Våren på Det Norske Teatret: Klassisk moro, moderne alvor

­Åpningen av vårsesongen markerte samtidig et farvel med en av teatrets største mannlige karakterskuespillere. Svein Tindberg (69) blir pensjonist til sommeren, og som avskjedsforestilling valgte teatret å sette opp William Shakespeares Romeo og Julie, med Tindberg i rollen som Romeo. 66 år gamle Liv Bernhoft Osa fikk rollen som Julie. Ikke et tilfeldig valg, i 1985 spilte de to også mot hverandre i det samme stykket.

I forlengelse av dette regigrepet hadde dessuten skuespillere én generasjon yngre enn disse to rollene som stykkets eldste.

LES OGSÅ: Teatersjef Erik Ulfsby: – Dette kunne vi ikke si nei til. Det blir spektakulært

Overspill

Men ikke nok med det: Romeo og Julies oversetter, forfatteren Edvard Hoem, var tildelt rollen som Dikteren / Fyrsten av Verona.

Iført smoking og stokk, og tidvis fyrstekrone, gjorde Hoem et bemerkelsesverdig inntrykk. Manende og slentrende, noen ganger skolemesteraktig, var han en forteller fra sidelinjen, og markerte fint sin plass på scenen. Litt vel mye en rekvisitt som understreket preget av et lesestykke kanskje, men likevel et interessant grep også det.

Med ungdom og alderdom slik snudd på hodet er det klart for fest, og særlig Liv Bernhoft Osa fremsto både vital og kvikk i starten.

Men underlig nok var det som om intensiteten blant skuespillerne sank i takt med at stykkets handling egentlig skulle bli mer dramatisk.

Sjalusien, som jo er et bærende element i stykket, visnet hen, og replikkene truet etter hvert med å falle døde til bakken. Spørsmålet er om regissør Erik Ulfsbys «artige» regigrep egentlig fungerte litt mot sin hensikt. Oppsetningen virket egentlig ikke så veldig alvorlig ment, og tendensene til overspill ble nesten sjenerende. Selv ikke en ellers så finstemt skuespiller som Kjersti Stubø, i rollen som ammen, klarte helt å styre unna overdrivelsene.

Så en helt vellykket avskjed for Svein Tindberg ble det ikke. Men jeg er ganske sikker på at det likevel ikke var det siste vi får se av ham på en scene.

Klaustrofobisk komedie

Det Norske Teatrets satsning på europeisk samtidsdramatikk går jevnt og trutt videre. I vår var turen kommet til Det såkalla heisstykket av tyske Nis-Momme Stockmann, oversatt av Astrid Sverresdotter Dypvik.

Peer Perez Øian sto for regien på dette både humoristiske og tidvis groteske stykket, der Kyrre Hellum og Carl Martin Eggesbø hadde de to hovedrollene.

At det lukkede rom kan være en form for helvete er et tema som er grundig belyst i litteraturen. Denne gangen er helvete en skyskraperheis som stopper opp, og dermed utløser så vel desperasjon som eksistensielle overlegninger, bæsjehumor og slapstick. De to mennene i heisen er tilkalt til ledelsen for et firma som åpenbart befinner seg i dyp krise, stikkord er våpenhandel og en kommende politirazzia. I bakgrunnen høres også støyen fra en demonstrerende menneskemengde langt der nede.

Alvor og tøys

Stykket står og vipper mellom dypt alvor og rent tøys. Det er duket for lange tankerekker, mange ord og moralske dilemmaer. Men ganske snart utvikler det seg til en nesten overdreven farse.

Maktbalansen mellom de to forskyves, det blir slåsskamp, avføring fyker veggimellom og dokumenter må spises. Alt mens de to mer og mer desperat prøver å komme seg ut av heisen, der den henger dønn fast mellom etasjene.

Kyrre Hellum i Det såkalla heisstykket.

Foto

Dag Jenssen

Hellum og Eggesbø viser begge stort talent for fysisk teater, supplert av Ellen Birgitte Winther i rollen som den kommenterende resepsjonisten. En sarkastisk karakter som hun tolker med stor presisjon.

Stykket ebber likevel ut med mer skrik og skrål enn en egentlig avklart fortolkning av den radikale samfunnsanalysen som jeg skimter i bakgrunnen.

Dynamisk Beckett

Samuel Beckett har i mange år vært et sikkert kort for Det Norske Teatret. Denne våren satset de på Sluttspel, en klassisk Beckett-forestilling som dessverre ikke så ut til å vekke den helt store publikumsinteressen.

Det var Bjørn Sundquist som sto for regien av stykket, som i likhet med Det såkalla heisstykket trygt kan sies å spille på klaustrofobi.

Jan Grønli som den blinde Hamm og Morten Svartveit som tjeneren hans Clov er fanget i et slags tidsmessig vakuum, der de i kjent Beckett-stil utveksler absurde replikker. Maktforholdet de to imellom er framstilt på en flott, dynamisk måte, og gjenspeiler ekte teater- og fortellerglede.

Samuel Becketts varme misantropi kommer i det hele tatt godt fram i denne oppsetningen.

Halvkvedete viser

Iført solbriller og kalott minner Jan Grønlis Hamm påfallende mye om komikeren Herodes Falsk der han sitter. Det er ikke til hinder for at vi tror på ham når han igjen og igjen skal prøve å fortelle noe viktig, uten at vi helt får taket på hva dette egentlig er. Det blir med tilløp og halvkvedede viser. Men historiefortellingen er selvfølgelig også en måte å trekke ut tiden og livet på, og fastholde livet som noe meningsfullt.

Morten Svartveit i Sluttspel.

Foto

Dag Jenssen

Svein Roger Karlsen og Hilde Olaussen i birollene som Hamms foreldre fyller fint ut stykkets bredde. Mest interessant er det likevel å følge Morten Svartveits Clov, som stadig truer med å bryte ut av den fastlåste situasjonen – uten at vi helt tror på ham.

Til syvende og sist er det kanskje dette Sluttspel handler om? Noen siste sprell før undergangen! Finstemt teater ble det i hvert fall.

Hoggorm i buksene

Mindre finstemt, men desto mer løssluppent, var Det Norske Teatrets oppsetning av Wolfgang Amadeus Mozarts Tryllefløyta fra 1791, med tekst av Emanuel Schikaneder. I denne syngespillversjonen fikk vi nok en gang bekreftet at dagens skuespillere ikke bare må kunne agere. De må også kunne synge. I hvert til en viss grad, enhver synger som kjent med sitt eget nebb, men særlig Charlotte Frogner som Nattas dronning må sies å imponere med vokalprestasjonene. Det samme gjorde Ida Semmingsens sangprakt i rollen som Pamina.

En slående effektiv scenografi og solid sang kan likevel ikke helt dekke over at Tryllefløyta er et ganske tullete stykke. Historien om bortføringen av Pamina og hennes forening med Tamino, godt assistert av Papageno, kan kalles selve definisjonen av lettbeint.

Mye moro ble det likevel, Vetle Bergans Tamino var for eksempel i begynnelsen av forestillingen utplassert blant publikum, rett ved siden av Samtidens utsendte. Der skapte han stor oppstandelse da han plutselig oppdaget en hoggorm i buksene. (Altså Tamino, ikke Samtidens utsendte).

Skrangleorkester

Tre påfallende kåte «billettører» styrtet til for å hjelpe den sjokkerte unge mannen, og slik var tonen satt for en passe kreativ uro både på scene og i sal.

I det hele tatt var det påfallende hvordan mange sceniske elementer ble blandet sammen av Ole Anders Tandberg, som både hadde regi og scenografi på stykket.

Bra sangprestasjoner og et fint «skrangleorkester» på Tryllefløyta.

Foto

Fredrik Arff

Etter hvert ble det både bjørnedans og litt riverdance, en overdådighet som passer bra for det jeg personlig mener er en viktig side av Mozart. Nemlig tøysingen.

Noen lang ettersmak ga ikke denne forestillingen, til gjengjeld vil jeg nevne at musikerne, under ledelse av Trond Lindheim, gjorde en flott jobb. Vi  snakker om noe så usannsynlig som et finstemt skrangleorkester.  Ikke verst, bare det!

Tynt om Edith og Marlene

Like lettbeint som Tryllefløyta er forestillingen Sporv og engel, som tar for seg karrieren og skjebnen til Edith Piaf og Marlene Dietrich. Daniel Grosse Boymann og Thomas Khary har skrevet stykket, som på Det Norske Teatret tydelig peker tilbake på teatrets lange cabarettradisjoner. Ikke minst til Piaf-oppsetningen med Britt Langlie fra 1980.

I Ann-Christin Rammens regi er Gjertrud Jynge (hvem ellers) gitt rollen som Edith Piaf, mens Ingeborg S. Raustøl spiller Marlene Dietrich. Jan Bleiklie Devik og Hilde Olausson er tildelt to biroller, mens et solid firemannsorkester smooth og greit tar seg av akkompagnementet. For det blir selvsagt sunget en hel del i dette møtet mellom to ikoniske skikkelser. Det handler om tysk kjølighet og fransk temperament, om lav versus høy og mørk versus lys. Den erotiske tiltrekningen mellom de to kvinnene er et element i forestillingen, men blir likevel bare overfladisk behandlet.

En anal vending

Gjertrud Jynge behersker sin Edith Piaf til fingerspissene, for ikke å si tåspissene. Mimikken og kroppsspråket sitter perfekt, Piaf er i Jynges framstilling både sjuskete og sexy. Hennes håpløse kjærlighetsliv får mye oppmerksomhet, og der Dietrich stiger mot toppen, synker Piaf uavvendelig mot bunnen.

«Piaf» og «Dietrich» i stykket Sporv og engel.

Foto

Lucie Jansch

Vokalprestasjonene til Jynge er mer enn tilfredsstillende. Framføringen av Milord er en kunstnerisk seier, og duetten med Raustøl på La Vie En Rose er glimrende. Der Gjertrud Jynge fyller sin Piaf-tolkning helt og fullt, kan man kanskje si at Ingeborg S. Raustøl mer markerer sin Marlene Dietrich-karakter.

Hovedproblemet med dette stykket er likevel at det i likhet med Tryllefløyta, blir overfladisk og melodramatisk. Virkelig edgy eller kunstnerisk interessant er det ihvertfall aldri, og når replikkene utover i andre akt nærmest tar en anal vending, faller også det som måtte være av ekte engasjement bort.

Misjon blant hjemløse

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fortsatt mener Gjertrud Jynge er Det Norske Teatrets aller største kvinnelige skuespillerressurs. At hun har en imponerende bredde i registeret sitt er en ting. Men hun er også en skuespiller som vil noe med det hun gjør, utover det å briljere kunstnerisk.

Denne våren satte hun igjen opp forestillingen Frå landevegen, der Jynge alene på scenen forteller historien om tippoldefaren sin, sognepresten Jakob Walnum og hans organisasjon som etter hvert ble hetende Norsk misjon blant hjemløse.

Hjemløse skal i denne sammenheng forstås som romanifolket. Den bærende ideologien gikk ut på at de skulle gjøres bofaste, og som ledd i det ble romaniene fratatt hestene sine. Arbeidskolonien Svanviken på Nordmøre ble det nye hjemmet for mange av dem, og Gjertrud Jynge kritter effektivt opp omrisset av de 30 kvadratmeter store husene der familiene ble bosatt. I hvert fall de som var så heldige å få beholde barna sine, 1500 romanibarn ble ved tvang tatt fra foreldrene.

Folkeopplysning

Ifølge den berømte norske samfunnsforskeren Eilert Sundt var romanikulturen det samme som åndelig spedalskhet. Det ble drevet utstrakt intelligenstesting av barn og voksne, og en konklusjon var at en stor del av barna var «undermålere». Dette rettferdiggjorde også en utbredt sterilisering av romanifolk.

Gjertrud Jynge forteller denne historien ved hjelp av sin egen tekst, men også med sanger hentet fra romanikulturen, ispedd blant annet litt Cornelis Vreeswijk. Hun er alene på scenen, bare med en overhead(!) til å begynne med, men blir etter hvert akkompagnert av Espen Leite på trekkspill.

Det er en fin, fortettet forestilling. Et folkeopplysende stykke i ordets beste forstand. Med Gjertrud Jynges helt egenartede blanding av alvor og formidlingsglede, karisma og kvalitet.

Slik sett er det ikke støyen og påfunnene, men det kunstnerisk finstemte og presise, som vil bli stående igjen etter våren 2023 på Det Norske Teatret.