Teater – «Jeppe på bjerget»: Jeppe som samtidsteater

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Morten Wetland og «Jeppe på bjerget» av Ludvig Holberg på Nationaltheatret.

Vi som gikk på norsk skole da Holberg sto like støtt på sokkelen i pensum som han gjør i Studenterlunden, er ikke i tvil når vi hører:

«Hvorfor drikker Jeppe?»

Det er selvsagt et sitat fra Ludvigs Holberg komedie fra 1722, og henspiller på om det er kjeftesmellen Mor Nille med kjeppen «Mester Erik» som har gjort Jeppe til dranker. Eller om han er alkoholiker fordi han er en livegen dansk bonde, undertrykt av den lokale baronen.

På Nationaltheatret anno 2023 er det mindre tvetydig: Jeppe drikker fordi han har posttraumatisk stress-syndrom. Jeppe har vært i krigen – vi vet ikke hvilken – og ser døde soldat-spøkelser over alt.

Smerte og angst

– Dette hadde jeg ikke trodd var mulig å gjøre med en så gammel komedie. Her ser vi en fattig bonde, en traumatisert forhenværende soldat, som sliter med ettervirkningene av krig og demper smerte og angst med sprit. Her ser vi noe som mange vil kjenne igjen, i mange samfunn og til mange tider, sier Wetland.

Teatergjest: Morten Wetland. Foto: Nina Kraft.

Han er tidligere statssekretær under flere Ap-regjeringer, fra Gro til Jens, og har hatt en lang karriere ellers – blant annet som partner i First House, FN-ambassadør og norsk ambassadør i Berlin.

Nå er han en av initiativtakerne til den tverrpolitiske hjelpeorganisasjonen «Fritt Ukraina» som kjører utstyr direkte til de ukrainske styrkene. I januar var han personlig nede i Kyiv med en leveranse – ingen av de innsparte midlene går til administrasjon, understreker han. Og på Nationaltheatrets scene synes han har sett noe han kjenner godt igjen – fra diverse opphold i Ukraina, og tidligere i Afghanistan.

– Dette er ingen original historie, men det er en veldig allmenn historie. Den har skjedd i mange land, både for 300 år siden og i dag. Hadde det ikke vært for myntenheter og noen andre småting, kunne handlingen i denne Jeppe-oppsetningen ha foregått i dag, fastslår han.

– Det er mange mennesker som lever med angst etter krig. Dette er ofte en angst som ofte ikke blir forstått og godtatt av samfunnet. Veteranene blir ikke reintegrert i samfunnet igjen, men faller utenom og tyr til rusmidler for å glemme og holde ut tilværelsen, sier Wetland og nevner bøker og filmer om for eksempel amerikanske deltagelse i Vietnamkrigen. Den gangen ble det ekstra komplisert fordi mange av de unge veteranene ikke forsto hva de hadde kjempet for da de kom tilbake.

– Akkurat det – å vite hva man kjemper for – er ikke noe problem nå i Ukraina. Men ellers tror jeg nok vi om noen år vil få høre historier om krigstraumer fra Ukraina også.

Vår tids baroner

– Jeppe-figuren vi så på scenen var iført moderne klær. Eller kanskje kan man si at han hadde på seg et slags tidløst sjuskete kostyme. Mens hans kone var kledd i fat-suit med halvåpen morgenkåpe over, og baronen var både påfallende guffen og svært feminin i koboltblå fløyel. Hvorfor tror du han ble fremstilt slik?

– Jeg skjønner ikke hvorfor baronen og hans følge ble fremstilt som et homseparty. Det tilfører ikke noe, mener Wetland.

For øvrig synes han at baronen i stykket nesten var «som tatt ut av NRK-serien Exit».

– Vår tids baroner er laksebaroner, eiendomsspekulanter og lignende. Baron et nedsettende uttrykk, og det er en slik baron vi ser her. Denne vulgære, nyrike «baronen» svir av penger og morer seg som om hver dag skulle være den siste, påpeker han.

– Jeg husker ikke originalen i detalj, men vil gjette at den opprinnelige baronen hadde utsøkte manerer. Gode manerer betydde svært mye i det danske standssamfunnet på 1700-tallet. Det hadde absolutt ikke denne vulgære baronen. Så den berømte transformeringen av Jeppe fra enkel husmann til baron i baronens seng mister noen aspekter i oppsetningen. Kanskje mistet vi også litt komikk.

– Jeppe er eks-soldat hos Holberg også, men jeg er enig med deg i at oppsetningen har gjort dette mye tydeligere. Det var gjort mange endringer i forhold til originalteksten, særlig språklig, men også ved at Mester Erik i er blitt til en pistol og ikke som hos Holberg en kjepp og en del andre detaljer. Hvilke endringer, eller oppdateringer, så du?

– Var ikke alt annerledes i denne 2023-oppsetningen, da? Det virker som de bare har beholdt én opprinnelig Holberg-replikk – den om hvorfor Jeppe drikker – og de har beholdt grunntrekkene i handlingen. Nesten alt annet er gjort om på – etter hva jeg kan huske – og språket er nesten hverdagsnorsk av i dag. Slutten er dessuten annerledes.

Jacob Jensen, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Olav Waastad, Vilde Moberg og Bartek Kaminski i aksjon på scenen. Foto: Erika Hebbert.

– Den omskrevne slutten, hvor Jeppe gjentatte ganger skyter baronen med følge, mens baronen gjenoppstår hver gang – som om rike undertrykkere bare tyter opp igjen hver gang de undertrykte prøver å ta knekken på dem – kan tyde på at Nationaltheatret mente oppsetningen som en kritikk av økte klasseforskjeller?

– Jeg så det ikke slik. Jeg så baronen som en person som har vunnet jackpot. Ved flaks eller dyktighet, eller en kombinasjon, har han blitt mye rikere enn hans eller hans foreldre kunne forstille seg.

– Men det er jo blitt større klasseforskjeller i Norge, ifølge statistikker, så det kunne ha være et tema for teatret å ta opp?

– Jo, men det er stadig mye mindre klasseskiller i Norge enn i andre vestlige land. Og det går ikke an å sammenligne vår tids relative fattigdom med personer som Jeppe og Nille, livegne bønder i Europa for 300 år siden. Det er heller ingen åpenbar sammenheng mellom krigsveteraner og «Aker Brygge»-finansakrobater.

– Det jeg derimot kjenner igjen, tilføyer Wetland, var hvordan baronens tjenerskap var blitt til hans «entourage» av mennesker som gjerne klenger seg innpå rike eller berømte mennesker for å dele litt av deres «glamour», eller for å oppnå fordeler. Det ser vi i dagens Norge også, så det syntes jeg var realistisk.

Opplysningstiden

– Moraliserer Holberg over den enkle Jeppe, som overhodet ikke blir ved sin lest, men blir minst like slem som baronen når han tror han selv er blitt baron?

– Det så jeg heller ikke i denne oppsetningen. Her fremstilles Jeppes oppførsel mest som resultatet av en kjempestor fyllekule. Jeg tror ikke det var meningen at Jeppe skulle vise sitt sanne jeg, men at han var i en tilstand hvor alle hemninger ble satt ut av funksjon.

– Så Holberg har ikke problemer med sosial mobilitet?

– Å snakke om sosial mobilitet i denne sammenhengen blir en anakronisme! Vi sier gjerne at Holberg levde i opplysningstiden, men det var den første delen av perioden, da menneskerettigheter og sosial urett ennå ikke sto på tapetet.

Per Christian Ellefsen i Jeppe på bjerget på Nationaltheatret. Foto: Erika Hebbert.

– Og Holberg levde jo lenge, lenge før arbeiderbevegelsen?

– Selvsagt. Holberg var først og fremst en lærd mann. Han var professor i flere fag og visste nesten alt som var å vite i sin samtid. Han var moderne for sin tid, tilhenger av folkeopplysning. Og han hadde nok en innsikt som lignet den lord Acton formulerte mot slutten av det 19. århundre: «Power tends to corrupt and absolute power corrupts absolutely.»

Men Holberg var ingen sosial kommentator for det 21. århundre.

Ikke veldig morsomt

Wetland ser heller Jeppe-figuren som «en middelaldrende mann som har hatt uflaks i livet».  Han sammenligner oppsetningens Jeppe med Willy Loman i Arthur Millers En handelsreisendes død.

– Jeppe er en stakkar som vet at han har fått utdelt en dårlig deal her i livet og søker tilflukt i en løgn. Han døyver smerten i sprit. Jeppe er fremdeles ung nok at til at drømmene kunne veie mer enn minnene, men det ser ikke ut som om han har noen drømmer igjen, påpeker han.

– Og det var mest tragisk, ikke så veldig morsomt, synes jeg. Noen ganger sliter norske teatre med å få veldig gamle komedier til å bli morsomme, så de skriver inn en del anakronismer når de setter opp klassikere?

– Her også. Det er de få øyeblikkene hvor noen i salen lo. Nei, veldig morsomt var det ikke. Selv om jeg synes at oppsetningen var ganske god, særlig til å begynne med, før de verste baron-eksessene begynte. Da synes jeg temperaturen i oppsetningen falt litt. Det var for eksempel unødvendig å sette et grisehode på en aktør for å vise at han ligner på en gris. Oppsetningen var bedre når den konsentrerte seg om Jeppe-skikkelsen.

– Hva synes du om de innlagte sangene, som «Que sera, sera», som jeg tror er fra en gammel amerikansk film?

– Den var fra 1950-tallet, med Doris Day. For meg ble disse sangene bare fyllstoff. Kanskje regissøren syntes det ble for kort spilletid? Kanskje han la inn noe sanger for å trekke ut tiden, foreslår Wetland.

Kanon

– Hvorfor tror du Nationaltheatret setter opp dette stykket nå – fordi det trekker publikum å skilte med klassikere, eller fordi dette stykket lar seg vri og vende på slik at det kan si noe om vår tid?

– Jeg tror mest det første.

– Det var veldig mange tenåringer i salen, kanskje var det en skoleklasse. Hva tror du de unge fikk ut av opplevelsen?

– Vanskelig å mene noe om, bortsett fra at de lo hver gang oppsetningen hadde lagt inn en anakronisme eller noe annet morsomt. Og det er greit, jeg skjønner godt at markedsavdelingen vil ha et ord i med i laget. Og jeg synes det er fint at de unge blir kjent med Holberg for å få innblikk i den norske kanonen av klassikere. Jeppe på bjerget er en del av landets dramatiske historie, en del av den dramatiske hukommelsen vår. Det er et teaterstykke som er med på å definere oss som nordmenn.

– Som at du er nesten ikke norsk hvis du ikke kjenner igjen replikken «Hvorfor drikker Jeppe?»

– Ja, på linje med som at du er nesten ikke britisk hvis du ikke kjenner igjen enkelte sitater fra Shakespeare. Som at du er ikke helt italiensk hvis du ikke kan sitere fra din Dante.

– Da Jeppe, fint spilt av Eindride Eidsvold, henvendte seg mot publikum mot slutten og sa noe om skuespilleren Henki Kolstad, innbilte jeg meg at jeg hadde sett Kolstad i en skoleforestilling for veldig lenge siden, eller kanskje det var på TV en gang for veldig lenge siden?

– De aller fleste nordmenn har en Jeppe på bjerget – med j, som i Holbergs originaltittel – inni hodet. Jeg selv kunne høre ekkoet av Per Aabels stemme si: «Hvorfor drikker Jeppe?»