Teater: «Nei og atter nei». Fremdeles morsomt, men litt mindre aktuelt enn i 2016?

­Tre skuespillere spiller de tre hovedrollene Ingrid, Jan og Hanne, pluss diverse biroller. De begynner litt forsiktig. Men så blir det morsommere – og morsommere

Ingrid er fjern og behersket. Iblant er hun rasende, men da er hun helt alene på do. Oftere er hun bare trett. Hun ligger mye på sofaen, med ansiktet bortvendt. Hun er gift med Jan, som nettopp er forfremmet i departementet. Han ble ikke forfremmet fordi han er den beste, men fordi han ikke lager noe bråk, forteller HR-damen ham. Egentlig hadde Jan har lyst å bli jazzmusiker, men han hadde sannsynligvis ikke nok lyst, og så han ble byråkrat i trygg stilling.

Hver onsdag

Ingrid lager smoothie til Jan hver morgen, men går på jobb – hun er norsklektor – før han står opp og drikker den, så de ser ikke så mye til hverandre. Jan og Ingrid ligger med hverandre hver onsdag.

Teatergjest: Grete Brochmann. Foto: Nina Kraft.

De har to voksne sønner som bor hjemme, men mentalt ser ut til å befinne seg i periferien, og ikke vet hvordan vaskemaskinen fungerer. Jan og Ingrid, som begge er rundt 50, bor i en pen villa i et pent strøk og treffer jevnlig et annet vennepar som krangler ustanselig om bagateller og har hytte på Jomfruland. Den mannlige delen av paret legger an på Ingrid, hun er ikke interessert – han er av gammel gris-typen.

Så har vi Hanne, 34 år, og med tikkende eggstokker. Hun vil ha barn, men egentlig vil hun visst ha et trygt forstadsliv i en pen villa og slippe å være den eneste enslige blant vennene.

Hanne forfører Jan på en firmafest. Han setter opp en anelse motstand, men ikke for mye, og så drar de hjem til Hanne. Deretter så møtes de på jobb, og så drar de på hotellrom sammen – igjen og igjen.

Skylder seg selv

Egentlig vil Jan beholde både Hanne og Ingrid, men Hanne krever at han velger henne, og Hanne har sterkest vilje. Dessuten passer de godt sammen i køya, det er kanskje bedre enn onsdagen med Ingrid, flere orgasmer, så Jan tasser etter.

Og han må jo bare gjøre det som er best for ham selv, for det skylder han seg selv, som Jan påpeker til psykologen, som ikke har noe alternativt synspunkt.

Så går det som det går når alle følger minst motstands vei og kun følger sine impulser. Jan og Hanne flytter inn i det pene huset, og Hanne begynner barneproduksjonen. Jan bedrar Hanne med HR-damen. Ingrid bruker pengene for hennes halvdel av huset til å dra rundt i Europa i bil, hun driver rundt. Bedriftslegen kaster permisjon eller henne – han har ingen innvendinger.  

– Det er god harselas over en norsk velfødd middelklasse. Egentlig er det ganske tragisk, selv om overflaten er morsom, sier min teatergjest, sosiologiprofessor Grete Brochmann.

Satire

– Jeg liker særlig at det ikke var anmasende morsomt. Det bygger seg opp, og da blir det virkelig morsomt. Til å begynne med var jeg litt nølende, trodde romanen ville være vanskelig å dramatisere. Men denne gangen likte jeg nesten sceneversjonen bedre enn boken, og det er sjelden, sier Brochmann, som berømmer skuespill og Riksteatrets enkle, men effektive scenografi.

Mari Hauge Einbu, Anders Mordal og Ingunn Øyen i Riksteatrets oppsetning av «Nei og atter nei».

Foto

Erika Hebbert

– Kjenner du deg igjen?

– Det vakte en viss gjenklang. Stykket treffer godt hos en karikatur på en middelklasse som mangler mening i hverdagen, som kjeder seg i sin materielle velstand og i sine trygge jobber.

Det er satire, og dermed renskåret og overdrevet, men like fullt godt observert, mener sosiologiprofessoren.

– Man blir ikke veldig personlig berørt?

– Nei, i grunnen ikke, og Lykke legger ikke opp til det. Stykket er i bunn og grunn ganske trist og misantropisk. Forfatteren holder distansen. Personene mangler dybde, og vi blir ikke godt kjent med dem.

Ingen åpninger mot noe annet

– Det finnes ikke noe utenfor dette litt kyniske universet, noen åpninger mot et annet liv, med mer meningsfylte relasjoner. Det er jo temmelig dystopisk det hele.

– Kanskje unntatt helt til slutt, hvor Ingrid står alene i en slags solnedgang?

– Men er dette et håp eller en illusjon? Greier Ingrid å få et bedre liv? Kan hun bo i bilen og kjøre rundt i Europa – helt til grensen av det europeiske helsekortet, får vi vite – til pensjonsalderen?  Dette er et åpent spørsmål. Hun har revet ned gardinene som rammet inn vinduene i villaen og tatt dem med i bilen, så tar hun ikke med seg rammene for sitt gamle liv på reisen også, spør Brochmann.

– Stykkets – og romanens – klisje på klisje uten stopp er både en styrke og en svakhet?

– Ja, klisjeene er treffsikre, kleine og pinlige. Man vir seg i stolen, men ler.

En slags dekadanse

– Du som har jobbet med innvandring og integrering av minoriteter – hvordan tror du en del minoritetsnordmenn ville ha reagert på dette – ikke at jeg så noen av dem i salen i Riksteatrets bygning i Nydalen? 

– Det er stor variasjon blant innvandrere, men hvis vi for eksempel snakker om en troende muslim med kort botid, hadde han eller hun blir slått av tomheten, meningsløsheten og ikke minst kulden i dette helt sekulære livet, uten det minste snev av noe som kan relateres til en gud eller noe spirituelt, noe som kan løfte et menneske ut av hverdagen. Jeg tror ikke han eller hun hadde brukt et begrep som dekadanse, men det hadde kanskje vært hva vedkommende hadde ment. Men stykket er definitivt ikke sett med et innvandrerblikk.

Anders Mordal og Mari Hauge Einbu i forestillingen «Nei og atter nei» av Nina Lykke, dramatisert av Liv Heløe.

Foto

Erika Hebbert

– Er Lykke moralist? Har vi for mye valgmuligheter og for lite pliktmoral og faste strukturer som vi forventes å holde oss innenfor?

– Jeg vet ikke om det er det hun sier. Jeg synes ikke det er så tydelig moral i stykket, og karakterene har jo veldig forskjellige problemer. Ingrid mangler ikke pliktfølelse akkurat. Stykket er mer eksistensielt – en sivilisasjonskritikk. Men det er mulig også vi i trygge Norge får litt mer å bekymre oss for i tiden fremover, jeg synes å se et skifte. Da romanen kom ut i 2016, var nok velfødd kjedsomhet mer på dagsordenen enn nå. Selv om Norge stadig er et heldig land i verden, har vi fått mer håndfaste ting å uroe oss over. Strømkrise, økende priser, klimakrise og ikke minst krigen i Europa har bragt ny utrygghet inn i hverdagen.

Men teateroppsetningen er verdt å se like fullt, sier Grete Brochmann.