Teater – «Olje og vann»: Fra skapelsen til verdens undergang

­Først er det mørkt. Helt mørkt. Lenge. Mens en mørk dundrende lyd skaper nervøsitet og utrygghet. Hvor lenge skal vi sitte her før noe skjer på scenen?

Så kommer det langsomt til syne deler av en hånd og deler av et ansikt. Det er en skuespiller, og hun leser skapelsesberetningen ord for ord. Fra den første dag når Gud skaper lyset til mennesket skapes, til synden kommer inn i Edens hage og mennesket drives ut av Paradis.

Stykket heter «Olje og vann», så vi kan vente oss noe med olje. Men også noe med vann – livets vann, vannet som opprinnelsen til alt liv, kan man tenke. Begynnelsen er i hvert fall svært religiøs – enten religionen brukes om en metafor eller er ment bokstavelig. Trolig det første, men man kan aldri vite.

Som et Nerdrum-maleri

Nå er det seks personer på scenen. De sitter begravd i, eller kravler rundt på, en diger sandhaug i tussmørke. Scenebildet som et Odd Nerdrum-maleri, bortsett fra at personene har strømper på hodet som er trukket ned så de også dekker ansiktet, i stedet for skinnhjelmer. Og de er ikke nakne, men ikledd hudfargede filler.    

En ny monolog dreier seg om hvordan to biler nesten kolliderer til tross for at de ser hverandre på lang avstand, så de hadde kunnet skifte kurs. Men begge vil vinne.

Hele den moderne verden, med all vår fart og teknologi, er på kollisjonskurs, kan man tenke.

Monologen fremføres av en skuespiller som illuderer en liten gutt. Faren hans er sjåfør i den ene bilen. Gutten jubler over hvor kul og tøff pappa er. Altså: vi er som barn, ansvarsløse, lar andre styre for oss, og lar oss kjøre lukt mot katastrofen.

På prærien

Snart er vi på den amerikanske prærien, hvor man finner olje og småbønder lures til å selge de små jordlappene sine til en rik kapitalist. Han viser seg å være guttens pappa. Han er autoritær, slu, skremmende og ikke minst smart.

Prærie-delen av stykket handler om hvordan de første oljetårnene kom i USA for drøye halvannet hundre år siden – det første kom i Pennsylvania i 1859. Dette første oljeeventyret ble beskrevet i Upton Sinclairs roman «Oil» fra 1927, som igjen var inspirasjonen til filmen «There will be blood».

Vi får flere religiøse referanser, for bøndene tilhører protestantiske kirkesamfunn. Kapitalisten påstår at det gjør han også – men kanskje tilhører han djevelens samfunn, kan man tenke.

For sent

– Det var jo ikke så mye om vann, mest om olje, kommenterer min teatergjest, Anne Karin Sæther, forfatter av boken «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen», etter forestillingen.

– Vannet kom først og fremst inn ved sitt fravær – helt på slutten, når menneskene har gravet sin egen grav og den siste personen på jorda sitter igjen i krateret etter oljegravingen og gisper etter vann. For da viser det seg at vannet er det viktigste av alt. Men da er det for sent, tilføyer hun.

Når oljen brennes, slipper selvsagt norsk olje ut like mye klimagasser som all annen olje

– Oppsetningen feller en hard dom, ikke bare over oljeleting, men også over hele den moderne sivilisasjon, som oljen er en del av?

– En hard dom. Oljen har gitt oss rikdom. Vi har det bra, og det ønsker vi å fortsette med. Samtidig ødelegger vi for oss selv, og vi vet det.

Foto

Teatergjest: Anne Karin Sæther, forfatter av boken «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen». Foto: Nina Kraft.

Det er menneskelig å ville ha det bedre. For oljen, og hele industrialiseringen, har gitt oss så mye, fra lys og varme til biler og fly.

En ny religion

– For deg, som studerer oljepolitikk og argumentasjonen og retorikken rundt olje, ble det vel mye religion og metafysikk?

– Nei, oljen er jo en norsk religion, utbryter hun.

Foto

Foto: Eirik Malmo.

Sæther kommer nettopp fra oljemessen i Stavanger. Der er oljen som en religion.

– Da jeg var på Oljemessen i 2012, hadde man nettopp funnet Johan Sverdrup-feltet. Det var som et vekkelsesmøte. En høyreordfører sa at «nå stiger solen atter opp over våre oljefelt». Og Statoil-sjefen Helge Lund sa at jeg kan forsikre dere om at denne messen, og altså da også den norske oljen, bare vil fortsette og fortsette og fortsette. Det var kjempestemning. Folk sluttet ikke å klappe, husker hun.

– Litt av den stemningen er tilbake nå. Dagens Næringsliv rapporterte her om dagen at stoltheten er tilbake i oljebransjen. Nå sier oljetoppene at de er glade for at debatten ikke handler like mye om klima som i fjor, og de påstår at det nå er mer realisme i debattene. Som om klimakrisen og klimatiltakene ikke er realisme. 

Aldri miljøvennlig

Sæther synes at hele den norske oljehistorien – ofte beskrevet som «oljeeventyret» – er preget av paradokser.

– Vi forsøker å ri to hester samtidig, oljeutvinning og klima, og vi bruker ord som skal gjøre den norske oljen klimavennlig. Det stemmer at vi i Norge utvinner oljen med litt mindre utslipp enn i en del andre land, men utvinningsfasen utgjør bare 3-4 prosent, så det har begrenset verdi. Når oljen brennes, slipper selvsagt norsk olje ut like mye klimagasser som all annen olje.

– Savnet du mer norsk realisme og mindre metafysikk i stykket?

– Nei, det er helt greit at det ikke er realistisk i formen. Når det var konkret, handlet det mest om Nord-Amerika. Det finnes et oljefelt i Canada som heter Paradise Hill, navnet som ble brukt i stykket. Men det har overføringsverdi. Vi har jo snakket om «oljeeventyret» i Norge, og boka til Øystein Ihlen om norsk oljekommunikasjon heter «Petroliumsparadiset».

Ingen løsning

– Hva likte du best i teksten?

– Jeg likte best den poetiske monologen om hvordan alt henger sammen på jorda, fra atomene til bakteriene til alt som spirer og gror til dyrene. Og at menneskene var en del av alle disse kretsløpene. Menneskene er natur, og på dette feltet opplever jeg en oppvåkning i samfunnet for tida.

Foto

Olje og vann kan ikke blandes, de vil skille seg. Menneskets jag etter livsgrunnlag og utvikling er avhengig av tilgang til begge naturressursene. Foto: Andreas Schlager.

– Og hva fungerte best som teater?

– At det var så dystert, at vi ikke visste hva om ville skje. De pinte oss der vi satt i mørket. I starten tenkte jeg: «Er dette starten eller er dette slutten». Og det var vel det de ville oppnå.

– Vi vil jo ikke høre dette budskapet. Det er for ubehagelig fordi vi vet det er sant. Men på teatret må vi bli sittende i stolene våre til det er slutt. Så ubehaget var et vellykket grep. Selv om jeg som publikummer kunne ønsket meg at det var litt mer handling når jeg går på teater.

Denne teaterformen gir tid til å reflektere og kjenne på hva som skjer når vi forurenser og utarmer jorda og graver vår egen grav

– Det kom jo ingen løsning?

– Nei, men det finnes ikke bare én løsning heller. Det er komplisert. At vi får alle problemene presentert uten noen løsning er vi vel dessuten vant til i kultursektoren.

– Hvorfor det, tror du?

– Kanskje fordi det er lettere å dvele ved det som er vondt. Kanskje solcellepaneler og sirkulærøkonomi blir for prosaisk og kjedelig.

Refleksjon

– Er denne oppsetningen et godt innspill for en bedre politikk?

– Det er litt vanskelig å svare på det. Det skjer jo mye i politikken nå. Det kommer EU-krav  til mer bærekraftige produkter, mer energisparing, mer sirkulærøkonomi med smartere ressursbruk og så videre og så videre. De konkrete løsningene, og betydningen hvert enkelt menneske kan ha i den grønne omstillingen, det er perspektiver som er fraværende her. 

– Men det som er bra med denne teaterformen, er at den gir tid til å reflektere og kjenne på hva som skjer når vi forurenser og utarmer jorda og graver vår egen grav.