På «En folkefiende» med Asle Toje: – Denne oppsetningen viser nok en gang at norsk teater ikke er for folk flest

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Statsviter Asle Toje på Oslo Nye Teater.

– Hva så vi her? Hva uttrykker denne oppsetningen, det vi si, hva opplevde du som publikummer?

– Vi så en ny og radikal omfortolking av Ibsens En folkefiende, hvor Dr. Stockmann er blitt skurken, «the bad guy», sier Asle Toje. 

– Jeg vet ikke om regissøren mener at Ibsens Dr. Stockmann egentlig er en slags fattigmanns-Hitler, som vil drepe sine meningsmotstandere og melder seg frivillig til å henrette barna til den kompakte majoritet foran skolen i småbyen, og hun bare gjør det tydeligere i sin nyskrevne tekst. Eller om hun bevisst har laget et annet stykke, hvor hun bevisst har skapt en helt ny Stockmann-figur, presiserer min teatergjest.

– Er det ment at vi skal se på Dr. Stockmann som en negativ skikkelse, eller forventes vi å beundre denne versjonen av Dr. Stockmann, spør han.

– Banalt og uklart

For å spole tilbake noen timer: Asle Toje og jeg er på Oslo Nye Teater. På plakaten står Ibsen. Vi vet at hovedpersonen denne gang skal spilles av en «ammende kvinne», men ikke så mye mer.

Så vi stiller med så åpne sinn som mulig, og lurer spent på hvordan kjønnsbyttet vil kaste nytt lys over Ibsens tema

Teatergjest: Statsviter Asle Toje.

Foto

Privat

Det har gått et snaut døgn siden vi så oppsetningen, og vi har begge hvilt litt ut etter premieren på En folkefiende kvelden før, men Asle Toje er like kritisk og hardtslående i sine kommentarer som rett etter forestillingen.

– La meg starte med det positive. Skuespillerne er gode og hadde trolig vært enda bedre med en annen tekst. Spesielt hovedrolleinnehaver Ingvild Holthe Bygdnes hadde fortjent bedre. Den enkle scenografien er også  virkningsfull, understreker Toje.

– Men teksten – som er ordrik, banal og flåsete – har fint lite med Ibsens originale drama å gjøre. Og regien satser på vold, banning, vulgariteter, hyling og skriking.

Helt nytt stykke

Jeg har invitert med meg Asle Toje fordi jeg hadde regnet med at han ville være en interessant teatergjest. Han ofte har annerledes meninger enn flertallet i den offentlige debatten, slik at han trolig kan sympatisere med Ibsens legendariske idealist, som står opp mot den kompakte majoriteten og blir utpekt som en «folkefiende», hadde jeg tenkt.

Slik utvikler vår samtale seg ikke – for vi får servert et helt annet stykke enn forventet.

Etter et kvarter faller først Ibsen-replikk som jeg kan gjenkjenne, eller i hvert fall et fragment av den. Etter ytterligere 20 minutter faller neste. Helt på slutten sier Kathrine Stockmann, som hun heter denne gang, de berømte ordene om at den sterkeste er den som står mest alene.

Umiddelbart ser det ikke sånn ut. Helt på slutten av oppsetningen ser Katrine virker faktisk helt knekt ut. I motsetning til Ibsens Stockmann – som ikke lar seg knekke, men ender med å ville lære opp småbyen i mer mot og mindre konformitet ved å starte en skole for fattige barn sammen med sin voksne datter Petra, som støtter ham helt og fullt hele veien. Han har også fått sin kones fulle støtte før teppet faller.

Den kvinnelige Stockmann på Oslo Nyes scene har i løpet av oppsetningen skjøvet fra seg mann og barn i kampen mot miljøgifter og onde kapitalister som heller vi se folk dø enn å tåle nedgang i boligprisene. Sitt eget hus har hun revet. Nå kneler hun i ruinene, som en blanding av en forvirret Greta Thunberg og en paranoid Arnold Juklerød.

Ondsinnet parodi

I mellomtiden har vi blitt presentert for et persongalleri med samme navn som i Ibsens drama. Skjønt halvparten av dem har skiftet kjønn, og alle har skiftet personlighet – noen mer, andre mindre.

Hovedpersonen aller mest, der hun bredbent og med et hånlig smil avfeier alle de andre karakterene.

– Denne Dr. Stockmann er blitt skurken i stykket, ikke helten. Hun er totalt usympatisk, mumlet du til meg i pausen. Jeg er ikke uenig – men hva er det etter din mening som gjør henne så usympatisk?

– Hun ser på alle rundt henne som dypt og inderlig underlegne. Hun er gjennomgående ubehagelig og frekk overfor alle – helt fra første scene, begynner Toje.

– Og i motsetning til den opprinnelige Stockmann er hun intet familiemenneske. Hun er respektløs overfor moren, avfeiende overfor datteren, forakter broren og er nedlatende overfor den underdanige ektemannen.

Dr. Stockman spilles av Ingvild Holthe Bygdnes.

Foto

Lars Opstad

Toje mener Stockmann er en figur som lett kan kjønnsbyttes fordi leger har en sterk yrkesidentitet. De minner mye om hverandre, uavhengig av kjønn. Men han synes det er svært lite ved Kathrine Stockmann om minner om en lege – mannlig eller kvinnelig – hun er ikke sindig og datadrevet, hun er først og fremst «en aktivist».

– Denne Dr. Stockmann er en fascistoid og truende skikkelse - som en fattigmanns-Hitler, en voldsentusiast, en som truer med massemord når folk ikke gjør som hun vil. Det gikk kaldt ned over ryggen på meg da jeg innså at hun minner om Behring Breiviks raljering om en påstått overhengende trussel og død over den som ikke er enig. Gjennom oppsetningen beveget hun seg fra en kvinne på randen av nervøst sammenbrudd til sint psykose. Som en ondsinnet parodi på Dr. Stockmann.

– Når det gjelder det forgiftede vannet i kurbadbyen, er Katrine Stockmann sikker på at hun alltid har rett – helt fra første stund. Det er ikke rom for tvil eller etterprøving. Hos Ibsen er Dr. Stockmann langt mer lavmælt og nyansert. Han er en rasjonell, prinsippfast vitenskapsmann, og hans dilemma er at han må velge mellom sin anseelse og sine prinsipper, altså opplysningstidens idealer.

Vi feigingene

– Vi som er publikum blir deltagerne på folkemøtet som utpeker Dr. Stockmann på folkemøtet, så vi utpekes som den kompakte majoriteten, som velger feil fordi vi er feige og opportunistiske, kan det virke som om regissøren mener. Hva synes du om den scenen?

– Det er en kul idé, men scenen faller litt i fisk fordi hovedpersonen tar feil, der hun står skrevende og truende og skriker mot publikum. Hun står bokstavelig talt med begge føttene plantet oppå talestolen, ikke bak den. Når hun blir båret bort er det mer av en lettelse enn det kanskje burde være.

Katrine Stockmann ser ut til å forvente at vi, publikum, skal følge henne – uten at hun engang har lagt fram saken sin på noen overbevisende måte. Det virker mest som om målet hennes er å gjøre furore.

Uansett er hun brølende autoritær, mener Toje.

– Enten fordi hun er et menneske som har tatt en større bit enn hun klarer å tygge, eller fordi hun har mangelfullt utviklede sjelsevner. Så det er ikke rart om publikums sympati ikke ligger hos henne og at vi ikke «stemmer for» å nedlegge kurbadet. Katrine Stockmann er kort sagt ikke en antihelt, som Ibsens Stockmann, hun har blitt en radikaler med voldsfantasier.

– Kanskje regissøren, Therese Willstedt, som roser Ibsen i programmet og mener oppsetningen er i hans ånd, regner med at alle fornuftige og velmenende mennesker må være enig med doktoren, og at vi i salen innerst inne vet at vi er feige, og at de som er uenige med Katrine Stockmann er miljøfornektere, og dermed ikke teller?

– Det er en mulighet. Men vi ser også en moderne klisje: «Den sterke kvinnefiguren». Vi kjenner henne fra filmens verden der kvinnelige figurer presenteres uten tradisjonelle kvinnelige sjelsevner som omsorg, empati, mildhet. I denne tradisjonen er kvinner identiske med menn. Og de mannlige egenskapene de har erstattet kvinnelighet med, er de samme egenskapene som ofte kritiseres i menn. Som Captain Marvel eller Rey Skywalker og Galadriel er hovedpersonen arrogant, følelseskald, oppfarende, truende og ikke romantisk interessert i menn. Problemet er det er vanskelig å heie på en hovedrolle som ikke er sympatisk og som ikke har noe å lære, hun er perfekt slik hun er. Hun trenger ingen til å veilede seg eller støtte seg, kanskje fordi det ville signalisere at kvinner trenger menn. Det er nesten som man kan mistenke at Therese Willstedt sier mer om seg selv enn om Ibsen i dette stykket.

Toje tror denne oppsetningen ønsker å stå for noe skarpt og nytt, og at de er på fremskrittets side, selv om deres egne skylapper hindrer dem i å sette opp noe som tar debatten videre.

– I stedet har de laget en «girl-boss powertrip» som det ikke er helt lett å forstå. Virkemidlene er hardere og nyansene er færre enn i Ibsen, men hva som ønskes sagt blir aldri helt klart, sier Toje.

Vulgært og woke

– Da jeg kom hjem fra teater i går kveld, fortalte jeg om den til min mor, som går mer på teater enn jeg. Hun sa: «Men Asle da, de fleste oppsetningene er slik nå om dagen: Det er jo bare typisk for det kulturelle forfallet vi er inne i. Vi klarer ikke en gang å sette opp Ibsen lengre», forteller min teatergjest.

– Hva synes din mor og du om at Petra spyttet i sin onkels sykkelhjelm? 

– Ekstremt vulgært, og dessuten uten noen hensikt i en oppsetning som hadde trukket det så nær norsk virkelighet i dag at vi må formode at det skal oppfattes som ren realisme. Tror regissøren at det er slik folk oppfører seg i en liten by i Norge i dag?

Toje legger til at dette var bare var én vulgaritet i en gjennomgående vulgær oppsetning, hvor en karakter skyver en bløtkake i ansiktet på en annen, en annen spytter i en manns hodeplagg og en tredje karakter stadig snubler i ballonger som en annen klovn. I Ibsens «En folkefiende» kan det, påpeker han, være noen verbalt vittig situasjoner og replikker innimellom, men det er ikke en komedie og absolutt ingen situasjonskomedie.

Oppsetningen var også pepret med billige woke-poenger, mener Toje, som da Dr. Stockmann påsto at lederen for Huseierforeningen, her kalt Anna Aslaksen, ikke forstår noe fordi hun lever i et «hetero-normativt ekteskap».

– Gjør ikke Dr. Stockmann det selv? Mener Katrine at hun kan si dette fordi ektemannen hennes er spilt av en skuespiller med en annen hudfarge? Gjør det Stockmann-paret mindre såkalt hetero-normativt? Og da Aslaksen spurte om ektemannen hadde en hemmelig ingrediens i vaflene – et eksotisk krydder, kanskje – blir stykket svært så oppdragende. Men ikke når Stockmann omsorgssvikter spedbarnet sitt.

Toje legger til:

– Men jeg kan ha misforstått hele oppsetningen. Jeg håper det! Kanskje den var ment som makro-parodi på woke-teatret. Det er tenkelig, siden det er så påfallende pepret med malplasserte woke-fraser.

Ekstremfeminisme

– Vi ser stadig en babydukke på scenen. I programmet gjør regissøren et poeng av at Dr. Katrine Stockmann er mor. Hun sier at hun har villet fremstille er en klassisk konflikt mellom på den ene siden å gjøre det rette, og på den andre tenke på barnets beste. Hva fikk du ut av det?

– Ingenting. Jeg har aldri møtt noen kvinne som denne Katrine-figuren. Hun ammet knapt på den lille sønnen sin, ikke engang da han gråt. Hun virket konstant fornærmet og støtt. Hun oppfører seg som om det skulle være et overgrep når mannen hennes, som stort sett går rundt bærer på babyen, spør om hun ikke vil holde ham et øyeblikk. Og når hun må velge mellom babyen og saken synes valget lett for Stockmann, påpeker Toje.

Svenske Therese Willstedt har regien på En folkefiende på Oslo Nye Teater.

Foto

Lars Opstad

Etter Tojes oppfatning har vi sett en «kvinnesjåvinistisk» oppsetning hvor de mannlige rollene uten unntak er «dumme og / eller svake» og hovedpersonen ikke har noen tydelig karakterutvikling. Til forskjell fra Ibsens Stockmann har hun ingen vei å gå.

– Katrine Stockmann synes nok at hun er overlegen overfor alle, men mest overfor den underdanige ektemannen sin. Han er skrevet slik at han knapt har noen personlighet. Hun behandler ham da også som en au pair. Hun trenger ikke hans støtte og hun verdsetter ikke hans støtte. Hun stod alene når sceneteppet går opp og hun står alene når det går ned.

Sterk alene

– Hvis vi skal late som om vi faktisk så Ibsens Dr. Stockmann på scenen, og ikke en total omskriving: Er den sterkeste den som står alene?

– Ja og nei. Slik kan det være. Men sjelden. Jeg opplever heller at Ibsens Dr. Stockmann oppfordrer seg selv til å være sterk – fordi han må. Som i: «Nå står du helt alene, og må være sterk og holde ut.»

Noen går foran, og de som går foran kan oppleve å stå alene. De kan mene at de må gjøre det fordi de har et kall. Som Martin Luther sa: «Her står jeg og kan ikke annet». Men det er også en form for visdom i flokken, som James Surewieski viser i sin bok The Wisdom of Crowds. Det er demokratiets genialitet. Men Stockmann ser demokratiet som en opphopning av undermålere som trenger en hard hånd, hennes harde hånd.

– I originalteksten gjør Stockmann et stort poeng av at flertallet er dumme og lite kultiverte. Er Ibsen antidemokrat?  

– I hvert fall delvis. Ibsen var en ulidelig snobb og en stor forfatter. Denne oppsetningen fikk meg til å verdsette Ibsen enda mer, fordi den viser hvor vanskelig det er å forbedre ham.

– Hvor har vi dagens norske kompakte majoritet?

– Jeg kan gi deg et eksempel: Jeg hørte et program på radioen i dag – om Pride. Der var alle paneldeltagerne enige. Det fantes ingen dissens. Alle var enige i at Thon Hotels forsøk på å ikke eksplisitt vise tilslutning til Pride gjennom å flagge en måned til ende hvert år, var uakseptabelt. Og det er mulig, men mangelen på motstemmer var påfallende. Utenom NRK-studioet er mange usikre på om det er rimelig å gå fra å forvente toleranse, som er rimelig, til å kreve aktiv tilslutning – som er problematisk. Disse slipper ikke til i NRK, og de sier lite offentlig fordi majoriteten er kompakt og litt sint. Det er typisk norsk. Ibsen kjente nordmennene, og det er derfor kommer vi nordmenn stadig tilbake til ham.

– Men en tapers voldsfantasi som den vi nettopp så – den er ikke typisk norsk, legger han til.

Pinlig latter

– På meg virket premierepublikummet oppriktig begeistret. Skuespillerne og de andre medvirkende fikk ikke bare stående applaus fordi det får man gjerne i Norge, men fordi de likte det de så. Tror du også det, og i så tilfelle, hvorfor?

– Jeg la merke til at folk knegget og lo på de underligste og de mest pinlige steder. Og det var mest kvinner som lo i salen. Hvorfor? Det var når de mannlige birollene ble latterliggjort. Jeg tror gjerne at denne oppsetningen kan få gode anmeldelser.

– Føler du deg snytt?

– Nei, jeg går så mye på teater at dette er jeg blitt vant til. Jeg går fordi teater kan være en fantastisk opplevelse. Teatret bringer på sitt beste folk sammen. Det gir en opplevelse som tv og film ikke kan gi. Men det er oppturer og nedturer for oss tilskuere. Jon Fosse er en opptur, jeg elsker Fosse. Takk og lov for Jon Fosse!

– Burde Oslo Nye teater ha satset på et annet stykke?

– Det kommer an på hvor viktig er dette stykket for teatret. Hvis denne oppsetningen av En folkefiende er storsatsningen deres denne sesongen, burde de hadde enten valgt annet stykke, eller satt det opp som Ibsen skrev det – i stedet for å selv skrive et stykke som bruker Ibsens navn, men ikke hans verk. Det er jo der problemet ligger: At det er dårlig skrevet, skjønt ikke dårlig fremført, og at det er uklart hva som egentlig skal formidles.

– Du sa noe interessant sist jeg snakket med deg, om at teatret om kunstform har mistet sin samfunnsrolle og strever med å gjenvinne den. Jeg behøver kanskje ikke spørre deg om denne oppsetningen veien å gå for å gjøre teatret mer sentralt i det norske samfunnet i 2023?

– Denne oppsetningen viser nok en gang at norsk teater ikke er for folk flest.