Galopperende økte forskjeller

­Lesetid: ca. 7 minutter.

Da Gro Harlem Brundtland var på Arendalsuka, sa hun at hun synes synd på dem som styrer for tiden. Det var en særdeles omtenksom uttalelse til Gro Harlem Brundtland å være. Men så var det da også «hennes egen Jonas» hun hadde i tankene.

Det er Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg som har sosialisert den borgerlige Støre inn i arbeiderbevegelsen og til topps i partiet.

Det Brundtland, Stoltenberg og Støre har felles, er at de de hører til den øvre middelklasse og har aldri hatt dårlig råd.

Brundtland og Stoltenberg ledet partiet og var statsministre i en periode der vi fortsatt bygget velferdssamfunnet. Selv om de ikke hadde røtter i arbeiderklassen, lykkes de rimelig godt med å nå fram til folk flest.

Jonas Gahr Støre har fått en langt mer krevende oppgave enn de to som har heiet ham fram mot toppen. Støre må fronte dyrtid, nedgang i kjøpekraft og en merkbar økning i forskjellene mellom rike og fattige.

Skal dette gå bra, må Støre lykkes i å nå fram til sine egne kjernevelgere – folk flest og gjerne de med tilknytning til arbeiderbevegelsen. De må forstå og akseptere at det blir som det blir – og ha tillit til at Ap gjør det som er mulig for å hjelpe de som sliter økonomisk.

Statsledere sliter

Frankrikes president, Emmanuel Macron, talte forrige uke til det franske folk. Han sa de kan stå overfor en tid som innebærer «slutten på overflod» og at det noen ganger er nødvendig å ofre noe for å forsvare friheten. Det var klimakrisen og Ukraina han hadde i tanken.

Talen gjorde ikke stort inntrykk. Jean-Luc Mélenchon, frontfigur for venstresiden, skrev på Twitter at «overfloden vil fortsette for de rike». Macron sliter med å samle franskmennene i krisens tid. Oppslutningen blir deretter.

I Tyskland er det bare elendighet for forbundskansler Olaf Scholz på meningsmålingene. Kommer tyskerne til å fryse til vinteren som følge av mangel på energi, blir Scholz for alvor skjøvet ut i kulden.

I Danmark har sosialdemokraten Mette Fredriksen hatt en sterk stilling som statsminister selv om hun leder en mindretallsregjering. Nå ser det ut til at støtten smuldrer opp. Hun kan bli presset til å skrive ut nyvalg i høst. Det kan ende med at hun må forlate statsministerkontoret i Borgen.

I Sverige er det fare for at Magdalene Andersson ikke får stor nok oppslutning i valget i september til at hun får fortsette som statsminister.

Det er en mager trøst for Støre at andre statsledere sliter mer enn ham. I økonomiske krisetider kan det være en ulempe å skulle representerer arbeiderklassen med mindre en klarer å levere kommunikasjonsmessige fulltreffere.

Mange vil bli skuffet over Ap og Støre fordi de blir stående som representanter for forventninger som ikke innfris. Erna Solberg har det lettere. Hun har ikke skaffet seg like stor fallhøyde som Støre og Trygve Slagsvold Vedum.

Støre markerer seg

Regjeringen har hele tiden blitt kritisert for å være bakpå med å tilby strømstøtte og ta kraftfulle grep i krisens stund. Jonas Gahr Støre har ikke vært på offensiven. Ikke før for vel en uke siden.

Ingen land i Europa har bedre velferdsordninger enn vi har i Norge, og ingen regjering er rausere med strømstøtte til befolkningen. «Så slutt å klage». Støre kan ikke si det slik.

Men det var nummeret før har stilte kabinettspørsmål til det norske folk.

­– Et Norge som tjener store penger på sin gasseksport, men som sier at nå lukker vi døren på andre måter, det Norge vil ikke jeg være statsminister i, sa Støre til VG.

Og i partilederdebatten var han tydelig og sterk – regelrett sint, skrev VG.  Han ble utropt til vinner av terningkasttrillerne i de store avisene.

Støre manet til solidaritet med Ukraina, utpekte Putin som syndebukk for høye strømpriser og sa at vi en periode må leve med høye priser.    

Støre vil sette stillingen sin inn på at Norge ikke skal stoppe krafteksporten via utenlandskablene i håp om at det vil føre til lavere priser på strøm. Han vil beholde dagens markedssystem, men sørge for at fyllingsgraden i magasinene er høy nok til å sikre forsyningen.

Lenger går han ikke. Noen synes det er strålende at Norge har en statsminister som setter foten ned – og mener omtrent det samme som Høyre. Andre på venstresiden synes det er en ulykke.

Støres uttalelse til TV2 om at «de fleste klarer seg godt, selv med dagens strømpriser», har også ført til store doser pepper på sosiale medier. Det Støre sier er sant, men folk vil ikke høre det fra ham.

Spørsmålet er om Støre når fram til velgerne, til den arbeiderklassen han ikke tilhører, med sitt budskap. Det er litt tidlig å si. Men det vi alt kan si, er at Støres engasjement og formaning ikke har dempet temperaturen i strømdebatten. Vi beveger oss nå inn i en debatt om økende forskjeller. Den kan bli enda mer krevende for regjeringen.

Økning av skattene

SV vil kreve en bedre strømstøtteordning for folk flest, tiltak for å sikre lavere priser på energi for alle og endringer i skattesystemet for å utjevne de økende forskjellene mellom rike og fattige.

Begrepet «dyrtid» har dukket opp i debatten, forståelig nok. Renten stiger raskere enn antatt, prisstigningen på mat setter nye rekorder, nesten alt blir dyrere, det blir reallønnsnedgang i år og 617 000 mennesker er med i Facebookgruppen «Vi som krever billigere strøm». Hytteeiere varsler rettssak fordi de ikke får strømstøtte til hytta. Gartnere snakker om at det er billigere å la gulrøttene råtne enn å holde driften gående så folk får norske gulrøtter.

Det er som om Norge går av hengslene, mens problemet ifølge økonomene i Finansdepartementet er at folk har for mye penger mellom hendene og at bedriftene samlet sett går for godt. Renten må heves for å dempe veksten og få kontroll på prisene.

Mangel på arbeidskraft

Det eneste som går den riktige veien for tiden, er arbeidsledigheten. Den er rekordlav. Vi mangler arbeidskraft på flere områder. Hoteller og restauranter må holde stengt eller drive på sparebluss fordi de ikke får tak i folk. I industrien er det mangel på kvalifisert personell. Bøndene lurer på om de får tak i mange nok for å få avlingen i hus.

Det er for tidlig å si om manglene på arbeidskraft fører til færre uføretrygdene. Det er lov å håpe.

Vi har ennå ikke fått statistikk som dokumenter hvor mye forskjellene mellom rike og fattige øker. Det kan bli flere fra nedre del av middelklassen som ender i fattigdom som følge av økt rente og økte priser. Barnefattigdommen som regjeringen gjerne vil gjøre noe med, vil øke merkbart etter hvert som foreldre sliter økonomisk.

NRK melder i dag at flere kontakter Nav fordi de ikke klarer å betale regningene sine.

Det kan motvirkes med økt støtte, flere gratistilbud for lavinntektsfamilier, lavere skatt eller at foreldrene kommer seg i arbeid, eventuelt et bedre betalt arbeid.

SV mener vi alt ser utviklingen mer enn tydelig. De vil ha kraftfulle grep alt i statsbudsjettet som legges fram om syv uker.

De sikter seg inn på kollisjonskurs med regjeringen. SV insisterer på skatteskjerpelser for de rikeste og en omfordeling til fordel for de med lavest inntekt.

Ap hevder de har gitt et løfte til velgerne om at det generelle skattenivået ikke skal økes. Det akter de å holde, understreker Jonas Gahr Støre i Dagens Næringsliv i dag.

Det skal strammes inn og brukes færre oljemilliarder, men, sier Støre, seinest til Aftenposten i helgen, han har som mål å «ta godt vare på» viktige sider av velferdsstaten og «fordele rettferdig».

Det er her kampen vil stå. «Rettferdig fordeling» har i årtier vært en hjertesak for Ap. Mister Ap sakseierskapet her, vil de synke lenger nedover på meningsmålingene.

Å snakke om hvilke løfter de ga velgere før valget og hva som står i Hurdalsplattformen, kan ikke være styrende når forutsetningene er radikalt endret. Støre kan like godt skylde på Putin for at skattene må økes.

Lavere energipriser

Store og viktige deler av norsk industri er bygget på lave energipriser. Det er krevende å lage en støtteordning for bedrifter som ikke virker konkurransevridende. LO og NHO mener det haster med en støtteordning for å forhindre tap av arbeidsplasser. De første permitteringene og konkursene er alt registrert.

De høye strømprisene er kommet for å bli fordi Norge har rigget seg til som et tilpasningsdyktig medlem av det europeiske energimarkedet. Støtteordninger er som plaster på såret.

Bare i begrenset grad kommer de fattige og lavtlønnede ut av fattigdommen ved støtte. Bedrifter kan heller ikke over tid basere seg på årlig driftsstøtte fra staten.

Det er fare for at de høye energiprisene vil føre til tap at tusenvis av arbeidsplasser og en betydelig økning av forskjellene i samfunnet.

Om den politiske viljen er god, er ikke evnen til å kompensere for markedskreftene på tilsvarende nivå. Derfor ligger det an til lange motbakker og mye motvind for Jonas Gahr Støre og hans regjering framover.  Det som vil smerte mest er den voksende opposisjonen innad i Ap mot regjeringens energipolitikk. Det gjør det ikke enklere at det er tidligere nesteleder Trond Giske som fronter et grasrotopprør for «et rettferdig samfunn med levelige energipriser».