«Maskeballet» av Verdi i Operaen: Lengselen etter det uoppfylte

Teater med gjest: I denne artikkelserien tar journalist Nina Kraft med seg en gjest på teater, og intervjuer vedkommende etterpå. Denne gangen: Psykologiprofessor Siri Gullestad og Maskeballet på Den Norske Opera.

­I midten av det svarte vannet er det en dyp virvel, den fører deg ned og ned og ned. Hvis du havner der, ender du i avgrunnen og kommer aldri opp igjen.

Vannet med det farlige dragsuget projiseres på det halvt gjennomsiktige sceneteppet på Den Norske Opera, mens operaorkesteret spiller ouverturen til Maskeballet.

Flytende i vannet skimter vi to av hovedpersonene i operaen, kong Gustav og Amelia, kvinnen han er ulovlig forelsket i. Han sitter i en liten båt, hun befinner seg lenger oppe. Hun er helt kledd i hvitt og strekker armene mot ham. Men de kan ikke nå hverandre – for hun er gift med hans nærmeste venn.

Kjærligheten er umulig, og det får vi vite før noen har sunget en tone. Lidenskapen er farlig. Skjebnen kan ingen unngå.

Mord

Musikken er utrolig vakker, og kjærligheten er utrolig sterk, men også mørk i denne operaen fra 1859.

Skjønt det begynner med lysere toner. Etter at kong Gustav, som ligger i sin praktfulle seng, blir vekket av sin pasje, Oscar, får han høre at spåkvinnen Ulrica har kommet til landet hans. Hun kan spå om fremtiden, sies det. Kongen tror ikke helt på slike overnaturlige evner, men vil more seg, og oppsøker henne anonymt.

Ulrica vil først ikke si noe, men må til slutt røpe hva hun ser i kongen håndflate: Kongen skal snart dø. Han skal myrdes av den første mannen han håndhilser på, sier spåkvinnen.

Sekunder senere kommer kongens beste venn inn. Han trekker ut hånden for å hilse på kongen.

Når vi vet at Maskeballet er basert på det historiske drapet på svenske kong Gustav III under et maskeball i 1792, behøver vi ikke å lure på hvordan det går til slutt. Men på veien til den uunngåelige finalen blir vi vitne til de store følelsene – til stor kjærlighet, dyp fortvilelse og brennhet sjalusi.

Møtet mellom to sjeler

– Disse karakterene synger følelsene sine rett mot oss i salen, og musikken understøtter ordene og gjør dem overbevisende, selv om dette er større følelser enn de vi pleier å ta frem i hverdagen?

Det er noe befriende ved de store følelsene, sier min teatergjest, psykologiprofessor Siri Gullestad.

– Her ser vi to mennesker som er grepet av kjærlighetens kraft. Men de må kjempe seg ut av det, for pasjonen står i strid med fornuften. Hun er gift, og vi kan ta det for gitt at det er et fornuftsekseskap. Det var normen. Derfor gjør alt hun kan for å glemme ham hun elsker. Men kan hun det? Samtidig som hun synger hun at «jeg tilhører en annen», synger hun også at «jeg vil gi mitt blod for deg».

Teatergjest: Psykologiprofessor Siri Gullestad.

Foto

Nina Kraft

Dette er et møte mellom to sjeler. Det er slike store følelser opera som sjanger griper så godt, og som vi så og hørte så vakkert uttrykt her på scenen, oppsummerer Gullestad.

– Idealet om det romantiske kjærlighetsekteskapet er relativt nytt?

– Ja, historisk stod kjærlighet og fornuft i strid med hverandre. I vår tid ønsker vi oss kjærlighet og ekteskap i én pakke. Pasjon og trygghet. Følelser og fornuft. Da kan vi bli veldig skuffet. Jeg har skrevet en bok om det: «Å begjære den du elsker. Om lengselen etter spenning og behovet for trygghet».

Den utvalgte

– De færreste vil vel gjeninnføre fornuftsekteskap. Men har vi mistet noe som vi kan kjenne oss igjen i i denne operaen?

– Som operakarakterene vi nettopp hørte, ønsker også vi som lever i dag å gi oss hen – til den ene, den utvalgte, han eller hun som vårt hjerte begjærer. Men vi skjuler det. Nå møter vi mest denne formen for kjærlighet i opera og andre eldre kulturuttrykk, sier Gullestad.

Hun påpeker at kjærligheten ikke er så enkel som vi gjør den til i vår tid. Vi ønsker oss trygghet i et stabilt forhold, og samtidig vil vi ikke begrense oss erotisk.

– Men stabilitet og trygghet kan jo trekke i en annen retning enn de voldsomme følelsene. Vi trenger både forankringen i hverdagen og tryggheten i det stabile forholdet, mens vi ønsker oss så sterkt – drømmer om, higer etter – den store pasjonen, utdyper hun, og legger til at vi bærer i oss lengselen etter det uoppfylte.

Opprettholde vår verdi

Når den ene bryter ut av parforholdet for å smake på den ulovlige fristelsen utenfor forholdet, blir den andre ofte sjalu – og det skjer like mye i virkeligheten i dag som i 1800-tallets operaer, påpeker Gullestad. Men vi stritter imot, mener hun, for sjalusi er kanskje en mindre akseptert følelse i dag enn på Verdis tid.

– Sjalusi er en følelse som ikke passer helt inn i vår tid. «Du skal ikke være sjalu» er idealet i mange kretser, og ikke minst blant de unge. Sjalusi er følelsen vi kan få når opplevelsen av å være den foretrukne er truet. Hvis vår partner eller beste venn gå til en annen, føler vi at vi har mistet noe viktig av trygghet, og en essensiell del av oss selv og det som opprettholder vår verdi, sier hun.

Sjalusi er forbundet med et ønske om å være den foretrukne for en annen – i parforhold, men også blant venner eller søsken, vi snakker om søskenrivalisering.  Det kan føles skamfullt. Mange unge dater på Tinder. Der er normen ikke eksklusivitet, men nærmest det motsatte.

Det kan bli vanskelig. La oss si at hun blir forelsket i ham, men han er det ikke. Da må hun akseptere at han møter flere. Alt skal være åpent. Slik er reglene. Du skal være kul og fri – og slett ikke sjalu.

Every breath you take

Hun kaller sjalusien et trekant-mønster. De tre kantene er den som blir bedratt eller avvist, den man tidligere har vært den foretrukne for og rivalen.

Misunnelse er derimot tosidig. Misunnelsen er følelsen av ikke å få noe man ønsker seg, eller føler seg berettiget til, og samtidig ikke unne en annen å få det man selv ikke får.

Tone Kummervold som Ulrica. 

Foto

Erik Berg

Sjalusien kan være berettiget eller ikke. Den kan bunne i psykologiske arr hos den som er sjalu, eller i at partneren faktisk er utro. Den bedratte kan uansett bli fra seg av raseri, og i verste fall ender det med partnerdrap eller drap av både partneren og rivalen.

– Finnes det en snill og en slem sjalusi, en akseptabel og en destruktiv utgave? Eller er det grader, og det kan bli farlig ute på ytterfløyen?

– Sjalusi er en normal følelse. Alle kan bli sjalu – uten av den grunn å bli drapsmenn eller stalkere. Men modne mennesker som lever i et trygt forhold, greier den vanskelige balansen mellom det å gi den andre frihet, og samtidig føle trygghet. Som Alaug Vaa skrev:

«Når to gjev seg til kvarandre / og dei / stend eismalle att / kjem det ein stri /i hugen / i holdet / om det å eiga/og det å vera fri.»

Sykelig sjalusi beskrives derimot i sangen til The Police: «Every breath you take, every move you make, every breath you take, every move you make, I´ll be watching you.»

Mammas lille skatt

Sjalusiens røtter ligger ifølge Gullestad dypt i oss. Hun beskriver det som en «arkaisk» følelse som vi ikke kan utrydde bare ved å ønske den bort ved en viljeshandling, og forklarer:

– Du var en gang en liten baby. Du var mamma og pappas lille utvalgte. Mamma var bare din. Du følte deg elsket og trygg. Så kom rivalen – en liten søster eller bror blir født! En liten drittunge, synes ofte den eldstefødte.

Hvis barnet gjennomgår en sunn utvikling, blir det sakte desillusjonert. Barnet aksepterer gradvis at det må gi avkall på noe uten å miste den grunnleggende tryggheten og følelsen av å være bekreftet.

– Har du selv vært sjalu?

– Ja! Jeg har en bror som er halvannet år yngre enn meg. Da jeg var liten, var jeg sjalu på ham, har foreldrene mine fortalt. Jeg var også i et kjærlighetsforhold ganske tidlig i livet, som ikke var helt gjensidig – og det hadde jeg nok en mistanke om. Jeg følte meg ikke trygg på ham, men hang allikevel fast i forholdet for lenge.

– Hva kan den som er veldig sjalu gjøre, så det ikke ender med vold?

– Som med så mye annet i livet: tenke seg om. Ikke handle med en gang. Telle til ti, sier psykologen.

Det dypeste i oss

Hun legger til at her er mennesker ulikt utstyrt. De som har psykiske lidelser og sliter med impulsivitetskontroll, og er mest utsatt.

– I Frankrike var sjalusibasert drap – crime passionel – inntil ganske nylig en formildende omstendighet ved partnerdrap. Dette viser kraften i denne følelsen. Lengselen etter kjærlighet, og tvillingfølelsen sjalusi, er krefter i oss som er sterkere enn oss selv – og var det også ifølge rettsvesenet. Kjærlighetslengselen er noe av det dypeste i oss.

Eller som Amelia sier i operaen: «Jeg kan ikke rive denne følelsen ut av mitt hjerte. For hva er mitt hjerte da?»