«Karons sandkasse»

– De voksne gråter ofte gjennom hele forestillingen, mens barna ler

Blodet spruter og Valhallas valkyrier kaller: Alexander Skarsgård tar hevntørst til nye høyder i rollen som viking i Robert Eggers mye imøtesette og stjernespekkede «The Northman».

Ellen Lund

Publisert: 8. april 2022 kl 14.37

Oppdatert: 8. april 2022 kl 14.47

– Ikke et vondt ord om «Karius og Baktus» eller «Hakkebakkeskogen», men dette, teatersjefer, dette er å utvise stort mot på barnekunstens vegne, skrev NRKs anmelder i sin omtale av «Karons sandkasse».

Forestillingen, som er noe så uvanlig som en teateroppsetning for barn og unge om døden, er satt opp av Teater Innlandet.

Teatersjef Thorleif Linhave Bamle mistet i 2016 sin kone etter kreftsykdom. De hadde en datter som da var tre-fire år. Hans samtaler med datteren både under sykdomsperioden og etter at kona/mamma døde, ga ham veldig mye innsikt i hvordan man forholder seg noe så vondt, og datteren ga ham perspektiver på dette som han syntes var veldig verdifulle.

I 2017 døde den te år gamle sønnen til Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, to teaterdramatikere og regissører fra Dale i Sunnfjord.

Ett år etter dette tok Linhave Bamle kontakt med disse to, og oppfordret dem til å skrive et teaterstykke om barns forhold til sorg og død.

– Da jeg fikk jobben som teatersjef, sto det klart for meg at de var de rette til å skape en forestilling av barn, for barn og et tema som vi normalt skåner barn for – døden, det eneste sikre i livet, forteller Linhave Bamle.

– Dette er et tema jeg har berørt før også i min egen regikarriere, og jeg mener bestemt at vi har tatt livet av døden i samfunnet. Det gjør noe med oss som mennesker og som samfunn jeg ikke tror er bra. Heldigvis er dette i endring, men stadig blir de døende «stuet» vekk på institusjoner og det er fjern for mange mennesker. Her mener jeg at teatret har en unik posisjon og mulighet til å løfte et tema på en måte som inviterer publikum inn i en scenisk verden som åpner for egne tanker og følelser på en ufarlig måte.

Lek

Resultatet er «Karons sandkasse», som har blitt en hyllest til lekens verdi og magi for å takle sorgen. Forestillingen hadde premiere i Hamar kulturhus i februar, og er nå akkurat ferdig med en turné i Innlandet.

Så vil den bli tatt opp igjen med noen forestillinger i Hamar kulturhus i mai, og deretter bli en del av Heddadagene i Oslo i juni. Da skal den spilles to ganger på Det Norske Teatret 10. og 11. juni.

Vi på Teater Innlandet mener vi forteller en viktig historie gjennom denne forestillingen, og det er gjort på en ganske spesiell måte i og med at barn har vært så delaktig i skapelsesprosessen av manus. I tillegg har vi skuespillere som virkelig gjør en fantastisk jobb med å fremstille barn på en troverdig måte på scenen.

– Etter min mening er det en helt fantastisk forestilling, så enormt rørende og fortreffelig formidlet. Ut fra perspektivet å leve med et sykt barn og med søsken, er det helt tydelig skrevet av noen som har levd dette livet på innsiden, forteller Eline Grelland Røkholt, pedagogisk-psykologisk rådgiver, forfatter og foredragsholder. Hun har blant annet bakgrunn fra Seksjon for sorgstøtte ved Ahus og har jobbet mye msorgarbeid rettet mot barn.

– Det er nok nærmest en nødvendighet, for å få til en så bærende dynamikk. Gjennom forestillingen var det mange øyeblikk og detaljer som nok betyr noe eget for dem i publikum som har egne erfaringer med dette selv, men som er tilgjengelige som læringspunkter for alle. Særlig gjelder det hvordan Julie og Sunniva utøver sine roller, med bevegelser og små grep som søsken som lever dette livet selv vil kunne speile seg i.

– Responsen fra publikum under forestillingen jeg så, var slik at det burde vært utdelt Kleenex sammen med programmet. Damen på raden bak oss hylgråt seg gjennom forestillingen. Det var flaks, for da kunne vi på vår rad gråte våre stille tårer litt mer ubemerket. Noen barn reiste seg opp og sto i enkelte øyeblikk, noe jeg tolker som at de er fullstendig involvert og at det er krevende (men på en positiv måte) å ta inn handlingen. Det er klart at det skjer jo også noe med barn der foreldre eller de voksne som følger dem begynner å gråte, men den samtalen man da må ta, tenker jeg jo er svært givende. Hvorfor begynte man å gråte som voksen? Hva tenker barnet om det som den voksne gråt av, eller synes barnet at det var noe helt annet som var viktig der og da i forestillingen?

pedagogisk-psykologisk rådgiver, eline.g@online.no, 994 92 678. Hun skrev dette i programmet: https://www.teaterinnlandet.no/snakk-med-barn-om-doden/. Hun har sett forestillingen, og har også selv opplevd å miste et barn. Har jobbet lenge ved Ahus og mye med sorgarbeid rettet mot barn.

– Bakgrunnen var at jeg selv mistet min kone i 2016. Samtidig gikk Miriam og Torkil gjennom sitt med deres sønn Einar. Da jeg fikk jobben som teatersjef, sto det klart for meg at de var de rette til å skape en forestilling av barn, for barn og et tema som vi normalt skåner barn for – døden, det eneste sikre i livet. Dette er et tema jeg har berørt før også i min egen regikarriere, og mener bestemt at vi har tatt livet av døden i samfunnet. Det gjør noe med oss som mennesker og som samfunn jeg ikke tror er bra. Heldigvis er dette i endring, men stadig blir de døende «stuet» vekk på institusjoner og det er fjern for mange mennesker. Her mener jeg at teatret har en unik posisjon og mulighet til å løfte et tema på en måte som inviterer publikum inn i en scenisk verden som åpner for egne tanker og følelser på en ufarlig måte.

Bakgrunn:

Teatersjef på Teater Innlandet, Thorleif Linhave Bamle, mistet i 2016 sin kone etter kreftsykdom. De hadde en datter som da var tre-fire år. Hans samtaler med datteren både under sykdomsperioden og etter at kone/mamma døde, ga ham veldig mye innsikt i hvordan man forholder seg noe så vondt, og datteren ga ham perspektiver på dette som han syntes var veldig verdifulle.

I 2017 døde sønnen til Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, to teaterdramatikere og regissører fra Dale i Sunnfjord. Ett år etter dette tok Linhave Bamle kontakt med disse to, og oppfordret dem til å skrive et teaterstykke om barns forhold til sorg og død.

Dette har altså resultert i forestillingen Karons sandkasse, som har blitt en hyllest til lekens verdi og magi for å takle sorgen.

Forestillingen hadde premiere i Hamar kulturhus 24. februar, og er nå i avslutningsfasen på turneen i Innlandet. Førstkommende søndag går den siste forestillingen på turneen, i Ullensaker kulturhus på Jessheim. Så vil den bli tatt opp igjen med noen forestillinger i Hamar kulturhus i mai, men ikke minst blir den en del av Heddadagene i Oslo i juni. Da skal den spilles to ganger på Det Norske Teatret 10. og 11. juni.

Her legger jeg ved en del lenker til annen info om forestillingen. I hovedppslaget om forestillingen vil du finne et bildegalleri, og det går an å laste ned bilder herfra. https://www.teaterinnlandet.no/karons-sandkasse/

Hvis du ruller deg helt ned til bunnen av den siden, vil du finne flere saker om forestillingen, blant annet et intervju med skaperne av stykket, som forteller om det spesielle med at deres to andre barn har vært sterkt delaktige i utformingen av manus. Det har blant annet ført til at på hovedplakaten er det «Familien Sandsund Lie» som er kreditert.

Anmeldelsene av stykket har vært veldig gode, og her er noen av dem:

«Kjære Lille. Når du dør kommer du først til Nord-Norge, så tar du en ring på hånda, så blir du til jord, eller først en rundballe, og så triller du ned snøbakken og blir til en engel eller et piano eller kanskje en liten gud. Hilsen Maja.»

none

Maja og Lille er søstre. De krangler, tøyser og leker som søstre flest. I sandkassa bak huset har de et helt univers; der skal de bygge et kjempestort slott til Tussimussene. En dag blir Lille så svak at hun ikke klarer å løfte spaden. Hun blir så svak at hun ikke klarer noen ting. Lille har nemlig en sykdom, og Maja får vite at søsteren ikke kan bli frisk. Maja synes det er vanskelig å leke alene, men når Lille må på sykehus dukker den gåtefulle Karon opp i sandkassa. Han snur opp ned på leken, livet og det Maja er mest redd for i hele verden; nemlig døden.

«Blunk hvis du er glad i meg

for jeg vil vite om du er glad i meg.»

Karons sandkasse er en helt spesiell historie om hvordan barn møter døden, skrevet i samarbeid med to barn som selv har mistet et søsken. Fortalt gjennom deres eget språk er forestillingen en hyllest til barns evne til lek og fantasi i møte med det aller vanskeligste.

På Teater Innlandet tror vi på å leke i fullt alvor. Sammen med to av Norges fremste teatermakere inviterer vi til et livsgnistrende eventyr fullt av lek og magi, hemmeligheter og sjelefrø – for absolutt hele familien.

Svar fra teatersjefen:

Jeg skal svare etter beste evne. Du finner også mye informasjon på vår nettside. Så håper jeg selvfølgelig at du får sett forestillingen. Det er jo noe helt annet, men også noe som jeg tror du vil ha stor glede av

Kan du fortelle om bakgrunnen til stykket, og hva som gjorde at dere bestemte dere for å lage det?

Hva har vært viktig for dere når dere har jobbet med det?

– At sorgen og følelsene knyttet til det å miste noen skulle være troverdige og ikke pedagogiske. At vi skulle ta tema på samme alvor som vi har snakket om det utad. At barna skulle få tilgang til, en erfaring med døden som ikke skremmende men troverdig.

Kan du si noe om hvordan stykket har blitt?

– Det må nesten andre uttale seg om. Jeg mener vi har lykkes og skapt en fantastisk forestilling. Særlig synes jeg NRK anmelderen fanget svært godt det vi har forsøkt på. Særlig har vi lykkes i å løfte leken som et kraftfull redskap i møte med det vanskeligste.

Hvordan har responsen vært? Har barn og voksne reagert ulikt?

– Responsen har vært fantastisk. Barn som ler og lever seg inn i forestillingen og som er uredde og nysgjerrige på døden i etterkant. De voksne er nok noe mer “dratt» når de kommer ut. Våte øyne og beretninger om en svært sterk opplevelse. Det er jo også ganske fantastisk at en forestilling kan nå så sterkt inn til så ulike aldersgrupper.

Alt godt.

Når det gjelder spørsmålet om min rolle som rådgiver, så var ikke det i forbindelse med utarbeiding av forestillingen. Jeg ble kontaktet fordi de ønsket en tekst om barn og sorg til programmet for forestillingen. Så mitt bidrag har vært avgrenset til det.

Etter min mening er det en helt fantastisk forestilling, så enormt rørende og fortreffelig formidlet. Ut fra perspektivet å leve med et sykt barn og med søsken, er det helt tydelig skrevet av noen som har levd dette livet på innsiden. Det er nok nærmest en nødvendighet, for å få til en så bærende dynamikk. Gjennom forestillingen var det mange øyeblikk og detaljer som nok betyr noe eget for dem i publikum som har egne erfaringer med dette selv, men som er tilgjengelige som læringspunkter for alle. Særlig gjelder det hvordan Julie og Sunniva utøver sine roller, med bevegelser og små grep som søsken som lever dette livet selv vil kunne speile seg i.

Responsen fra publikum under forestillingen jeg så, var slik at det burde vært utdelt Kleenex sammen med programmet. Damen på raden bak oss hylgråt seg gjennom forestillingen. Det var flaks, for da kunne vi på vår rad gråte våre stille tårer litt mer ubemerket. Noen barn reiste seg opp og sto i enkelte øyeblikk, noe jeg tolker som at de er fullstendig involvert og at det er krevende (men på en positiv måte) å ta inn handlingen. Det er klart at det skjer jo også noe med barn der foreldre eller de voksne som følger dem begynner å gråte, men den samtalen man da må ta, tenker jeg jo er svært givende. Hvorfor begynte man å gråte som voksen? Hva tenker barnet om det som den voksne gråt av, eller synes barnet at det var noe helt annet som var viktig der og da i forestillingen?

Som fagperson må jeg si at de grepene som er gjort rundt dødshendelsen og utover bare var så modig, og en så tydelig vurdering av å ikke pakke tap og sorg inn i rosa emballasje, som gjerne gjøres fordi vi voksne ikke orker ta inn over oss barns lidelse. Forestillingen viser en sjeldent god respekt for barn som pårørende og etterlatte. I et tradisjonelt og foreldet perspektiv på sorg anses jo gjerne barn særlig under 6-8 år, til å være for små til å forstå hva døden er, at de ikke riktig erkjenner tapet osv. Men i nyere sorgteori og forskning vet vi mye om at små barn trenger dialog med andre rundt seg, og at forståelse er noe som blir til gjennom kommunikasjon. Barn har også mange tanker om døden når de sørger, hvor er den som døde nå, kan man føle at man snakker til den man har mistet osv. Det er en helt vanlig sorgreaksjon for yngre søsken at de leker at de leker med sitt avdøde søsken. De kan kle seg i det sitt søskens klær om mulig, de kan si at de skal leke med sitt søsken, og særlig det siste tolkes jo gjerne av voksne som at barnet ikke forstår at søskenet ikke kan komme tilbake. Som fagperson tenker jeg imidlertid at det handler om barns utvikling av språk, og barn i førskolealder formulerer seg ikke grammatikalsk med «jeg skal hjem å leke at jeg leker med mitt avdøde søsken». De vil heller bare si «jeg leker med.. og gjerne søskenets navn». Så små barn blir ofte undervurdert både som sørgende, og i sin forståelse både i sykdomstid og som etterlatte. Forestillingen løfter frem og gir nettopp denne relasjonen og posisjonen fremste rolle. Foreldrestemmen er i bakgrunnen, hvilket også er et godt grep, fordi foreldrene gjerne ellers sees som de mest sentrale i relasjon til det syke barnet.

Når det gjelder sorgstøtte til barn så tenker jeg at det er viktig å følge barnets tempo. Med det mener jeg at vi skal være åpne og sannferdige og fortelle barnet nok til at de forstår sin egen tapshistorie (hva har det opplevd, sett, vært med på, hva lurer det på, hva tenker de på og er opptatte av om tapet og den som de mistet). Samtidig er det så avgjørende å være sensitiv for om barnet trenger å snakke om helt andre ting i øyeblikket, hvor mye de makter å fokusere på tematikken, hvor fordypet går barnet selv inn i den samtalen, og det å justere seg etter det. Det kan være så mye jeg som voksen kan være opptatt av å formidle, men det vesentlige er jo å følge barnets eget perspektiv. Hva er det de er opptatt av?

God tilrettelegging er også avgjørende. Små barn og gjerne mange større barn også, klarer ikke ta frem det de bærer på i bare verbale samtaler med voksne. De trenger tilrettelegging med tegning, bruk av ord, bilder og konkreter som formidler hva sorg er, og som barnet kan kjenne seg igjen i. Først da klarer de å si noe eget som sin historie. Jeg har opplevd toåringer som med god tilrettelegging er svært adekvate og filosofiske i sin dialog om helt eksistensielle ting. Forestillingen er således en slik konkretisering, som inviterer til samtale. Er det for eksempel lov å lage så mye tøys og fantasi om døden? Hva tenker barnet selv? Vi voksne er generelt alt for lite flinke til å invitere til slike samtaler, til å tegne osv. I sorggrupper for barn på Ahus, brukes for eksempel metoden med å skrive eller tegne en beskjed til den som døde i et papirfly og så sende det ut i luften som post. Så god tilrettelegging, men også et kunnskapsbasert og godt fundamentert opplegg er viktig for et godt sorgstøttearbeid til barn.

Jeg håper det gav deg noen svar på det du ønsket, og bare spør igjen om det er noe mer. Jeg har arbeidet i over 20 år i spesialisthelsetjenesten med sorgstøtte til barn og ungdom og deres familier, og selv utviklet metoder for sorgstøtte til små barn. Gjennom disse årene har jeg også skrevet artikler og undervist om barn og sorg, og bidratt som forfatter i flere bøker. Det hører kanskje også med til historien at jeg selv er mor til et barn som var alvorlig syk i sin levetid, og som døde ti år gammel for noen år siden. Hans storebror var med og så på forestillingen, og elsket den.