Er det etisk akseptabelt å ta sitt eget liv?

­Temaet i Samtiden 2-2023 er selvmord. Alle artiklene om temaet kan leses her.

Anniken Fleisje er filosof og doktorgradsstipendiat ved OsloMet, hvor hun skriver om lege-pasient-kommunikasjon innen fagfeltet medisinsk etikk. Tidligere har hun jobbet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Foto: OsloMet.

­– Jeg tenker at jeg skal avslutte livet frivillig.

– Hva er det egentlig du sier nå?

– Jeg skal avslutte livet frivillig. Når jeg kommer til det punktet at jeg ikke synes det er mer verd, skal jeg simpelthen slutte å spise.»^[1]

Arne Næss, en av Norges mest betydningsfulle filosofer, planla å sulte seg i hjel. Ikke fordi han ikke ville leve, men fordi alderdommen begynte å tære på. Sitatene over er fra et intervju Bergens Tidende gjorde med ham i 2002, rett før han fylte 91, og han anslo da å ha to−tre år igjen. Næss døde i 2009 etter en tids sykdom.

Da Jacques Maritain møtte medstudent Raïssa Oumansoff under filosofistudiene ved Sorbonne i 1901, ga de hverandre et løfte om å ta sine egne liv i løpet av et år hvis de ikke fant svar på livets meningsløshet. Som følge av forelesningene de fulgte, og med de nye perspektivene det brakte, la de selvmordsplanene på hylla, og giftet seg noen år senere.^[2]

I Athen i år 399 f.Kr., som følge av en dødsdom for gudløshet og for å ha fordervet ungdommen, drakk Sokrates en mikstur av giftige planter.

I filosofien har selvmord blitt definert på ulike måter, men er ofte forstått som en handling en person utfører i den hensikt å forårsake sin egen død.^[3] Med denne definisjonen som utgangspunkt, kan kanskje Sokrates’ tømming av giftbegeret kalles et selvmord, ifølge filosofene Michael Cholbi^[4] og Tom L. Beauchamp.^[5] Det samme ville vært tilfellet for Næss, og for Maritain og Oumansoff, hvis de gjorde alvor av planene sine. Likevel er eksempler som disse neppe hva folk flest forbinder med selvmord eller suicidalitet, og flere har argumentert for at det er en villet handling – blir man tvunget til å ta sitt eget liv, bør det ikke karakteriseres som selvmord, ifølge én måte å se det på.

Definisjoner er viktige for en mest mulig detaljert drøfting om de filosofiske aspektene ved selvmord – det er et poeng å vite hva vi snakker om, og hva vi ikke snakker om. Videre har noen ment det er viktig med en verdinøytral definisjon for ikke å insinuere noe moralsk allerede gjennom hvilke ord man velger. I så fall er det kanskje en svakhet ved det norske ordet selvmord – mord er jo noe vi ellers gjerne anser som dypt umoralsk, for å si det forsiktig. Kanskje kunne det derfor hatt noe for seg i stedet å bruke ordet suicid, tilsvarende som på engelsk? På 1650-tallet ble ordet self-murder erstattet med suicide, parallelt med at forbudet mot å ta sitt eget liv ble mindre strengt i engelsk lovverk.^[6]

Imidlertid skal vi hoppe bukk over begrepsdiskusjoner – leseren er velkommen til å ta utgangspunkt i sin egen forståelse av selvmord – og spørre: Er det etisk akseptabelt å ta sitt eget liv?

Filosofiprofessor Arne Næss (1912–2009), mest kjent for sin «dypøkologi», døde til slutt av naturlige årsaker. Foto: Erlend Aas / NTB.

Spørsmålet har blitt stilt av filosofer siden de gamle grekernes tid, om ikke enda tidligere. Platon (428–347 f.Kr.) skrev at selvmord er skammelig – det er galt fordi man frigjør sjelen fra kroppen som gudene har plassert oss i. Han mente riktignok at det fantes unntak – for eksempel for dem som allerede var moralsk korrumpert, eller hvis selvmordet var lovpålagt, slik det var for hans læremester Sokrates. Aristoteles (384–322 f.Kr.) mente at den som tar sitt eget liv, gjør urett mot samfunnet, og at bare samfunnets ledere har rett til å bestemme hvem som skal dø. I stoisk filosofi (grunnlagt rundt 300 f.Kr.) ble selvmord derimot ansett som fornuftig hvis man ikke lenger hadde et godt liv.

Med kristendommens inntog noen århundrer senere fikk teologiske argumenter mot selvmord fotfeste.

Thomas Aquinas – og religiøse syn på selvmord som drap

Augustin (354-430) framsatte et av de første teologiske argumentene for at selvmord er galt: Det bryter mot Bibelens femte bud, «Du skal ikke slå i hjel». Flere hundre år senere skrev Thomas Aquinas (1225–1274) sitt verk Summa Theologiae, hvor han presenterte et annet argument som skulle få innflytelse. Ifølge Thomas Aquinas er det tre grunner til at selvmord er galt. For det første er det en naturlov at alt elsker – og søker mot å opprettholde – seg selv. Selvmord strider mot selvopprettholdelsesdriften og kjærligheten til oss selv, som er gitt oss av Gud, og er derfor unaturlig og galt, mente han. For det andre er selvmord galt fordi det utgjør en urett mot samfunnet man er del av. For det tredje er livet Guds gave, skrev Thomas Aquinas, og den som begår selvmord gjør urett mot Gud ved å frata ham noe som tilhører ham. Likevel finnes det ett unntak: Selvmord er tillatelig hvis det gjøres som følge av et guddommelig påbud.

Det er kanskje en svakhet ved det norske ordet selvmord – mord er jo noe vi ellers gjerne anser som dypt umoralsk, for å si det forsiktig

At selvmord er en synd, har blitt stående som det dominerende synet i kristen tenkning, så vel som i jødedommen – som sidestiller selvmord med drap – og i islam. Koranen uttrykker et tydelig forbud mot å ta sitt eget liv, og i land med sharialover betraktes selvmordsforsøk som lovbrudd – dette gjelder imidlertid ikke for martyrdøden, altså for dem som ofrer livet for religionen.^[7] I buddhismen finner man ulike syn på selvmord i ulike tekster.^[8] Det samme gjelder for hinduismen, og noen tekster har blitt tolket dithen at selvmord er tillatt ettersom man blir gjenfødt etter sin død.^[9]

Hume: Selvmord er prisverdig hvis man er en byrde

Mens argumenter som Thomas Aquinas’ har blitt regnet som sentrale for hvorfor selvmord ble forbudt i England, har den skotske filosofen David Humes (1711–1776) sin måte å argumentere mot dette synet på, blitt løftet fram som viktig for hvorfor det ble avkriminalisert.^[10] I essayet «On Suicide» argumenterer Hume for at selvmord kan være akseptabelt. I motsetning til Thomas Aquinas mente han at å ta sitt eget liv ikke er et brudd på hverken en plikt overfor Gud, samfunnet eller en selv.

Raïssa Oumansoff (1883–1960), var en fransk poet og filosof som fryktet en ubrukelig og ondskapsfull verden.

En versjon av den teologiske posisjonen er at selvmord er galt fordi det bryter med Guds orden og det som naturlig skjer rundt oss: Ved å ta liv griper man inn i skaperverket og de planene Gud har for det. Hume, derimot, argumenterer med at vi stadig griper inn i det som skjer rundt oss, men uten at det er galt av den grunn. Tvert imot er det nødvendig for å overleve: Man bøyer seg for eksempel unna en fallende stein for å unngå å bli knust. Og man henter vann fra bekken – så hvorfor skal det da ikke være greit å tappe blod fra sine egne blodårer?^[11]

Mens Hume kan tolkes som åpen for selvmord i noen tilfeller, vil Kants posisjon kanskje oppfattes som kategorisk imot

Det har blitt påpekt at dette argumentet ikke nødvendigvis feller Thomas Aquinas’ argument, for hans posisjon er ikke at selvmord er galt fordi det bryter Guds orden – han mener det er galt fordi det strider mot den naturlige trangen til å leve. Imidlertid er Hume også innom et annet argument: Mens Thomas Aquinas antar at selvmord er en urett mot Gud, reiser Hume spørsmålet om Gud egentlig vil at man skal fortsette å leve hvis man er dypt ulykkelig.

Det kan heller ikke være et brudd på noen plikt overfor en selv å avslutte et liv som skaper smerte for den som lever det, mente Hume. Og selvmord kan ikke bryte med noen plikt overfor samfunnet, for det er ikke rimelig å skulle fortsette et liv som er grusomt bare på grunn av den lille samfunnsnytten man kan bidra med. Dessuten kan det jo tenkes at man faktisk er en byrde for samfunnet, så kan det rettferdiggjøre det å ta sitt eget liv, skriver han.^[12] Et lignende syn ligger til grunn for den tradisjonelle oppfatningen blant inuitter om at eldre mennesker sparer sine nærmeste ved å avslutte livet, uansett metode.^[13]

Jacques Maritain (1882–1973) var en fransk filosof og teolog. Etter å bli skuffet på Université de Sorbonne, oppnådde han stor suksess i Henri Bergsons kurs ved Collège de France. Foto: Wikipedia.

Humes syn på selvmord som noe positivt overfor menneskene rundt, er problematisk av flere grunner. Mens noen med selvmordstanker holder seg i live av hensyn til sine nærmeste, innbiller andre seg at det vil være bedre for omgivelsene at de dør^[14] – men dette er med stor sannsynlighet vrangforestillinger: For de fleste som er berørt vil det nok være langt vondere å være etterlatt etter selvmord enn å være pårørende til en med selvmordstanker. Humes posisjon er derfor vanskelig å anvende i praksis: Er det den suicidale selv som skal vurdere hvilke konsekvenser et selvmord vil ha for de pårørende? I så fall vil beslutningen kunne tas på feil grunnlag.

Kant: Selvmord og det kategoriske imperativ

Det er krevende å gi et fullstendig bilde av et filosofisk argument uten inngående analyse av hele filosofien til tenkeren som framsatte det. Dette gjelder ikke minst for tyske Immanuel Kant (1724–1804) – hans filosofi er ikke ukomplisert. I Grunnlegging av moralens metafysikk presenterer han sitt kategoriske imperativ: Handle bare etter den maksime som du samtidig vil skal kunne bli en allmenn lov. Hvis man i fortvilelse ønsker å begå selvmord, er maksimen for handlingen denne: «Hvis livets fortsettelse truer med flere onder enn behageligheter, så gjør jeg det, av kjærlighet til mig selv, til et prinsipp å forkorte det».^[15] Men denne maksimen kan ikke gjøres til en allmenn lov, mener Kant.

Et sentralt element i Kants filosofi er at man aldri skal behandle mennesker kun som et middel til å oppnå noe, men alltid som mål i seg selv. Det som ifølge Kant gir menneskelivet verdi, er autonomi, det vil si å kunne handle ut fra hva man selv ønsker. Hvis man beslutter å ta sitt eget liv for å «opprettholde en tålelig tilstand frem til livsavslutningen»,^[16] bruker man seg selv, eller sin egen autonomi, som et middel – nemlig til å oppnå en bedre situasjon for seg selv^[17]– og ødelegger dermed sin egen autonomi.

På bakgrunn av dette mener Kant at selvmord alltid er galt hvis det gjøres av hensyn til en selv. Mens Hume kan tolkes som åpen for selvmord i noen tilfeller, vil Kants posisjon kanskje oppfattes som kategorisk imot. Noen har imidlertid tolket Kant dithen at han mener selvmord kan være etisk akseptabelt hvis det gjøres for å redde andres liv, for eksempel hvis man har en smittsom, dødelig sykdom, og unngår å smitte andre ved å ta sitt eget liv.^[18]

Autonomi: Retten til å begå selvmord hvis man vet hva man gjør

Mens Kant mente det er galt å ta sitt eget liv fordi man da tilintetgjør sin autonomi, har andre brukt idéen om autonomi til å forsvare at selvmord kan være etisk akseptabelt. Ordet autonomi stammer fra greske autos («selv») og nomos («lov» eller «styre»),^[19] og kan oversettes til selvstyre.^[20] Tilhengerne av autonomiprinsippet mener at man har rett til selv å bestemme over sitt eget liv, uten inngripen fra andre, en posisjon som tilskrives blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill (1806–1873). Det er autonomiprinsippet som ligger til grunn når forsvarere av aktiv dødshjelp mener den enkelte selv må få bestemme om man skal leve eller dø, og når tilhengere av en liberal abortlov mener det bør være opp til kvinnen selv å bestemme over egen kropp. På lignende måte vil noen, med utgangspunkt i autonomiprinsippet, hevde at man har rett til å begå selvmord om man selv ønsker det – og at det vil være etisk galt av andre å forhindre det.

Men for moderne autonomiteoretikere betyr ikke autonomiprinsippet at alle uten videre bør kunne gjøre det de føler for til enhver tid. Det sentrale er om det man har lyst til å gjøre, er i tråd med det man egentlig ønsker for seg selv. Autonomi, ifølge denne oppfatningen, handler altså om hvorvidt det man gjør, samsvarer med ens «egentlige jeg».^[21] Hvis du for eksempel virkelig ønsker å slutte å røyke, er du – ifølge noen teorier om autonomi – ikke autonom hvis du likevel tar deg en røyk.

Hvis man skal bruke autonomiprinsippet for å svare på om suicidale personer bør få kunne begå selvmord, blir det da aktuelt å spørre i hvilken grad ønsket om selvmord egentlig er autonomt. Hva dette innebærer – hva det betyr at noens ønsker er i tråd med deres «egentlige jeg» – gir ulike filosofer ulike svar på, men de fleste definerer autonomi i retning av at man «vet hva man gjør», handler ut fra rasjonell overveielse, og at man nettopp styres av «seg selv» og sine egne ønsker. Kanskje var Arne Næss’ ønske autonomt – det om å slutte å spise når livet ikke var verdt å leve lenger. Imidlertid er det slett ikke sikkert dette er tilfellet for andre med selvmordstanker.

Psykiater Arne Thorvik har intervjuet personer som tidligere har vurdert selvmord, og peker på nettopp at de fleste opplevde redusert autonomi. «Jeg følte ikke at jeg var styrt av egen vilje lenger», uttaler en av dem.^[22] Også andre som er intervjuet, forteller om manglende kontroll og evne til rasjonell tenkning. Selv om autonomiprinsippet handler om at den enkelte får bestemme over seg selv, kan man derfor si – med utgangspunkt i autonomiprinsippet – at personer som tenker på denne måten, ikke har rett til å begå selvmord, i hvert fall ikke uten at de blir forsøkt stanset. Fordi det ikke ville vært deres egne autonome selv som styrte avgjørelsen dersom de hadde begått selvmord.

Noen har argumentert for at det oppstår et særskilt filosofisk problem hvis man anvender autonomitilnærmingen på selvmord: En person som vurderer selvmord, kan umulig «vite hva han gjør» – man kan ikke veie det å leve opp mot det å være død, fordi ingen kan vite hvordan det er å være død. Andre har svart at det sentrale er å veie det å leve opp mot det å ikke leve, og dette er noe man kan vite noe om. Et mer praktisk problem ved autonomitilnærmingen er at det er vanskelig, om ikke umulig, å fastslå om en person faktisk er autonom eller ikke – dette gjelder ikke minst for akuttsituasjoner. Står du overfor en person som truer med å hoppe fra en bro, er det lite realistisk å skulle gjøre en vurdering av om hans ønske om selvmord er autonomt, før du prøver å stoppe ham.

Mangler virkelighetsforståelse og empati

Flere av de eldre filosofiske argumentene om selvmord er sofistikerte. Imidlertid mener jeg det er et påfallende fravær av metarefleksjon i disse tekstene: Hvor etisk akseptabelt er det i det hele tatt å diskutere etikken i selvmord på den måten som gjøres? Når Hume – som ellers er opptatt av konsekvenser – skriver at selvmord er prisverdig, hvilke følger kan det ha for en med selvmordstanker? Og hvordan oppleves det for pårørende? Filosofien skal ha rom for alle etiske posisjoner, også de provoserende og sårende. Men hvordan disse posisjonene formuleres, er også et etisk spørsmål.

En omsorgsetisk tilnærming vil kreve at den som vurderer å ta sitt eget liv, tenker nøye gjennom hvordan det vil påvirke de etterlatte

Det er i det hele tatt noe emosjonelt distansert over de gamle filosofenes argumenter. De skriver om miserable tilstander hos personer som vurderer selvmord, men tekstene vitner i liten grad om forståelse for den dype fortvilelsen som gjerne ligger til grunn for suicidale tanker. Senere filosofer, som franske Albert Camus (1913−1960), har skrevet om de eksistensielle dimensjonene ved selvmord. «Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem: selvmordet», skriver han i essayet Myten om Sisyfos. Camus anså livet som absurd – det er absurd å prøve å forstå den irrasjonelle verden vi lever i, og å søke en mening som ikke finnes. Hvorvidt livet i det hele tatt er verdt å leve, er filosofiens grunnleggende spørsmål – og selvmord er en naturlig reaksjon på absurditeten, mente han.^[23]

I essayet «On Suicide», argumenterer David Hume (1711–1776) for at selvmord kan tillates under visse omstendigheter. Foto: Wikipedia.

Kanskje har Camus’ syn fellestrekk med Maritain og Oumansoffs selvmordsplan, som de riktignok la vekk for å fortsette studiene i Paris – og Maritain ble med tiden en sentral forsvarer for Thomas Aquinas’ filosofi. Likevel er det ikke åpenbart at eksistensfilosofiske framstillinger, slik som Camus’ tilnærming, samsvarer med opplevelsene til mennesker med selvmordstanker mer generelt. Naturlig nok tar de eldre filosofiske tekstene heller ikke psykiske lidelser i betraktning, som vi i dag vet henger tett sammen med suicidalitet. Argumentene om de etiske aspektene ved selvmord kan derfor framstå noe virkelighetsfjerne i lys av dagens kunnskap.

Også de emosjonelle sidene for de etterlatte berøres kun overfladisk av de eldre filosofene. Framfor å diskutere selvmordets etikk i lys av religion (som Thomas Aquinas), rasjonell avveining av konsekvenser (som Hume) eller plikt overfor moralloven (som Kant), er det kanskje derfor en annen teori som er mer nærliggende for en etisk diskusjon: omsorgsetikk.

Omsorgsetikk som etisk rettesnor

Omsorgsetikken er utviklet fra 1980-tallet og framover. Her anses empati for ens nærmeste som moralsk rettesnor. Ifølge omsorgsetikken har man ansvar for ikke å gjøre emosjonell skade på mennesker man har et nært forhold til, som familie og venner. Det handler om å sette seg i andres sted, prøve å forstå hvordan det en selv gjør påvirker dem rundt en, og anstrenge seg for å finne gode løsninger for alle parter.^[24] Omsorgsetikken har en feministisk-filosofisk forankring, men har slektskap til Aristoteles’ etikk.

En omsorgsetisk tilnærming vil kreve at den som vurderer å ta sitt eget liv, tenker nøye – og forsøksvis realistisk – gjennom hvordan det vil påvirke de etterlatte. Vi vet som nevnt at mange suicidale nettopp har en feilaktig oppfatning om hvordan etterlatte vil oppleve situasjonen. Og nettopp mangelen på virkelig innlevelse eller forståelse her er relevant fra et omsorgsetisk perspektiv. I en viss forstand ligner denne tilnærmingen andre varianter av konsekvenstenkning, som den vi finner hos Hume, men den forutsetter mer dyptpløyende informasjonsinnhenting om – og større og mer genuin innlevelse i – hvordan et selvmord vil føles for dem rundt. Men omsorgsetikken vil også kreve at de pårørende setter seg inn i hvordan den som vurderer eller begår selvmord, faktisk har det. En omsorgsetisk tilnærming vil kanskje ikke kunne gi et klart svar på om selvmord er etisk akseptabelt, men kan si noe om hva som bør vektlegges i den etiske refleksjonen.

For Immanuel Kant (1724–1804) strider selvmordet mot Det kategoriske imperativ, da det behandler mennesket som et middel og ikke et mål i seg selv. Foto: Wikipedia.

15. oktober 1994 tok den franske filosofen Sarah Kofman, som viet sin akademiske karriere – særlig til Nietzsche – sitt eget liv på Nietzsches 150-årsdag.^[25] Det har lite for seg å stille seg til doms over Kofmans handling, men for den som måtte være drevet til noe lignende: Kanskje bør man altså heller tenke på sine nærmeste enn på gamle filosofer. 

Denne teksten sto på trykk i Samtiden 2-2023.