– Det er ved å oppleve å bli elsket at man får lyst til å komme tilbake til livet

­Helge Ferstad er bipolar. Han kaller det en svikt i sin psykiske helse. Han har et stort engasjement i forhold til psykisk helse, spesielt den delen av den som man kan gjøre noe med.

Konsekvensene av sykdommen hans har vært svært alvorlige, forteller han:

– Bipolariteten har sine ytterpunkter. Det startet med at det dukket opp selvmordstanker da jeg var dypt deprimert. Det var fryktelig vondt. Jeg fikk en sterk følelse av at jeg ikke orket å leve lenger. Det ble slik at jeg ville dø, fordi byrden ved å leve ble for tung.

For Ferstad ble tankene til handling. Han forsøkte flere ganger å ta livet sitt. De siste ti årene har han brukt erfaringene sine til å holde foredrag for studenter innen akademia.

– I mine presentasjoner bruker jeg metaforer. Når jeg underviser om selvdrap tar jeg frem et bilde av et hus som står til forfall. I huset er det tre dører. Inngangsdøren er lik for alle. De som går over den dørstokken har lagt bak seg all tvil. De er avklart i tanken og bærer med seg alt de trenger for å avslutte livet. De som går med tanker om selvdrap har ingen adgang, og må tåle den ensomme tilværelsen det er å bære på smertefulle dødstanker, forklarer han.

Ut av huset er det to alternativer: Én dør fører til mørket, det vil si døden. Den andre fører til et usikkert liv.

– At så mange velger å gå ut døren til det totale mørket, som er veien til døden, sier noe om fortvilelsen som mange kjenner på. Ensomheten man opplever er total, og din egen. Jeg tror det er veldig mange som føler på den, og som ikke ser noen grunn til å velge den andre døren. Den døren er veien tilbake til det vanskelige livet. På mange måter er det også et mørke. Et liv fattig på lys og håp, påpeker Ferstad.

Helge Ferstads foredragsopplegg heter «Mitt liv som "polfarer"». Foto: Privat.

Når han snakker med studentene om hvordan det er å oppholde seg i dette «huset», opplever han at de ikke forstår dette fullt ut. Dødslengselen blir så sterk – av flere grunner.

– Det paradoksale er at jeg i dag selv ikke kan fange fortvilelsen, selv om jeg har forsøkt å ta livet mitt flere ganger. Jeg tror at bare de som lever med en sterk lengsel etter å forlate tiden, har kunnskapen som må til for å forstå den suicidale. Vi som har våre liv utenfor huset har vår største oppgave i å gjøre livet mer tiltrekkende enn døden. Gradvis kan dødssmertene bli erstattet med et ønske om å leve, utdyper han.

Eksistensiell angst

Helge Ferstad vokste opp i en familie med foreldre som begge hadde utfordringer med psykisk helse. Eldstebroren hans var også bipolar og hadde til tider en adferd  som skapte angst hos Helge som var den yngste i søskenflokken, forteller han:

– Etter at broren min tok livet sitt, reagerte jeg faktisk først med glede. I ettertid, etter å ha gjennomført terapi, har jeg skjønt at han etablerte et grunnlag for eksistensiell angst i meg. Som barn opplevde jeg utrygghet i en fase der foreldrene mine i større grad skulle sørget for trygghet for meg. Mangelen på trygghet ser Helge på som en konsekvens av mangel på kapasitet hos foreldrene.

Før det første selvmordsforsøket var faktisk hverdagen hans normalisert. Han hadde fått seg kjæreste, og følte at alt var i orden da han som 20-åring skulle gjennomføre førstegangstjenesten i militæret. I stedet for et spennende møte med Forsvaret, møtte han en dyp depresjon.

– Jeg planla hvordan jeg skulle gjennomføre det, og forsøkte. Det var en vond sak. I etterkant gir man seg selv skylden, og retter aggresjonen mot seg selv. Det er en sideeffekt av det hele. Jeg var 20 år, men da depresjonen avtok stod sola opp og ting gikk lettere.

Men Ferstad forsøkte igjen, etter å ha giftet seg og fått barn.

– Den gangen var jeg pasient på psykiatrisk avdeling. Jeg følte at jeg ikke var god nok som far og ektemann. At kona fortjente en bedre mann og at de tre barna våre måtte få en skikkelig far.

Tredje gangen var han nok en gang dypt deprimert.

– Gjennom den eksistensielle angsten er tankelivet uten nåde. Angsten har døden som sitt ekko. En kraft som resulterte i nye forsøk på å dø. Jeg møter av og til holdninger om at det å ta livet sitt er det mest egoistiske man kan gjøre, men slik jeg ser det  handler selvdrap lite om egoisme. I så fall må det ligge et element av konstruert straff der i handlingen. Tanken kan jeg forstå gjennom opplevde livssmerter hos de etterlatte, men slik jeg har møtt kreftene fra døden ville jeg aldri antyde at det er snakk om egoisme når noen tar sitt eget liv. Jeg har jo en tosidig erfaring, og ble som nevnt glad da broren min tok livet sitt.

Unngå depresjoner

I dag er Helge Ferstad 59 år, og disse tingene er fortsatt følsomme og avanserte å leve med. Hverdagen handler mye om å unngå å bli deprimert. Han er uføretrygdet på grunn av sykdommen. Tidligere mistet han to jobber fordi han ble manisk.

– Jeg klarer å leve som jeg gjør, fordi jeg har en kone som elsker meg og tre voksne sønner som støtter meg. Familien er det viktigste for meg. Nå kan jeg også titulere meg som farfar. Det medfører både stolthet og ansvar i livet mitt.

Ferstad bruker definisjonen selvdrap, siden dette er definisjonen myndighetene benytter. Han mener at en nullvisjon er utopisk.

– For å oppnå dette måtte vi ha ommøblert hele samfunnet vårt. Det er en grunn til at folkesykdommen ensomhet oppstår.

Han er glad for at det har skjedd en positiv utvikling i hvordan vi ser på selvmord, og hvordan vi omtaler fenomenet. Han er spesielt opptatt av at de som har erfaringene og kompetansen må få slippe til.

– Vi må snakke om det slik at de som vet noe om selvdrap får komme til. Så må vi lytte til det som blir sagt, for disse historiene er viktige.

Kaller seg «polfarer»

At familien hans har vært i psykiatrien mer eller mindre hele livet er noe han har måttet jobbe med å erkjenne. Med tiden har han klart å akseptere at han har denne sykdommen, og at tvangsbehandling av og til er nødvendig, selv om det er vanskelig.

I tillegg til å holde foredrag for studenter, jobber Ferstad med en bok om mani, som kommer til høsten.

– Det er lite som er skrevet om dette fenomenet, sier han.

Han gir ut boka på Kolofon forlag, som er et forlag for forfattere som vil gi ut bøkene sine selv.

Foredragsopplegget til Ferstad heter «Mitt liv som "Polfarer"». Her forteller han blant annet om hvordan de ulike påkjenningene fremstår. Krevende påkjenninger, men med ulike uttrykk fra de diametralt motsatte «polpunktene». Depresjonen (nordpolen) som glir over i mani (sydpolen), noe som ofte fører til store påkjenninger for pårørende.

– Som manisk kan du tro du er noe annet enn det du er, og konsekvensene kan bli politi, håndjern og tvangsinnleggelse. Jeg og kona mi har en avtale om at hun får lov til å ringe fastlegen min eller psykiateren som kjenner meg gjennom mange år med behandling. Det har fungert godt. Nå er det seks år siden sist jeg har vært tvangsinnlagt, forklarer han.

Ferstad forteller studentene om spesielle ting ved sykdommen, men også at svikten på en paradoksal måte representerer det normale. Han er opptatt av å formidle håp – å skape et klima for god dialog mellom hjelper og den som er i en vanskelig livssituasjon.

– Ikke minst er dette av betydning når et menneske vil dø. Tvangen kan nok holde en person tilbake i livet. Men det er ved å oppleve å bli elsket at det samme mennesket får lyst til å komme tilbake til livet.

I foredragene der han skal presentere sin kommende bok, håper han å kunne bevege seg også utenfor høgskolene – slik at han får et bredere innpass.

– Skal vi alminneliggjøre dette, må vi treffe bredere, sier han.