Teater: Husdikteren og den kriminelle broren

«Samtaler med bror» dreier seg om en søster og bror med bakgrunn fra Gambia som tok helt ulike veier i livet. Mens hun har gjort det svært godt, er han dømt for en grov voldsforbytelse. Hvordan endte de der? Søsteren på scenen – som spilles av tre svarte skuespillere – spør broren sin, som også blir spilt av tre svarte skuespillere, og får mange svar i løpet av forestillingen.

Og han utfordrer henne tilbake. Iblant husker eller tolker de to fortiden forskjellig, eller hun strever med å huske riktig. Samtalene bølger frem og tilbake, om barndomsvennene, både de som kom fra minoriteter og de etnisk norske. Om barndomshjemmet med den voldelige og kriminelle faren: Hva var felles, og hva var annerledes under oppveksten? Hvilken betydning spilte det at 12-årige svarte gutter ble oppfattet som små kriminelle, mens noe slikt ikke skjedde med små, svarte jenter? Ikke det at de alltid hadde det lett, de heller. Da de ble litt større, trodde noen at de kunne være nigerianske prostituerte.

Forventningene var også annerledes hjemme. Guttene ble oppdratt til å bli pater familias, jentene måtte passes på.

– Stikker deg alltid ut

– Her er det mye jeg kjenner igjen. Når du vokser opp og har en annen hudfarge, og ser litt annerledes ut, blir du så lett usikker. Du blir veldig bevisst din egen hudfarge. Du stikker deg ut i alle sammenhenger hvor det ikke bare er din egen etnisitet til stede – hvilket betyr nesten alltid, reflekterer psykolog Usman Chaudhry.

– Du har alltid en følelse, om du måtte gjøre det godt på skolen eller senere i livet på jobb, selv om du behersker situasjonen – at du skiller deg ut på en måte som noen ikke synes er en god måte.

Fra stykket «Samtaler med bror» på Torshovteatret.

Foto

Erika Hebbert

Det er ikke bare de andre som lar deg merke at du er brun, du strever selv med å være brun i et hvitt samfunn. Du er mer sårbar. Uansett hvor flink du er, kan det dukke opp en usikkerhet, en tvil på deg selv.

– Dette fenomenet kan kalles for «bedragersyndromet», som kan beskrives som en følelse av at man ikke er så dyktig som andre mener. Forskning har vist at dette kan føre til blant annet utbrenthet, depresjon og angst. Og det er ikke utenkelig at syndromet kan forekomme hos høytpresterende personligheter med minoritetsbakgrunn.

Maskulin stolthet

– I denne forstillingen er både bor og søster veldig klar over at de er svarte i et hvitt samfunn, men der er kjønnsforskjeller som har gått i søsterens favør. Hun utfordrer også broren for hans ansvar – han har hatt et valg?

– Og det innrømmer han også, men han tok dårlige valg veldig tidlig, og de la føringer for hva som skjedde siden. Hvilken rolle spilte den kriminelle faren, og moren som heller ikke så ut til å ta noe ansvar? Hun satte barnet opp mot faren, for de var skilt, og det ser ut som om hun nyter det. Det er en klassisk situasjon som kan føre til at barn ikke har en tydelig tilknytning til voksenpersonene, som igjen kan føre til en usikker tilværelse. Da kan det hende at man søker tilhørighet, nærhet og anerkjennelse andre steder. I tillegg kan man ha mindre forutsetninger til å regulere og gjenkjenne følelser som igjen kan føre til at man handler på følelser og ikke fornuft.

Hvordan storebroren og lillesøsteren utvikler seg ulikt, kan ha mange grunner, påpeker Chaudhry.

– En av dem er utvilsomt den patriarkalske kulturen de vokste opp i, hvor mannen har større ansvar og får en større rolle å spille i familien og utad. Og det ansvaret kan være trykkende, fortsetter psykologen.

– Unge gutter kan knebles av forventninger som de ikke greier å oppfylle. Da blir det ekstra ydmykende når det er jenta som gjør det de ikke greier. Du så scenen da søsteren reddet broren i en slåsskamp allerede som femåring? «Nå kan jeg ikke gå utenfor døra lenger», sier han. «Reddet av en liten jente!» Dette har han nok båret med seg.

«Den flinke»

– Kjente du deg igjen?

– Noen ganger var det som å møte seg selv i døra! Jeg har alltid tenkt at jeg som pakistansk-norsk psykolog kjenner spesielt godt til utfordringene til det asiatiske eller pakistanske miljøet. Her så jeg både forskjeller – vi ble ikke stoppet av politiet som trodde vi var kriminelle da vi var 12 – men også likheter.

– Har du blitt mobbet?

– Ja, litt. Vi flyttet fra Etterstad hvor jeg gikk på Vålerenga skole, med et mangfoldig miljø, til Lørenskog, hvor jeg var den eneste pakistanske gutten i klassen. Men jeg fikk venner, det gikk bra.

– Hadde du en lignende søskenrelasjon?

(pause) – Det ble stilt forventninger. Jeg var yngst av fire søsken, og jeg var flink på skolen.

– Så du var litt jenta, sammenlignet med det vi så på scenen?

(Han ler) – Ja, litt! Ja, det kan du si.

For svarte, brune og hvite

Camara Lundestad Joof har tidligere sagt at hun har jobbet lenge med dette stykket, og at det har selvbiografiske røtter. Stykket er aktuelt for de aller fleste flerkulturelle – og for absolutt alle oss andre, mener Chaudhry.

– Det var fascinerende bare det å se seks svarte skuespillere på scenen. Det ser du vanligvis ikke. Mange svarte og brune synes ikke teater er helt for sånne som oss.

Teatergjest: Psykolog Usman Chaudry.

Foto

Privat

– Mener du det – altså at svarte og brune ikke føler seg velkommen?

– Ja, for du ser jo at de ikke går så mye på teater! Hvor så du sist en sal med omtrent 30 prosent ikke-hvite publikummere?

– Det har jeg knapt nok sett, skjønt kanskje sist jeg så et stykke om flerkultur, «Hundre prosent», men det var jo ikke på noen sentral scene...Hva forstår majoritetsbefolkningen minst, tror du?

– Jeg tror man ikke forstår sårbarheten som ligger i å være annerledes.

– Hvem er dette mest for, hvem er den ideelle publikummer?

– Alle. Først sånne som meg. Bare det å se seks svarte skuespillere som var så dyktige! Det var så fargerikt, så morsomt, så gjenkjennbart og så medrivende. Og ikke minst viktig er det at majoritetsbefolkningen får det med seg.

Flere typer fordommer

– Hva synes du om slutten?

– Jeg la spesielt merke til at skuespilleren som da spilte broren fikk en tåre i øynene da han forsøkte å si at dette er alvorlig. Men så dro de andre ham inn i en diskodans med paljettklær og lystig musikk. Jeg så dette som et bilde på at du ikke kan ta kampene hver dag, du må more deg sammen med felleskapet også. Du kan gå ut og kjempe, men så må du smile sammen med de andre.

– Jeg la merke til en scene ganske sent i forstillingen hvor søsteren sier hun er lesbisk og etterspør hvilken forståelse hun har fått i det patriarkalske miljøet. Da tenkte jeg at nå snur hun bordet og spør om ikke han og afrikanerne har fordommer også. Hva tror du?

– Ja, det kan tenkes at det er flere som har fordommer, og at det å være annerledes kommer i flere farger og fasonger. Noen ganger blir man kanskje så opphengt i å være annerledes at man blir blind på andre, og dermed blir litt fordomsfull selv!

Selvransakende

– Søsteren, som vi kan formode har mange likheter med forfatteren, viser stadig til at dette foregår på Nationaltheatret. Det er mange meta-elementer i stykket, altså at det viser til seg selv som teater. Hun tviler også stadig på om det hun husker er riktig. Hva får du ut av det?

– Jeg synes det var veldig interessant, noe av det mest interessante i stykket. Du ser det også i hvordan hun legger inn at den hvite delen av publikum skal vite at dette ikke er bare for underholdningens skyld, sier Chaudhry.

– Jeg opplevde det som om søsteren veldig selvransakende stadig spurte seg selv om hun hadde rett til å fortelle brorens historie. Gjør hun det for vinning, eller fordi hun ønsker å forklare hva som skjedde med ham. Hun spør seg selv om hun kan vite hva som skjedde med ham.

 – Det synes jeg også var et av de mest interessante og vellykkede elementer i stykket. Som i at hun ble «vellykket», og nå bruker hun boren som råstoff i forfatterskapet?

– Ja, nettopp!