Selvmordets mørke sett med forfatteres øyne

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.

­

Det finnes ingen statistikk som viser at forfattere oftere tar sine liv enn andre mennesker. Når vi kan få det inntrykket, har det sammenheng med at flere forfattere skriver om selvmord – noen også om hvordan de mørke kreftene har herjet i deres eget liv.

Den boken som sterkest forbindes med selvmord, er romanen Den unge Werthers lidelser som Johann Wolfgang von Goethe ga ut i 1774.

Boken handler om den unge kunstnerspiren Werther som blir forelsket i Lotte, en kvinne som er overlatt ansvaret for sine småsøsken etter morens død.

De to finner tonen, men alt endrer seg da Lottes forlovede kommer hjem fra en forretningsreise. Werther drives inn i fortvilelse, sjalusi og kjærlighetssorg. Til slutt velger han å avslutte livet med pistolen han har fått låne av Lottes forlovede.

Selvmordsbølge

Boken ble en suksess. Den ble snakket om overalt. Det bredte seg en «Werther-feber» over landet. Snart kom det melding om at flere unge hadde tatt sine liv etter å ha lest romanen. Noen hevder et par tusen unge satte en sluttstrek for sine liv i kjølvannet av det klimaet romanen skapte.

Ryktene gikk. Boken ble forbudt i flere land, blant annet i Danmark-Norge.

I dag er det allment anerkjent at selvmord kan smitte. I faglige sammenhenger vises det til «Werther-effekten». Derfor manes det til varsomhet i omtale av selvmord.

Omtrent 100 år seinere skrev Leo Tolstoj klassikeren Anna Karenina. Romanen handler om Anna som lever i et ulykkelig ekteskap og forelsker seg i Vronskij. Hun bedrar sin mann, først i det skjulte, så åpenlyst. Men hun makter ikke forlate mann og sønn for å leve med Vronskij, stikk i strid de sosiale konvensjoner som gjaldt i den aristokratiske verdenen hun hørte til. Den økende fortvilelsen hun opplever fører til at hun kaster seg framfor et tog.

Anna Karenina regnes som en av Tolstojs mesterverk. Boken fikk en langt større utbredelse enn romanen om Werther, men neppe noen vesentlig «Werther-effekt» var å spore.

Selvmordsbølger er knyttet til den kulturelle settingen og det miljøet det skjer i. En bok eller en hendelse kan treffe noe i tiden som gjør at en utsatt gruppe i befolkningen gir etter for tilværelsens mørke krefter.

Selvmord har gått i bølger gjennom historien. I perioden 1830 til 1860 skal Norge ha hatt en høy selvmordrate. Flere fagfolk, blant dem samfunnsforskeren Eilert Sundt, fattet interesse for fenomenet.

Wergeland forsøkte

I denne perioden forsøkte også en av våre mest kjente forfattere å ta sitt eget liv. Henrik Wergeland ble bestemt avvist av en kvinne han i lenger tid hadde vært sterkt betatt av. Et beksvart mørke senket seg over sjel og sinn. Depresjonen drev han nær psykosen. 26. juli 1827 forsøkte han å ta sitt eget liv. Han skrev seinere at han var «mer enn avsindig» og ble drevet til «den skrekkeligste av alle hendelser».

Wergeland ga ut tidsskriftet «For arbeiderklassen». I den første utgaven i1840 var selvmord tema.

Felles for Werther, Anna Karenina og Wergeland er at det er forelskelsen som blir deres ulykke. Mørket senker seg over Werther og Wergeland når de blir avvist. Sjalusi og avvisning skaper gjerne sterke følelser. Det driver noen mennesker i døden. Andre tyr til vold og endatil tar livet av den som svikter en. 

For Anne Karenina blir det umulig å leve i spenningen mellom følelsene for sønnen og sin nye elskede. Hun er låst og makter ikke å velge hva hun vil. Hun går til grunne i fortvilelse. Livet blir ikke til å holde ut.

I 1963, bare 31 år gammel, tar den amerikanske forfatteren, Sylvia Plath sitt eget liv. Det skjedde etter en meget produktiv periode, hvor hun blant annet skrev klassikeren Glassklokken. Hun ga ut en rekke diktsamlinger og romaner. Hun hadde barn hun var glad i.

Plath ble sett opp til og hadde livet foran seg. Hennes skjebne skriver seg inn i historien som et av de mest uforståelige selvmordene. Men etter hennes død ble en del av det hun skrev tolket i lys av at hun gjorde slutt på livet. Det ligger et mystikkens og dødens slør over noe av det hun skrev. Det kan i alle fall tolkes som et forvarsel om det som skulle bli hennes skjebne.

I en del tilfellene får selvmord en slags forklaring, men bare delvis. Noen drives inn en et like stort mørke, opplever den samme fortvilelsen og tynges mot avgrunnen av depresjonen, men de holder ut, de kommer seg gjennom det. Selvmordet er en gåte. Det lar seg ikke forklare.

Jens Bjørneboe tok sitt eget liv i 1976. Det var mange sterke krefter som herjet i Bjørneboes liv. Det var først etter at han var blitt alvorlig syk og så døden i øynene at han tok sitt eget liv. Det kan fungere som en forklaring et stykke på vei. Andre i hans situasjon ville ikke gjort som ham.

Det Karin Boye, Tove Ditlevsen, Tor Jonsson, Tor Ulven og Stig Sæterbakken har etterlatt seg av dikt og romaner har blitt tolket i lys av at de valgte å ta sitt eget liv. Vi kan forstå, likevel forstår vi ikke.

Forfatter Ari Behn tok sitt liv i 2019.

Foto

Jon Olav Nesvold / NTB

Sist selvmord var på dagsorden for hele nasjonen, var da Ari Behn tok sitt liv i 2019. Mange husker datteren Maud Angelicas gripende tale: «Pappa følte nok at han ikke hadde en annen utvei. Men det finnes alltid en utvei», sa hun, bare 16 år gammel, i sin tale i begravelsen. Hun oppfordret alle som sliter til å søke hjelp.

Ingen død er så vond å bli rammet av som selvmordet. Skyldfølelsen melder seg hos de som har en relasjon til den som velger å ta sitt eget liv. Kunne vi gjort noe mer, noe annerledes? Kanskje ikke? Sannsynligvis ikke?

I mye av det som ble skrevet om Ari Behn, var det en dobbelthet. Han var unik med sin evne til å omgås mennesker, lytte og formidle. Han søkte ikke den lettvinte lykken, han pløyde dypere og var i kontakt med livets skyggesider. At han tok sitt eget liv virket  totalt uforståelig. Noen som sto ham nær forsto et stykke på vei. For Ari Behn la aldri skjul på at han oppholdt seg mye i det eksistensielle mørket. Han var nær, formidlet godhet og omtanke, forsvant ikke inn i sitt eget mørke. Men i sin kunst, i bildene og ikke minst i hans siste bok Inferno, formidlet han det vonde, nedturene og de destruktive tankene.

Redigerte bort

Arve Juritzen var forlegger og redaktør for Behns siste bok. Han fortalte til VG at mye av det mørkeste måtte redigeres bort. Han kjempet for en mer optimistisk slutt, men Ari Behn insisterte på at det siste orde skulle være «kiste». Det siste bildet han malte fikk navnet «Gone».

På baksiden av «Inferno» skriver Behn: «Jeg er en noksagt. Jeg har alltid vært intens. Full av ord og alt for mye kraft. Ute av balanse. Enten-eller. Taus eller pågående. Blyg og skamløs. Jeg klarer ikke holde igjen. Jeg lot det brenne.»

En psykolog kunne sikkert tildelt Ari Behn flere diagnoser. Han snakket aldri om at han hadde psykiske problemer. Han snakket i eksistensielle kategorier. Han la ikke skjul på at han var fullstendig knust etter at ekteskapet gikk i stykker. Han brøt fysisk i sammen og måtte legges inn på sykehus. Det følelsesmessige kaoset drev ham inn i en angst og panikk som rammet ham fysisk.

Så kom han seg videre – tenkte, skrev, formidlet og malte. Han var etterspurt. Alt så ut til å ligge godt til rette for et liv som maler og forfatter med venner og bekjente rundt seg. Men Ari Behn bar på et mørke i seg. Ytre sett kunne hans liv betegnes som en type suksess mange søker. Men mørket hadde tatt bolig i ham.

Stabilt tall, tross handlingsplaner

I løpet av de siste tiårene har myndighetene laget diverse handlingsplaner for å få ned antallet selvmord. Flere suicidale skal få hjelp fra helsevesenet. Men antallet selvmord er over tid ganske stabilt. Det er for mange som ikke vil leve.

Selvmordet er et dypt eksistensielt valg. Det mest omtalte selvmordet i Norge før Ari Behn, var Tore Tønnes selvmord. Mediene hadde en legitim grunn til å stille spørsmål ved om hans relasjoner til blant annet Kjell Inge Røkke kunne betegnes som korrupsjon. Saken fikk imidlertid dimensjoner den ikke fortjente. Mediene jaget i flokk i månedsvis. Tønne valgte taushet. Han maktet ikke leve med det bildet som ble tegnet av ham i mediene. Flere gav mediene skylden for at Tore Tønne tok sitt liv. Det var en overreaksjon. Det var Tønne selv som valgte å ta sitt liv.

De fleste selvmord er uforståelige og urimelige. Menneskets eksistens lar seg ikke beskrive i rasjonalitetens kategorier. Livet en gåte med sine mørke sider. For altfor mange blir ikke livet slik vi ønsker og drømmer om.