlig på salg av gass til Europa.

EU vil ha en makspris på gass. Her er Jonas Gahr Støre og Vladimir Putin enige. Det er ingen god ide. Putin sier det med mer fynd og klem: Glem det.

Verden er ikke så enkel at det bare er å velte all skyld for de skyhøye strømprisene over på Putin. Irene Rummelhoff, som er med i konsernledelsen i Equinor, sa under en debatt på ONS (Offshore Northern Seas, tidligere oljemessen, nå energimessen) at energiprisene begynte å stige lenge før krigen i Ukraina. Hun mener det skyldes mangel på investeringer i energisektoren som igjen har sammenheng med at energiprisene var lave under koronapandemien.

Andre peker på at en stor del av prisveksten skyldes at Tyskland har basert seg på gass fra Russland, slått av atomkraftverk og avviklet kullverk før de har sikret seg tilstrekkelig tilgang på fornybar energi.

Prisene skyter i været fordi etterspørselen er større enn tilbudet. Markedet, hvor også spekulantene skal ha et ord med i laget, gjør vondt verre.

Norge er knyttet til det europeiske energimarkedet. Når prisene i Europa går opp, går de nødvendigvis opp i Norge også. Vel og merke kun i den delen av landet hvor strømnettet er koblet sammen med utenlandskablene.

Overoppheting i økonomien

Men det er ikke krigen i Ukraina som gjør at Anette Trettebergstuen må kutte i kulturbudsjettet. Det er faren for overoppheting av norsk økonomi som igjen vil føre til økt rente.

Grunnen er at folk flest har for mange penger mellom hendene og at bedrifter flest har for mange millioner stående på konto. Vi brukte lite penger under pandemien. I 2022 har vi brukt for mye penger.

Både folk flest og staten må bruke mindre penger framover. Høye priser er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Det fører til at folk holder igjen på pengebruken. Etter hvert vil prisstigningen stoppe opp og vi regner med at til og med boligprisene vil gå ned.

Det kan godt være det blir trangere tider i flere år framover. Det skyldes litt pandemien, litt krigen i Ukraina og litt at globaliseringen som har bidratt til økt vekst, har fått et skudd for baugen.

Både NATO og EU fortsetter sanksjonene mot Russland. Det rammer også EU-landene. Vladimir Putin hevder Europa er i ferd med å grave sin egen grav. Han tar ikke på seg skyld for noe som helst. Europa har selv å takke for at de har lagt kursen utfor stupet, mener han.

Putin skal vi, bør vi, må vi ikke høre på. Men det er noen tilhengerne av en liberal markedsøkonomi og maksimal handel landene imellom som mener han har et poeng. De har merket seg at Kina og India ikke er med på sanksjonene mot Russland. De øker handelen med Russland. Det kan sette fart i en utvikling der mer av verdiskapingen skjer i Asia, mens Europa sanksjonerer seg til en taperposisjon.

Det gir mening å legge skylden på Putin for de skyhøye energiprisene som truer både norsk og europeisk industri og fører til resesjon. Samtidig er de uttrykk for et valg NATO og EU har gjort. De kunne valgt å støtte Ukraina økonomisk og militært uten å gå til økonomisk krig mot Russland med så omfattende sanksjoner.

I USA mener de å kunne dokumentere at Putins hackere påvirket presidentvalget. De har også vært på ferde i Norge. De er visst til stede overalt der det skjer noe viktig. Ingen har så langt påstått at det er Putins hackere som står bak alt rabalderet og splittelsen i kulturlivet som Sløseriombudsmannen har skapt. 

En dansende statsminister

Bølgene har lagt seg etter at sosiale og redigerte medier i Finland publiserte videoen der statsminister Sanna Marin danser på høy dag eller kanskje det var seint på natt da statsministere vanligvis sover for å kunne gyve løs på neste dags utfordringer med årvåkenhet og full bevissthet.

Det ble påstått at det ble brukt kokain på festen. Sanna Marin valgte å la seg teste for å bevise at hun ikke hadde vært borti svineriet.

Et bilde av to kvinner som blottet brystene og kysset hverandre på toalettet i statsministerboligen ble også lekket til mediene et par dager etter.

Saken tok av så voldsomt i mediene at det ble påstått at det måtte være noen i Putins «hackerhær» som sto bak.

– Selv om vi ikke kjenner hele historien om Sanna Marin og dansevideoen, kan den funge som en viktig påminnelse om at russiske interesser er villige til å gjøre det de kan, små og store ting, for å svekke og splitte oss, skriver Hege Ulstein i Dagsavisen.

Man kan aldri vite hva russiske hackere finner på. De prøver seg over alt. Men mediene er da vitterlig på egenhånd i stand til å lage en gedigen sak av en dansende statsminister på fest der det påstås at det brukes heroin.

Dessuten var det Marins venninne, fotografen Janita Autio, som først publiserte videoen av Sanna Marin på sin Instagramkonto og en annen venninne som la ut bildet av de to toppløse kvinnene.

I den grad denne saken handler om at finnene lar seg «svekke og splitte», har de greid det selv.

Motforestillinger

Den debatten det er grunn til å ta, men som tiden ikke er inne for, er om det er Putin alene som har ansvaret for krigen i Ukraina.

Både Kai Eide, Julie Wilhelmsen og Asle Toje, for å nevne noen, uttalte for en tid tilbake at det er for enkelt å fremstille det slik at USA og NATO ikke kan kritiseres for noe som helst og at Putin alene har skylden for å ha startet en angrepskrig.

Krigen i Ukraina har skapt et emosjonelt klima som gjør det krevende å nyansere. NATOs syn på hva som er årsaken til krigen og hvordan den kan ta slutt er rådende – og det er krevende å forsøke å nyansere.

Forsker Asle Toje forsøkte denne uka på Dagsnytt 18 å nyansere det medieskapte bildet. På sosiale medier haglet kritikken mot ham. De toneangivende redigerte mediene dekker krigen omtrent like ensporet som de dekket koronakrisen i lange perioder.

Nå er Ukraina på offensiven. Håpet om at Ukraina skal vinne krigen har fått ny næring. Om det skulle skje, vil det neppe bety at Anette Trettebergstuen får økt kulturbudsjettet verken i år eller neste år.