Teater: Frigjøring fra merkelappene

­Først ser vi en mannlig danser som uttrykker et utall følelser på scenen. Deretter kommer to skuespillere. Den ene er norsk, den andre er pakistansk-norsk. Den første illuderer psykiater, den andre klient.

Men det kunne nesten ha vært omvendt, for det er ikke bare klienten Farooq som har problemer, terapeuten er nesten hans speilbilde.

Klienten har kommet for å bli «lykkelig» og «hundre prosent norsk». Det siste er riktignok psykiateren, men særlig lykkelig er han ikke. Kanskje er han til og med litt «gal».

Glede

Min teatergjest,

Foto

Psykolog Mehdi Farshbaf er KulturPlots teatergjest. Foto: Nina Kraft.

, lener seg fremover i stolen. Utseendemessig skiller han seg ikke så mye ut fra flertallet av publikum i salen på Rommen Scene i Groruddalen, for det er mange av minoritetsbakgrunn der.

Jentene som sitter bak oss er pakistanske, og idet lyset slås på etter forestillingen forteller de iransk-ættede Farshbaf om sangen vi nettopp hørte. Den er på urdu, og de kjenner den godt.    

– Hva var din umiddelbar reaksjon?

– Glede! Glede over at det som ble kommunisert fra scenen var kompleksiteten i menneskenes reise og sinn og identitet, sier Farshbaf idet vi er tilbake i vestibylen igjen.

Foto

Foto: Lina Hindrum.

– Programmet forteller oss at dette teaterstykket av Toni Usman skal handle om identitet. Det dreier seg sikkert om mennesker som lever mellom «to kulturer», som det heter litt klisjefylt, tenkte jeg før vi så det. Men så enkelt var det ikke?

– Absolutt ikke. Jeg som er psykolog er glad i symboler, og her var hele scenen fylt med symboler. Jeg opplevde den mannlige danseren som representant for det begge mennenes avspaltede deler, altså det de ikke vil vedkjenne seg, avviser eller fordømmer i seg selv, begynner Farshbaf.

Fasaden

– Tøystykket som hang om et halv gjennomsnittlig slør på senen opplevde jeg som fasaden som begge mennene opprettholder. Danseren danset rundt den, og de danser også rundt den i sin samtale. De lever tilsynelatende «vellykkede» liv. Den norske psykiateren er den mest kjente privatpraktiserende i Norge, får vi høre. Mens klienten hans er kjent advokat og sønn av en av de første pakistanerne som innvandret til Norge.

– Og hva mener du om de store og litt mindre trærne som står i potter utover scene, og som alle tre – danseren også – vanner fra tid til annen? Trær symboliserer jo ofte liv?

– Ja visst, men legg merke til at ikke alle trærne blir vannet, bare noen av dem! Trærne ser jeg som muligheter, mulige identiteter eller måter å være på i verden, som vi enten pleier eller neglisjerer.

– Trærne vokser, men i potter, og potter begrenser jo alltid vekst?

– Men vi trenger begrensingene også. Vi trenger identiteter – altså i flertall. Uten identitet kan vi ikke leve. Når et av trærne i løpet av forestillingen blir revet ut av potten sin og slengt utover, vet vi at det ikke vil overleve.

Mannsrollen

– Psykiater og klient er relativt likt kledd, og har på et sted i stykket nærmest identiske kjær?

– Utenpå er de like vellykkede, men de lever begge løgnaktige liv. Inni seg er begge såre og fortvilede og lurer på hvem de er, og hvem de vil være.

Foto

Foto: Lina Hindrum.

Det er en klar parallell mellom de to. Grunnleggende handler stykket vel så mye om mannsrollen i 2022 som om bindestreksidentitet, mener Farshbaf.

– Dette stykket tematiserer ikke bare innvandreridentitet versus en norsk identitet, men identiteter generelt – mange identiteter – og særlig hvilke identiteter menn har, eller kan påta seg. Det gjelder alle menn i dag, uansett etnisk bakgrunn. Mange menn opplever jo generelt at de har tapt noe i det moderne samfunnet. De har ikke lenger den selvsagte autoriteten og plassen som sprang ut av det å være forsørger.

Men kanskje gjelder identitetstapet spesielt mye for menn med innvandrerbakgrunn.

– Vi snakker mye om såkalte «incels», tragiske unge menn som sitter på gutterommet og har mistet styringen fordi de ikke finner at det er noen rolle for dem. Men ingen av disse er slik?

– Incel-typen representerer bare den ekstreme varianten av dette fenomenet. Også vellykkede menn, som disse vi så på scenen, opplever et identitetstap. Dette snakker vi ikke så mye om i samfunnet. Derfor synes jeg det var spennende at nettopp dette identitetstapet ble behandlet dramatisk – og i en så god oppsetning.

– Det avkrefter fordommer?

– Absolutt.

Bort med merkelapper

– Kvinner glimrer med sitt fravær her – unntatt når de blir omtalt i terapisamtalene. Psykiateren er nettopp kastet ut av sin kone, skjønner vi, mens advokaten har båe en kone og en datter som kritiserer ham?

– Psykiaterens kone er brutal: «Her er kofferten din. Ut med deg – og låsen har jeg skiftet». Kona til advokaten er kritisk fordi hun synes han ikke lenger er mannen hun giftet seg med.

– Datteren til advokaten støtter transer, BLM og Extinction Rebellion – som faren synes er delvis problematisk. Han ønsker at datteren hadde likt mer erkenorske ting og aktiviteter. Så vi slipper klisjeen om minoritetsforeldre som vil holde barna i tradisjoner fra foreldrenes hjemland. Det likte jeg.

– Er det frigjørende for deg som selv har minoritetsbakgrunn, at vi slipper de mest selvsagte merkelappene? Vi hører relativt lite om islam også, og vår advokat ser ut til å være sekulær?

– Ja, det er kanskje litt provoserende for enkelte, men jeg synes det er frigjørende å se dette temaet behandlet utenfor de vanlige merkelappene. Legg merke til at på slutten gjentar advokaten at han ikke vil ha merkelapper. Inni sløret, som er en viktig del av scenografien, finnes det noe skjult, noe som vil ut, nye vinder som blåser gjennom blomsterengen og som bringer med seg nye muligheter.

Sangen på urdu, som de to jentene kjente så godt, heter «Gulon Mein Rang Bharay», forteller psykologen. Den er skrevet av poeten Faiz Ahmed Faiz, og en røff oversettelse av først strofe lyder: «Som vårbrisen gir blomstene sin farge Kom tilbake, så vi kan få gjort arbeidet i hagen.»

Ny innsikt

– La du merke til den litt uhyggelige sekvensen, hvor danseren nesten ble som et monster? Han hadde føtter som så ut som klør og kravlet seg ut fra under sløret. I en annen sekvens er danseren kledd som en orm, uten hode. Han er kanskje i ferd med å kaste hammen og fremstå som sommerfugl, spør min psykolog-gjest.

– Danseren la to frukter på øynene sine, to frukter som gjorde at han så ting annerledes, at han fikk ny innsikt. Og i en tredje sekvens legger danseren seg ned i fosterstilling. Hele stykket endte med at Farooq ropte om igjen om igjen at han ville tilbake. I psykoanalysen ser man på higen etter tiden i mors livmor som et ønske en tid der livet var enkelt og trygt. Da vi bare var og slapp å sjonglere sosiale identiteter. Der er man hverken mann eller kvinne, eller har den ene eller den andre etnisiteten, fortsetter Farshbaf.

– Vi er alle eksilert fra noe eller noen, som den amerikanske psykoanalytikeren Mark Spergel skriver det: «eksilet fra livmor, fra symbiosen med mor, fra hjemland, men også fra vår egen fornuft og følelser».

– På et nivå er identitet noe som gir mening, retning i livet. Den sier hvem du er og hvem og hva du hører til. Den andre siden av mynten er at identitet fanger. Den kan være et fengsel. Hvis du bare er låst i én identitet, blir livet grått og lite kreativt. Men det er truende å kaste alle merkelapper. For da har du ingen tilhørighet. Da er du marginalisert. Du har mistet fotfeste i livet.

Foto

Foto: Lina Hindrum.

– Det slutter uavklart. Vår advokat med pakistansk familiebakgrunn går ut fra terapirommet med løftet hode, men han er hverken blitt 100 prosent norsk eller 100 prosent lykkelig?

– Det synes jeg var fint, for sånn er det i virkeligheten også. Vi kommer ikke 100 prosent frem til noe sted, og å bli totalt lykkelig er umulig. Men vi kan få mer vitalitet. Helt på slutten hadde Farooq på seg sko, mens begge mennene var i strømpelesten ellers i stykket. Helt på begynnelsen hadde jo Farooq sagt ironisk, for å spøke med forestillingen om voldelige innvandrere, at han ville legge en bombe i skoen, men at han ikke hadde sko på. Bomben representerer livskraft, vitalitet.

– Jeg leser det som at han har fått styrket vitaliteten sin. Det er lett å tape vitalitet, men vellykket terapi kan gi oss noe av det tilbake. Dette skjer i mange terapiforløp: Ingenting løser seg 100 prosent, man er litt utilfreds. Men man er litt mer tilfreds allikevel. Noe er avklart, man ser mer muligheter.  

Nye vinder

– Er dette et teaterstykke som er skrevet på et visst punkt i den norske innvandrershistorien? Ville det vært annerledes dersom de hadde vært skrevet om 20-30 år?

– Det blir hypotetisk, men jeg tror det. Her så vi at psykiateren, som riktignok selv hadde problemer, var norsk, mens hans kilent var pakistansk-norsk. Om 20-30 år kunne psykiateren like gjerne være «bindestreksnormann» og klienten norsk. Landbakgrunnen deres hadde kanskje ikke vært et tema.