Teater med bin Ladens perspektiv

­Mens vi går inn i teatersalen hører vi Frank Sinatra og amerikansk musikal- eller filmmusikk på lydsporet. Skuespilleren Thomas Bye, som spiller Obama bin Laden i vestlige klær, løper rundt og byr oss publikummere på kaffe og søte kjeks. Han virker kjempekoselig. 

Så begynner selve forestillingen, som er et gjestespill på Det norske teatret, skapt av Haugesund teater og Artisan teater.  

Nå er Thomas blitt til Osama, og han er like sjarmerende – særlig når han forteller om sitt første romantiske møte med sin kone nummer én (de øvrige fire og deres 24 barn nevner han ikke). For Osama gifter seg av kjærlighet, får vi vite. Han trekker en pen lyshåret publikums-dame i rødblomstret kjole fra tredje rad opp på scenen. Hun rødmer mens Osama faller ned på kne foran henne og frir til henne med skinnende øyne.  

Like etterpå drar han en kraftig lyslugget kar fra første rad opp på scenen – denne publikummeren skal illudere Osamas islamske mentor. Mannen får i oppgave å lese et manifest om verdens urettferdighet og hvorfor de kolonialiserte islamistene må kjempe mot USA og alle onde krefter. 

Budskapet synes å være: «Se, Osama bin Laden var jo akkurat som oss! Han er ung, han er forelsket, han vil redde verden!»  

Vil ikke dere også redde verden, spør skuespilleren oss i salen. Det er jo bare ett svar på et slikt spørsmål hvis man ikke er et dårlig menneske – skjønt salen er faktisk litt nølende med å gi ham sin tilslutning.  

Fra Max Manus til Messias

Etter denne kose-innledningen på cirka et kvarter får vi 15 minutter med guttebok-spenning i krig. Nå er Osama liksom litt som Max Manus, bare i Midtøsten noen tiår senere. Han kjemper med mujahedin i Afghanistan mot Sovjet-hæren.  

Vi får ta del i hans kamper og seiere. Ingen motforestillinger komme til orde, hverken via skuespilleren, som er alene på scenen, eller på annen måte.  

Osama tegner og forteller, iblant som en barne-tv-onkel, iblant som entusiastisk innleder på et lederseminar. Han blar i en stor blokk med peptalk-fraser og som forklarer hvordan man lykkes her i verden – fra å ha et mål, til å ha riktig strategi og samarbeidspartnere og endelig til gjennomføring.  

Deretter følger en halvtime i rasende fart med Osamas bragder i Somalia og hans videre idealistiske vei inn i islamismen. Mot slutten har Thomas Bye skiftet klær og står der som en Messias i hvit kjortel.  

Nå har Osama kommet et stykke på vei med å redde verden, skjønner vi. Han har i hvert fall to kjempeseire bak seg, får vi vite – da han seiret over mektige Sovjetunionen i Afghanistan og så i en by proxy-war mot amerikanerne i Somalia. 

Den siste og klart største seieren over fienden, sett med Osamas egne øyne, omtaler han ikke direkte. Han viser oss bare i forbifarten en strektegning av to tårn – og så blar han om til hvit side uten kommentar. 

Med andre ord: Tvillingtårnene, symbolene på USAs økonomiske og militære allmakt, finnes ikke mer!  

Vil provosere

Forestillingen følges av en spørsmål og svar-sesjon hvor britiske Tyrrell Jones, medforfatter av stykket, forteller om sine motivasjon til å skrive teksten – og litt om sine tanker om Midtøsten.

Det første Jones sier, er at han skrev teksten som en provokasjon, for å skape empati for sin hovedperson. Osama hadde jo mange tanker om miljø og rent drikkevann til alle og sosial rettferdighet – slikt som vi kan være enige i.

Osama var veldig pen som ung, får vi også vite. Da Osama ble drept av amerikanske militærstyrker og drapet var førstesiden i alle aviser, befant unge Jones seg på et tog. Han husker de andre passasjerenes reaksjon. Noen av dem rev ut avissiden med bilde av Osamas skjeggete og middelaldrende ansikt og hoppet på den i glede og triumf, mens Tyrell Jones, som var i sterk i opposisjon til sitt lands tidligere imperium, syntes synd på den beseirede.

Jones gråt i sympati med terrorist-lederen, minnes han.

Forfatteren spør oss i salen om vi også har fått sympati med Osama bin Laden etter å ha sett teaterstykket. Det kommer noen spredte ja fra publikum.

Jeg reiser hånden for å spørre om Jones kunne ha skrevet et like tannløst stykke om enhver annen terrorist eller forbryter, utelukkende sett fra deres egen synsvinkel. Josef Mengele eller Anders Behring Breivik, for eksempel. Men dette spørsmålet får jeg ikke stilt, for nå er allmøtet over. Jones svarer allikevel delvis selv, når han på eget initiativ trekker inn Hitler og Breivik, og sier at han neppe hadde kunne ha laget en slik forestilling om dem fordi koloniaspektet mangler når det dreier seg om nazister.

Ikke provosert

Etter denne litt forvirrende sesjonen spør jeg min teatergjest, Geir Bergersen Huse, som er nyhetssjef i nettidsskriftet Subjekt, om han er provosert over at få eller ingen av bin Ladens mer tvilsomme sider ble nevnt i forestillingen. 

Det er han ikke.  

– Men jeg synes det er påfallende at de som står for denne oppsetningen ser ut til å mene at de hadde behov for å virke provoserende, slik Jones uttrykte etterpå, sier Huse. 

Teatergjest: Nyhetssjef i Subjekt, Geir Bergersen Huse.

Foto

Nina Kraft

– Og hvis premisset for oppsetningen er at vi tilskuere skal konfronteres med vår manglende evne til å forstå bin Ladens synspunkt, synes jeg ikke de overanstrenger seg for å få det til, fortsetter Huse, som er historiker og skrev sin mastergradsoppgave om amerikanernes politikk i Midtøsten.

– Har de ikke skapt en kose-Osama bin Laden? 

– Nei. Det var allikevel påfallende at de måtte ha en samtale etterpå for å åpne forestillingen – i tilfelle den ikke virket som den skulle. Det virker som om de er redde for noe. Hva? Det kan jeg umulig vite. Det kan være at de er redde for å vise ham for usympatisk. Det virker som om de holder noe tilbake. Hvis det er noe provoserende i denne forstillingen, er kanskje dette den største provokasjonen. Det var mange ting jeg tenkte på underveis som ikke ble tatt med og som ikke ville styrke Osamas selvfremstilling. Jeg synes at oppsetningen var lite oppklarende. Men alt i alt ble jeg allikevel påfallende lite provosert, oppsummer Huse. 

Image-bygger

Scene-Osama sier at amerikanerne pekte ham ut som hovedmannen bak angrep også før 9/11. Han ble bygd opp av amerikanerne som selve ansiktet til fienden, han som bare var en rådgiver. Det kan det ifølge Huse være noe i. 

Men – som han også påpeker:

– Men bin Laden var også en vellykket iscenesetter av seg selv, en imagebygger – fra student til terrorleder til martyr. Og om han var en slik tapper helt på bakken under slagene i Afghanistan, slik han skrøt av selv og som denne oppsetningen svelger, er uvisst.  

– Hva synes du om at de bare så vidt viste oss omrisset av de to tårnene, og ellers ikke noe om hva som hendte 11.09.2001?

– Jeg regner med at det er gjort med hensikt, at forfatterne regnet med at dette må vi da vite, at de vil vise det ved Osama bin Laden som vi trolig ikke vet. Det er ikke er nødvendig å bli moraliserende og propagandistisk og fortelle oss at han var en terrorist som drepte tusenvis av mennesker. De som ikke vet dette, kan jo lett slå det opp, mener historikeren.

Unge, uten forkunnskaper

– Tenk om de ikke slår det opp? Noen av de yngre tilskuerne kan ende med å synes at Osama virker som en kul type? En helt ung kvinne i salen fortalte jo at hun ikke visste så mye om bin Laden fra før. For henne var han en fjern historisk skikkelse som hun ikke forbandt så mye med. Og en yngre mann spurte om hvorfor de ikke hadde tenkt på å balansere teatrets empati-ønske med mer faktisk kunnskap for å motvirke radikalisering av potensielle islamist-sympatisører?

– Jeg tror ikke skaperne av stykket er enig i bin Ladens jihad-strategi. Og jeg synes nok at en anelse skyggelegging faktisk hadde styrket argumentasjonen deres – hvis intensjonen er å menneskeliggjøre bin Laden og få oss til å tenke at vi kunne ha gjort det samme som ham hvis vi hadde vært i hans sko og sett hvordan hans muslimske del av verden – slik han opplevde det – ble undertrykt, og religionen ble hånet. Osama bin Laden er jo blitt demonisert. Men et noe mer nyansert og sannferdig forsvar hadde neppe virket så propagandistisk, og kunne dermed hatt enda større effekt, legger Huse til.

Han mener vi burde kunne tenke oss at den første kona hadde kommet til orde. Hun dro jo fra ham etter hvert. Eller at vi i tillegg fikk historien fra vinkelen til en amerikaner – eller hvem som helst som kunne tilføre oppsetningen noe ekstra.

– Skjønt jeg synes ikke at et teaterstykke har noen forpliktelse til å romme alle synspunkter. Og hvis du ikke vet hva som skjedde 11. september 2001, så kan du jo bli inspirert til å lære mer.  

Millennials

Stykket kan anspore til åpenhet, håper Huse.

– Jeg satt pris på den historiske innføringen av bakgrunnen til Osama og hans folk, fra kampen mot Sovjetunionens krigføring i Afghanistan på 70-tallet til Somalia på 90-tallet. Den delen synes jeg var balansert. Jeg tror ellers at oppsetningen er veldig rettet mot min generasjon, mot «the millennials», som er sterkt opptatt av kampen mot kolonialisme. Det er ikke vanskelig å forstå at frihetskrigende unge menn i Afghanistan eller Somalia ble dratt med, mener 35-åringen.

– Jeg synes stykket var for uintelligent til å bli virkelig provoserende, men hvis jeg skulle bli provosert over noe, må det være at Osamas terror aldri ble tematisert, at de moralske problemene med voldsbruk ble glosset over, og at forskjell på engasjement og massemord ikke var noe tema. Du?

– Jeg tror ikke at Jones ønsker å normalisere vold eller unnskylde den, men jeg tenker at det må være mulig å fremstille hvordan Osama og hans sympatisører opplevde seg som i en krigssituasjon, og hvorfor mente de måtte bruke vold. Det må være mulig å ha en samtale om folks utvikling og motivasjon uten hele tiden å bli minnet på det grusomme de gjorde.

Kjøligere reaksjon i Norge

– Du unnskylder ikke Osama nå?

– Ikke i det hele tatt. Jeg synes ikke det han gjorde var greit eller forsvarlig. Men jeg tror nok at forfatterne snakker mest til sin sosiale krets – til sine politiske meningsfeller i sin generasjon, som også er min generasjon – som er så sterk preget av kampen mot kolonialisme at de er spesielt åpne for å forstå en skikkelse som Osama bin Laden. 

Han kan tenke seg at stykket provoserer mest i USA, og tror ikke bin Ladens terror er så langt fremme i nordmenns bevissthet som tidligere – og langt mindre enn hos amerikanerne. Mange vil kanskje legge volden litt fra seg, abstrahere den en smule. 

– Uten noen gang å ha vært noen ensidig USA-forsvarer, bodde jeg noen år i New York, og hadde da en leilighet med utsikt til World Trade Center. Mannen til en god venninne av meg arbeidet der, og etter terrorhandlingen måtte jeg ringe henne og spørre om han hadde overlevd. Det var på nippet. Tror forfatterne at vi tilskuerne er dummere enn vi er? 

– Han regner i hvert fall med at vi ikke har så mye kunnskaper, medgir Huse. 

Selv har jeg hele livet fundert over hva som gjør at mennesker kan begår onde gjerninger, og det er ikke overraskende at ambisiøse folk som har laget et narrativ for seg selv om at det de gjør er nødvendig, kan begå grusomme handlinger. Særlig hvis de står i en sårbar situasjon hvor de opplever seg selv som den svakeste parten, eller som det ble sagt på scenen, som David mot Goliat.

Forstå, ikke rettferdiggjøre

– Før det hele begynte ble vi spurt fra scenen: «Hva ble dere mest provosert av i politikken? Er det ikke urettferdighet», spurte skuespilleren – og ventet trolig bare ett svar?

– Akkurat det opplevde jeg som forsøk på manipulering. Det lignet på ml-taktikk. Jeg synes også at det er rart at det hele gikk så fort – at det bare tok noen minutter fra Osama var en ung og idealistisk student til han ble terrorist. Man kan abstrahere volden så mye man vi, men å forstå må aldri bety å rettferdiggjøre, understreker Huse.

– Det virker på meg som om premisset i stykket er at vi bør vise vidsyn og klokskap ved å søke å se verden med andres øyne, men er det alltid berettiget?

– Jeg mener langt på vei at vi i utgangspunktet bør prøve å forstå alle, også for eksempel Breivik. Ikke minst bør vi forsøke å forstå de vi ikke sympatiserer med, de som tyr til vold, som de fleste av oss tar avstand fra. Normen er at vi bør søke å forstå alle som har ambisjoner om å forme samfunnet.

– De som forsøker å motvirke terror, forsøker jo å se på motivasjon for å forutse slike handlinger. Jeg har en grunnleggende tro på at kunnskap og innsikt er et gode – å forstå synspunkter man er uenig med, er et gode. Man bør ha tro på at ens egne argumenter er sterkest.

Forløper til IS

– Hva slags effekt har Osama bin Laden hatt etter sin død?

– Det er vanskelig å se for seg IS, Den islamske staten, uten ham som forbilde. Al Qaida og IS har til felles av at de opererer uavhengig av stater. De er ikke først og frem basert innen et geografisk avgrenset land, men ser på seg som et pan-muslimsk fellesskap.

– Al Qaida var ikke den første islamistiske organisasjonen. Men det var den første som Vesten ble virkelig oppmerksom på, og den første som gjorde sivile i Vesten til sine mål. Al Qaida var vel også den første som innførte relativt uavhengige terrorceller, slik at det ikke er nok å avdekke og uskadeliggjøre én celle, for nye dukker stadig opp.

– Det var jo også Al Qaida som gjorde at USA innledet «krigen mot terror», som vi alle fremdeles kjenner litt på hver gang vi er på en flyplass?

– Akkurat den tror jeg kanskje folk ikke opplever som en så stor trussel lenger, selv om etterretningsorganisasjoner i USA og Norge nok gjør det. Jeg husker det var mye kritikk av norsk etterretning etter Utøya-terroren i 2011, da de sa at islamsk trussel var verre enn høyreekstremistisk trussel. Men det skal ikke mer enn én hendelse til i vår del av verden før dette ekstrem-islamistiske narrativet blir interessant igjen i den offentlige samtalen.