Gender-blind casting: Når kan kvinner spille menn og motsatt?

­Utgangspunktet for samtalen er såkalt «gender-blind casting» – eller kjønnsnøytral rolletildeling – som er blitt så merkbar for alle som har gått på teater de siste årene.

Hva er forutsetningene for at en kvinnelig skuespiller spiller en karakter skrevet som en mann, eller motsatt – at en mann spiller en kvinne?

Samantha Lawson, som både underviser i Shakespeare på Teaterhøgskolen og selv har spilt en mannlig karakter på scenen, har sterke synspunkter på «gender-blind casting», også kalt «gender blindness in casting» og «gender-neutral casting».

– Det antyder at vi ikke ser kjønnet på skuespilleren, men det gjør vi jo. Jeg mener kjønnsbytte på skuespillerne, uten en klar tanke bak det, er kontraproduktivt, sier den britiske skuespilleren som har bodd i Norge i over åtte år og har spilt teater på norsk.

Ikke forandre karakteren kjønn

Hele verden er riktignok en scene, ifølge Shakespeare, og menn og kvinner er «merely players», som kan spille mange roller i løpet av livet. Det betyr ikke nødvendigvis at de kan spille hvilke som helst roller på teaterscenen.

Lawson mener faktisk at det er mindre problematisk for en kvinne å spille en mann enn å gjøre om rollekarakteren til en kvinne.

– En kvinne kan spille en mann på scenen, så lenge man gjør det klart at figuren faktisk er en mann, sier Lawson, som for kort tid siden spilte Heathcliff, den mannlige hovedrollen i Stormfulle Høyder av Emily Brontë.

– Det motsatte, at en rolle skrevet som mann blir omarbeidet til å bli en kvinne, kan være problematisk fordi historien som fortelles, og personene i den, ofte har et kjønnsperspektiv, mener hun.

Teksten primær

– Jeg har forsket på hvordan en skuespiller kommer inn i en rolle hun eller han skal spille. Skuespilleren begynner sjelden med det fysiske. Det skjer gjennom teksten og hvordan han eller hun reagerer på den. Hva er gjenkjennbart for skuespilleren, og hvor ligger hindringene? Denne delen av skuespillerens arbeid er verken bundet av kjønn, nasjonalitet eller språk, påpeker Lawson.

Samantha Lawson, som underviser i lesing av tekst, og særlig Shakespeare, på Teaterhøgskolen, spilte outsideren Heathcliff i Stormfulle Høyder på Teater Winther i 2022 og reflekterer over hvordan man kan bytte kjønn på scenen.

Foto

Nina Kraft

Men, som Lawson ikke legger skjul på: Hun kommer fra den engelske tradisjonen, hvor teksten alltid er utgangpunktet, dels i strid med det norske teatret, som etter hvert er mer preget av tyske og kontinentale impulser.

– For meg er skuespillet, teksten, primær. Teksten består av ord på en side. Skuespilleren gir liv til ordene – ved hjelp av sin kropp og det fysiske rommet, sier hun.

– En kvinne som spiller en mann eller en mann som spiller en kvinne er ikke en stor sak for meg, men det er ofte lettere om karakteren forblir det kjønnet som den var skrevet som. Da kan det gi ekstra aspekter til rolletolkningen, sier Lawson og forklarer:

– Jeg hadde lange samtaler med regissøren, Peter Winther, om hvordan jeg skulle spille Heathcliff – som mann eller kvinne, og hvor maskulint. Han spilte selv tjenestepiken Nelly.

– Som Heathcliff kunne selvsagt alle se at jeg ikke var noen mann, og jeg jeg endte med kun å bruke sparsomme virkemidler for å virke en anelse mer maskulin. Jeg satt med mer skrevende bein og opptok mer plass også med overkroppen. Sånn, sier hun og viser med kroppen hvordan menn gjerne sitter i forhold til kvinner. Litt mer brautende, litt mer selvhevdende, ved å ta opp mer plass i rommet.

– Jeg ønsket ikke å virke hypermaskulin, men heller bruke det faktum at jeg er kvinne til å utforske hva det er å være mann og gi tilskuerne nye ideer om skikkelsen. Jeg gjorde karakteren litt mykere, tror jeg. Som kvinne kunne jeg virke litt mer sårbar enn en mann i samme rolle. Heathcliff kan bli oppfattet som et monster, det er lett å mislike ham. Men han har en tragisk forhistorie som en fremmed, en som ikke hører til, og den ble mer synlig med meg i rollen.   

– I tillegg kunne jeg bringe noe ekstra inn ved å være en svart melaninrik kvinne, en dobbelt fremmed. Heathcliff er en fremmed blant innfødte, beskrevet som mørk, uten at det sies hvor mørk, i Brontës roman. Jeg tror at det at jeg er mørkhudet, var enda mer virkningsfullt enn det med kjønnsbytte.

Lærerikt

Lawson syntes det var en lærerik opplevelse. Men hun ville ikke ha akseptert rollen dersom hun var overbevist om at regissøren lette etter den rette skuespilleren i rollen, og ikke var fast bestemt på å få en kvinne. Han hadde både menn og kvinner på audition til Heathcliff. Derfor er hun sikker på at hun ikke blir brukt for å vise frem tidsmessige eller politiske korrekt holdninger.

– Jeg ønsket heller ikke å spille en mannsrolle fordi jeg er kvinne, men fordi jeg er en sterk nok skuespiller til å bære rollen. Jeg var interessert i å utforske hvordan kjønnsbyttet kunne brukes til å utforske distansen mellom en ung manns bravado og hans sårbarhet – og da kunne jeg bruke min egen sårbarhet, fastslår hun.

Hun er mørkhudet, ser ikke ut som majoriteten og snakker norsk med britisk aksent. Det kan være vanskelig å manøvrere i et slikt rom.

– Det er lett å se på seg selv som «ikke bra nok». Denne erfaringen av å ha bodd her i Norge i en årrekke ga meg en ekstra innsikt i meg selv – som jeg kunne vise i min Heathcliff.

Hun tror ellers at hudfarge kan være vanskeligere for nordmenn å akseptere enn kjønn.

– Jeg har vært i samtaler om å få spille Hedda Gabler. Men vil nordmenn godta en svart Hedda? Det tviler jeg på, sier hun og legger til at det er mange paralleller mellom «gender-blind casting» og såkalt «colour-blind casting», men at det siste trolig er enda mer komplisert.

Ikke alltid gjennomtenkt

Nok en grunn til at det kan gå rutine i kjønnsbytte på scenen, mener Lawson, er at regissøren har så stor makt her til lands i forhold til det britiske teatret hun kommer fra. Å se kvinner i store mannlige Shakespareroller har vært veldig vanlig i Storbritannia i flere tiår. Årsaken er ifølge Lawson åpenbar: Det finnes så mange virkelig talentfulle britiske skuespillere som allerede har spilt alle de store kvinnerollene. Men de kan fremføre Shakespeares blankvers, og de kan fylle en stor mannsrolle med den nødvendige gravitas. Derfor er de ettertraktet. De spiller praktisk talt alltid skikkelsene som menn, slik de er skrevet.

– Det kan lett virke som om denne typen casting, hvor man bytter kjønn, er mer som en slags markering enn en måte å fortelle en historie på. Det kan noen ganger virke mindre gjennomtenkt enn jeg er vant til i Storbritannia, mer som en trend, reflekterer Lawson.

– Jeg synes det bør ligge en klar tanke bak et kjønnsbytte, en idé med oppsetningen som både regissøren og de medvirkende er klar over og stiller seg bak. Det kan være en ulik idé hver gang, men jeg synes det alltid bør være noe som er svært gjennomtenkt og dypt fundert i oppsetningen, ikke bare at man vil ha en omtrentlig kjønnsbalanse både i hvilke kjønn tilskuerne ser på scenen, og i hvor mange av hvert kjønn som har funksjoner bak scenen. Hvis det går rutine i slik optisk likestilling, kan det ende med «tokenism». Det merker tilskuerne.

Regiteater

Lawson opplever Norge som et liksom-egalitært land. På overflaten er vi en flat struktur, men i bunn og grunn er mye styrt ovenfra – i hvert fall i teatret hvor alle liksom er venner på samme nivå, mens det egentlig er regissøren som bestemmer. Da er det mindre rom for å spørre om hvorfor man gjør valg, for eksempel hvorfor det er foretatt et kjønnsbytte.

– Det er et vanskelig tema å snakke om og det finnes ingen fasit. I prinsippet kan alle spille alle roller, men det er ikke så enkelt. Kanskje problemstillingen ligger i begrepene, som «kjønnsnøytral», istedenfor å snakke om casting på tvers av kjønn (cross-gender casting).

Noen ganger synes hun kjønnsnøytral casting virker som en gimmick – ikke minst blant de unge. 

– Det er veldig vanlig at kvinnelige skuespillerstudenter ønsker å spille mannsroller. Jeg lurer på hvorfor. Jeg hører ikke så ofte at studentene sier: «Jeg har lest stykket mange ganger, og den rollen jeg føler meg mest beslektet med, er Petruchio».

Hun tilføyer at alle hennes kommentarer om kjønn er basert på hennes erfaringer fra scenen og ikke viser til samfunnets syn på kjønn samlet sett – et langt større tema.

Kvinnelig Dr. Stockmann

Samtiden skrev nylig om forestillingen En Folkefiende på Oslo Nye Teater, der Dr. Stockmann spilles av en ammende kvinne. Romeo og Julie går for tiden på Den Nationale Scene i Bergen i form av en lesbisk kjærlighetshistorie.

For noen år siden så vi Marie Blokhus som Hamlet og Frank Kjosås som Ofelia på Det Norske Teatret. At kvinner spiller halvparten av alle de mindre rollene som er skrevet for menn, er blitt så vanlig at man knapt legger merke til det lenger.

Teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, Solrun Toft Iversen.

Foto

Wikipedia

Kjønnsblind casting kan i prinsippet oppleves som en tom gest – et løst regissørpåfunn, en ny teaterkonvensjon uten dybde – eller så kan det fungere svært godt.

– Den mest slående Hedvig jeg har sett, er Bjørn Flobergs tolkning på Nationaltheatret i regi av Anders Paulin i 2012, sier Victoria Meirik, dekan på Teaterhøgskolen og tidligere regissør på blant annet Nationaltheatret.

– Jeg husker spesielt Ingunn Øyen som Richard II på Det Norske Teateret i 2005 og Marianne Nilssen som Lady Macbeths mannlige motstykke i The Scottish Play på Den Nationale Scene året etter, men kanskje særlig Kjersti Horns oppsetning av Peer Gynt i 2011, med en nydelig Mor Åse-framstilling fra Svein Harry Schöttker Hauge, sier Sigrun Toft Iversen, som er teatersjef på Den Nasjonale Scene i Bergen.

Postmodernistisk

Finnes det noen absolutte forutsetninger eller grenser for kjønnsblind casting? Victoria Meirik tror det ikke.

– Teatret kan åpne opp forståelsen av kjønn. Castingen og lesninger av stoffet kan skape nye fortolkninger, understreker dekanen på Teaterhøgskolen.

– Det er et grunnleggende premiss i teatret at rollespill og maskespill er en forutsetning for transformasjon, sier hun og legger til at det er nok det postmodernistiske teatret setter spørsmålstegn ved karakter og rollespill og åpner opp for presentasjon av teksten.

– Skuespilleren blir da ikke en karakter, men snarere en som står som formidler av mulighetsrom i teksten. Ser man på Arne Lygre sine tekster flyter ofte kjønnene over i hverandre, påpeker Meirik.

Hun forteller at Teaterhøgskolen prøver også å legge til rette at studenter kan velge kjønnsblindt under opptaksprøver. Studentene er «svært åpne for å sjonglere og utfordre visse roller og mønstre. Særlig de som er knyttet til gitte forventinger til kjønn».

Kjønn i teatret beskriver hun som «knyttet til visse forventinger og gestaltninger», men de «samsvarer alltid med det man finner i de utvidede forståelsene av kjønn. Det vil si den feminine kvinnen eller den maskuline mannen. Shakespeare evner å åpne flere perspektiver i sine roller som bryter med den klassiske forventningen til styrker i disse definerte rollene».

– Jeg mener at dette er en god trend og utforsker også de rollene vi gir hverandre i samfunnet og i et klassisk hetero-normativt samfunn, sier Meirik, og viser til at et er klart mye mer drivende roller i den klassiske kanon. Der har mannen de sterkeste rollene. Men også menn, tilføyer hun, problematiserer det klassiske mannsbildet som forvaltes i vestlig kanon, med en type forventning om mannlig kraft eller drivkraft.

Sannheter i bevegelse

– I den klassiske dramatikken har det gjennom lange tider vært slik at de mest komplekse og drivende rollene overveiende er mannlige, istemmer teatersjef Sigrun Toft Iversen.

– Sammen med en tidsånd som utfordrer og nyanserer kjønnsidentitet og kjønnsroller, ligger dette til grunn for at jeg synes det er fruktbart å trekke blikket ut av det etablerte. Det gir nye, og noen ganger mer oppdaterte, perspektiver på fortellingene vi deler. Det er en del av et tiltrengt likestillingsskifte, sier teatersjefen.

– Etablerte sannheter og roller beveger seg – og det skal teatret også speile, fortsetter Tofte Iversen.

– Jeg tror kanskje at de helt yngste har et mer åpent syn. De har mindre faste forventninger til rollebesetning og dramatisk kanon. Men jeg har ikke inntrykk av at det eldre publikummet er fremmed for utviklingen. Når det gjelder oss som har definisjonsmakt og ytringsrom i kraft av yrket vårt, så tror jeg det er som med mye annen utvikling: Vi trenger å bli skubbet av en yngre garde.

Tofte Iversen understreker at rollefordeling bør «tjene fortellingen og uttrykket i oppsetningen som helhet, slik at aktørene tilfører kvaliteter utover hva man assosierer med kjønn».

En het kjønnspotet

Et kjønnsbytte på rollelisten kan teoretisk ha flere årsaker. Det kan være grunnlagt i en tro på at det ikke finnes kun to kjønn, men mange kjønn på et spektrum, slik at kjønn dypest sett ikke eksisterer. Da blir det jo likegyldig om aktøren er mann eller kvinne.

Eller det kan være en tro på at to kjønn absolutt eksisterer – og da kan det oppfattes som desto mer interessant å utforske forskjellen, kanskje ved å gi en rolle til en skuespiller av motsatt kjønn, som med Lawsons Heathcliff.

Kjønnsblind casting kan også funderes, som Meirik var inne på, i et teatersyn som går ut på at en karakter ikke skal spilles realistisk, men fremstilles av en dyktig skuespiller – som kan være mann eller kvinne, ung eller gammel – for han eller hun skal jo uansett ikke illudere karakteren slik at tilskuerne tror han eller hun er karakteren.

Og endelig kan grunnen være så enkel som at kvinnelige skuespillere har færre muligheter til å få gode roller.

En spørrerunde i det norske teatermiljøet bekrefter imidlertid mistanken om at kjønnsbytte til tider kan være mindre gjennomtenkt. Og ikke alle ønsker å diskutere hvorfor – eller si noe om det overhodet.

En sentral organisasjonsmann mener at dette er noe alle teatersjefer og regissører bør mene noe om – men vil ikke si noe selv. En ung regissør hevder temaet er «helt uinteressant» fordi kjønnsblind casting er blitt gjort siden Tudor-tiden. Han mener at en slik diskusjon er banal og uaktuelt, selv om begrunnelsen for 400 år siden var at kvinner ikke kunne opptre på scene, enten på grunn av lov eller sedvane, så alle kvinneroller ble besatt av unge gutter.

En skuespiller beklager at hun ikke kan si noe om et så brennhett tema offentlig, for da kan hun miste roller. En pensjonert teatersjef ønsker ikke belastningen ved å måtte delta i en offentlig debatt om en praksis som «alle» er nå er blitt enige i.

Manglende dialog

Statsviter Asle Toje, som ofte er å finne i en teatersal, vil derimot gjerne på vegne av publikum reflektere litt over kjønnsbyttene som er blitt så vanlige på norske scener.

– Jeg opplever en manglende vilje til å gå i dialog med publikum og forklare dette egentlig ganske oppsiktsvekkende dramatiske grepet. Er motivasjonen færre gode roller for kvinner i det etablerte eller klassiske repertoaret? Jeg synes det finnes mange morsomme og sterke kvinneroller. Men hvis man allikevel mener det, og ønsker å fortelle en annen historie enn den forfatteren ønsker å fremføre, hvorfor ikke skrive sitt eget stykke?

Statsviter Asle Toje.

Foto

Privat

Motivasjonen glimrer ofte med sitt fravær, ifølge Toje.

– Utbytting av kjente karakterer med en annen seksualitet, og mest av alt et annet kjønn, er blitt veldig pop. Men regissøren er sjelden villig til å si hvorfor han eller hun har byttet ut karakterene fra hvordan de er skrevet til noe som regissøren selv har valgt.

– Dessuten synes jeg ikke at det er noe særlig nyskapende med «gender-blind casting» lenger. For noen år siden var det vanligvis et poeng med det, noe regissøren ønsket å si. Nå har jeg en følelse av at det er en slags «rutinepreget opposisjon». Jeg tror ikke dette gjør teateret mer spennende eller subversivt.

Manglende meningsenfold

– Noe av problemet med det moderne teateret er at det har en fortid, men ikke lenger spiller noen rolle. Teatret mangler en samfunnsrolle, påstår samfunnsviteren.

Han går ofte på teater, og synes sjelden det ødelegger en forestilling at en kvinne spiller en mannsrolle, men det er også sjelden at det gir han noe.

– Hvis en eldre mann skal representere en ung kvinne eller motsatt, er det bare til bry for tilskuerne. Det senker opplevelsen. Hvis man ønsker å være relevant, finnes det hardere virkemidler. Å stadig vekk spille seg bort fra publikum med virkemidler som publikum ikke synes er så interessante, fører det bare til tomme seter. Ikke debatt engang – det blir ikke et eneste leserinnlegg av tomme seter, avslutter Toje.