Teater: Store Edouard og lille mamma

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Helene Uri og «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» av Édouard Louis på Det Norske Teatret.

Det begynner med en film, som vises på et lerret på scenen på Det Norske Teatret. Filmen, som er uten klipp eller stedsskift, fremstiller en apatisk, ustelt kvinne i morgenkåpe i et pregløst kjøkken med kjøleskap, komfyr, vaskemaskin og alt tilhørende.

Kvinnen legger kabal – som om hun ikke har noe annet å gjøre. Etter hvert spiser hun, uten at det ser ut til at hun nyter maten. Hun lager kaffe,. Hun vasker tøy. Hun klipper tånegler. De avklippede delene faller rett ned på gulvet.

Så går hun ut på badet, og vi kan se gjennom dørsprekken at hun tar på seg mascara.

Hun sier ikke noe

Kvinnen sier ingenting. Ansiktsuttrykket forandrer seg heller ikke gjennom forstillingen på en time og 40 minutter.

Hun virker resignert, innadvendt, uten glede, uten noen synlige følelser. Hun enser oss ikke, men så det er jo uansett film, så hun ser ikke at vi observerer henne i hennes mest private øyeblikk.

Det er først når en ny person kommer inn i filmen / oppsetningen at vi innser at hun er kortvokst. Den nye personen er skuespilleren Emil Johnsen, som spiller hennes sønn Edouard Louis.

Han virker som en gigant i forhold til henne. Hele kjøkkenet viser seg også å være i miniatyr, for å passe hennes dimensjoner. Det er så vidt Edouard / Emil kan komme inn gjennom døren ved å kroke seg sammen. Når han sitter ned ser han ut som en kjempe på en dukkestol.

Han snakker

Det er bare han som snakker. Om oppveksten i en gudsforlatt landsby i Picardie i Frankrike, sammen med moren, altså kvinnen vi observerer; sammen med den voldelige faren og søsknene – blant dem den voldelige broren. Faren og broren har Edouard Louis skrevet om før, helt fra debutromanen, «Farvel til Eddy Belleguele». Nå er det tur for det siste familiemedlemmet: moren. Men hele familien og lille sensitive Eddy dukker selvsagt også opp i erindringsstrømmen.

For det var ikke bare milde, homofile og hyperintellektuelle Edouard som brøt løs fra underklassen i periferien, og kom seg til Paris. Det gjorde etter hvert også moren hans, får vi vite. Hun kastet ut den undertrykkende ektemannen og fikk seg en ny elsker.

Teatergjest: Forfatter Helene Uri. Foto: Nina Kraft.

Og nå bor moren, Monique Belleguele, i Paris. Hun har begynt å sminke seg og nyte livet, forteller sønnen. Hun har fått bedre selvfølelse, ifølge Edouard – uten at vi ser det reflektert i teatrets fysiske versjon av moren.  

Et dukkekjøkken

Men det er altså ikke Monique som forteller sin historie. Hun får ikke inn et ord. Hun ser ikke på Edouard engang. Bare én gang virker det om de to har noen kontakt. Det er helt mot slutten, når de to legger hodene sammen.

Hele tiden sitter vi i salen og venter på at skuespillerne skal komme til syne på ordentlig, på at det skal være en stigning, et øyeblikk som forklarer dette filmgrepet, en kontrast.

Det kommer ikke.

Jeg begynner å se på klokken og kikker diskret sidelengs for å sjekke om min teatergjest, forfatteren Helene Uri, har duppet av. (Det har hun ikke, hun sitter høflig oppreist).

Stykket er skrevet av Édouard Louis. Foto: Pernille Sandberg.

Når oppsetningen er slutt, kommer Emil Johnsen og Sigrid Husjord fram for å ta imot applaus i levende live, og først da snur dreiescenen. På baksiden ser vi et kjøkken som ligner det vi nettopp så på film. Det virker enda mindre, som et dukkekjøkken, uten fungerende kjøkkenredskaper.

Hva slags frigjøring?

– Først fikk jeg assosiasjoner til Ibsens «Et dukkehjem». Det var sterkt å se den digre Edouard komme inn som kontrast i det bittelille kjøkkenet, kommenterer Helene Uri når vi er ute i foajeen.

– Det innestengte kjøkkenet, hennes innstengte tilværelse – jeg regnet med at det var et frampek, at hun var en slags Nora. Og at på slutten ville hun gå. Så forsto jeg at dette som ble vist frem skulle være etter at hun hadde frigjort seg, og bosatt seg i Paris, sier hun.

– Men hun virker ikke så veldig frigjort? Hva kan være poenget med det da?

– I hvert fall virker hun ikke sorgløs og glad, som det påstås i teksten som sønnen leser. Jeg vet ikke hvorfor teatret har gjort dette valget.

– Hvorfor tror du regissør Kjersti Horn har valgt en kortvokst kvinne som moren?

– Det vet jeg ikke. Bortsett fra å vise at hennes verden er liten, kanskje. Eller ved å vise henne som en outsider, kanskje.

– Jeg synes hele Edouard Louis' ekstremt selvbiografiske forfatterskap dreier seg om to nokså motstridende ting: På den ene siden behovet for frigjøring fra en voldelig og sneversynt bakgrunn – særlig fordi han vokste opp som homofil i et underklassemiljø som han beskriver som svært homofobt. Og på den andre siden behov for å forklare og nærmest beskytte dette miljøet fra latterliggjøring?

– Han vil forklare de strukturene i samfunnet som gjør at moren er som hun er, hvorfor faren er som han er, hvordan klassesamfunnet i Frankrike er en sterkere kraft enn individene. Han forstår dem og han tilgir – stort sett – men han forakter dem også, mener Uri.

Forakt og ømhet

– Hvor så du forakten?

– I hva de gjorde fysisk, mer enn hva Edouard-skikkelsen sa. Hun forteller hvordan hun greier seg fint og er kjempefornøyd på en elegant restaurant i Paris, forteller han. Men slik vi ser henne fremstilles hun som lite appetittlig, fremdeles preget av samfunnet hun kom fra – som når hun klipper tåneglene. Det er både forakt og ømhet i ordene til sønnen. Fysisk, på teatret, har de dratt frem mer av det første, synes jeg.

– Jeg så at du rykket til ved minst én anledning, da Edouard-skikkelsen spiste marmelade?

– Han slikket av skjeen og dyppet den i syltetøyglasset igjen. Som om oppsetningen sier at du kan forlate underklassen, men aldri helt. Noe av væremåten, språket, normene, vanene, sitter igjen. Det gjelder kanskje Edouard også, ikke bare Monique.

Politikk

– Før oppsetningen på Det norske teatret startet, ble Edouard Louis selv intervjuet i foajeen. Han sa at han primært opplever seg som en politisk forfatter, er han det?

– Ja, selvsagt! Han er opptatt av språket som makt, og ord som våpen. Han vil vise gjennom fortellinger, som fortellingen om ham selv tidligere, og om moren her, at det går an å skape seg sitt eget liv. Du kan flykte. Han selv greide det, moren greide det. Litteraturen skaper rollemodeller som viser at sosial mobilitet er mulig. 

– Det er sikkert bevisst at det er sønnen som forteller morens historie, og forteller at nå har hun det bedre?

– Ja, men derfor kan vi tvile litt på det. Det er i hvert fall en dobbelthet her. Det er hans fortelling, vi vet ikke hva som er sant.

Fra oppveksten husker Louis en kvinne som oppdro fem barn i fattigdom. Akkurat som sønnen gjorde, brøt hun opp. I godt voksen alder skaper hun seg et nytt liv. Foto: Pernille Sandberg.

Moren har det sikkert bedre enn før, for hun bor ikke lenger med en mann som slår henne. Men vi ser ingen lykkelig kvinne.

– Louis ønsker å betone at hun er undertrykt som kvinne, slik han har vært det som homofil, sa han under samtalen foajeen før forestillingen?

– For meg var det kjønnsnøytralt. Jeg så ikke spesifikt en kvinne på scenen, jeg så et menneske. Men dette menneskets historie er at har hun vært dobbeltdominert – på grunn av både kjønn og klasse.

Frankrike

– Dette er en roman, lett omskrevet til teater. Hvorfor tror du har Edouard Louis får så mye oppmerksomhet i Norge at romanene hans stadig blir dramatisert? Er vi spesielt opptatt av hans klasse-perspektiv, selv om vi sjelden snakker om sosial klasse?

– Frankrike er jo så utrolig forskjellig fra Norge på en del områder, mye mer klassedelt. Jeg kom til å tenke på Nobelprisvinneren Annie Ernaux, som også er mye lest i Norge. Det kan være at mange mener at vi går inn i en ny tid, med økende klasseforskjeller her også – bak neste sving.

Hun legger tørt til:

– Dessuten skriver både Louis og Ernaux korte og lettfattelig bøker om det politiske i det private. Kanskje er det populært med bøker som dreier seg om noe annet enn utroskap og for tidlig sædavgang.

Sårbare andre

– Det kan være noe besnærende ved «virkelighetslitteratur», den litterære kategorien som Louis og Ernaux gjerne plasseres innenfor, fordi forfatteren kan oppfattes som skånselsløs ærlig og selvavslørende?

– Avslørende også om andre mennesker i forfatterens liv. De andre blir sårbare og forsvarsløse i forhold til en tekst som gir seg ut for å være fiksjon. Når livet deres presenteres som fiksjon, er det vanskelig for dem å reagere. Det reiser alvorlige etiske problemer.

Hele tiden sitter vi i salen og venter på at skuespillerne skal komme til syne på ordentlig, på at det skal være en stigning, et øyeblikk som forklarer dette filmgrepet, en kontrast. Det kommer ikke. Foto: Pernille Sandberg.

– I tilfellet Edouard Louis legger forfatteren vekt på at det er et politisk prosjekt. Det private er politisk. Det kan virke som om han mener at målet helliger midlet.

– Det synes ikke du?

– Jeg synes prosjektet hans er interessant, men vi vet jo ikke om det han skriver er objektivt sant.

– Jeg regner med at de fleste skjønnlitterære forfattere bruker erfaringer fra eget liv, selv de som ikke skriver virkelighetslitteratur. Kan du si noe om i hvilken grad du bruker eget liv som råstoff?

– Alle, eller de fleste, forfattere trekker på det selvopplevde – som blir forminsket og forstørret og forvridd. Men de bruker også fantasien. Jeg tror at i mine romaner er det minst like mye fantasi. Jeg har bare skrevet én selvbiografisk roman, sier Uri.

Lese selv

– Siden Louis har et politisk mål med litteraturen sin: Gjorde oppsetningen deg opprørt? Blir du nedstemt, optimistisk, kamplysten eller noe annet?

– Her og der var det små øyeblikk da jeg ble rørt, eller små humoristiske øyeblikk. Mor og sønn har ingen synlig kontakt før mot slutten, da vi så de to hodene som nærmet seg hverandre. Det var bare så vidt, et lite øyeblikk, et glimt av ømhet. Da ble det desto sterkere.

Uri tror nok hun ville ha fått en lite sterk opplevelse av å lese teksten.

– Jeg har lest Edouard Louis – om enn ikke denne boken – og jeg sitter igjen med en følelse av at denne oppsetningen ikke ga meg veldig mye som jeg ikke ville ha opplevd ved å lese romanen. Men jeg likte alle detaljene på kjøkkenet, og jeg kommer garantert til å se dem for mitt indre øye når romanen skal leses.