Kristin Lavransdatter settes opp som en teater-maraton for de utholdende. Hver bok har fått hvert sitt skuespill. Det er mulig å se dem ulike kvelder, men hvis man ser alle sammenhengende tar opplevelsen omtrent ni timer. Foto: Dag Jenssen.
Kristin Lavransdatter: Veien mot soning og martyrdom
Kan tematikken i Sigrid Undsets mest kjente verk oppsummeres i et par setninger? Er den sentrale tematikken tragisk kjærlighet i krysspress mellom forelskelse og plikt, som medfører skyld og skam?
Er det et tidsbilde fra norsk tidlig 1300-tall, et bredt lerret hvor vi blir kjent med mange skjebner, og også til dels med storpolitikken i tiden rett før Norge mistet sin selvstendighet?
Eller er det primært et kristent verk fra forfatteren som senere skulle konvertere til katolisismen?
Alt sammen, men kanskje mest det siste, mener Sissel Furuseth, som er professor i nordisk litteratur og har forelest og skrevet om nobelprisvinner Undsets storverk. Men, påpeker hun, på slutten mister teateroppsetningen både retning og driv – og det er slutten som er kronen på verket i det kristne budskapet til Undset.
Teatergjest: Sissel Furuseth. Foto: Nina Kraft.
Uten å forstå hvorfor og hvordan Kristin ofrer seg selv for å redde sønnen til en utstøtt prostituert kvinne fra å bli ofret i en før-kristen seremoni, faller hele oppsetningen litt sammen.
Utmattende
Kristin Lavransdatter settes opp som en teater-maraton for de utholdende. Hver bok har fått hvert sitt skuespill. Det er mulig å se dem ulike kvelder, men hvis man ser alle sammenhengende tar opplevelsen omtrent ni timer.
Svartedauden kommer ikke før på slutten, men den gir fortellingen en retning og en mening, og slik sett ligger den som et bakteppe bak hele verket. Foto: Dag Jenssen.
Det er mye, og man blir utmattet. Men på en måte speiler utmattelsen opplevelsen man får ved å lese verket, mener Furuseth. Det er langt, og det er utmattende, særlig den lange del nummer to, «Husfrue», som handler om Kristins ekteskap med Erlend, mannen hun trosser seg til å få gifte seg med. Han som faren ikke vil gifte henne bort til. Hun skal i stedet få den trygge, snille, men lite tiltrekkende Simon Darre, mener far Lavrans.
Leseprøve
– Jeg så at en av Aftenpostens kritikker betegnet stykket som en leseprøve, bemerker Furuseth.
– Var det med hensikt, tror du? Det kunne virke som om noen av skuespillerne ikke hadde lært seg teksten i slutten av skuespill nummer tre, «Korset», særlig gjaldt det hovedrollen?
– Det kan man ikke vite, for det er også tegn som tyder på at det er et bevisst grep. Skuespillerne sitter i starten ved et bord med rollehefter, så det ser ut som en prøve.
Sigrid Undset har jo sagt at «menneskehjertet er alldeles det samme til alle tider». Men det er jeg ikke enig i
Men når stykket begynner, fortar dette inntrykket seg. Spillestilen blir det man gjerne kaller realistisk, selv om skuespillerne har på seg treningsdresser og lignende moderne klær, som trolig skal gi dem et tidløst preg
Ikke tidløst
– Er Kristin Lavransdatter en tidløs fortelling, som handler om kjærligheten, som den samme til alle tider, som man kan få inntrykk av ved å lese programmet?
– Sigrid Undset har jo sagt at «menneskehjertet er alldeles det samme til alle tider». Men det er jeg ikke enig i. Vel er det kjærlighet og skyld og skam og basale følelser til alle tider, men hvordan disse spiller seg ut i ulike samfunnskontekster, er ikke tidløst.
Kristin lever i en tid som er dypt katolsk, samtidig som rester av gammel hedendom henger igjen. Kristin er et middelaldermenneske. Sigrid Undset, som var svært godt bevandret i norsk middelalder, forteller fra Kristins synsvinkel.
Uklart fokus
– Opplevde du teateroppsetningen på samme måte?
– Til dels. Det var ikke foretatt noen veldig tydelige prioriteringer, som man kunne vente. Vanligvis blir jo teater eller film basert på bøker forkortet ved at de som tilpasser fortellingen til det nye mediet, foretar et utvalg.
Ved sin martyrdød soner hun for de syndene hun har begått, blant annet ved å være ulydig mot sin far, og ved å ha vært en stivsinnet kone for Erlend. Foto: Dag Jenssen.
Et valg kunne være å betone kjærligheten mellom Kristin og Erlend aller mest. Det ser vi, men mest i første del, basert på «Kransen», og ikke så mye i de to etterfølgende delene.
Det er merkelig at teatret ikke betoner pesten mer når vi er midt i en pandemi med flere likhetstrekk
– Det ser ut til at regissør Kjersti Horn vil ha med seg alt?
– Ja, og da blir helheten også litt uklar.
Pesten
– Hva savnet du mest?
– Pesten, sier Furuseth med ettertrykk.
– Det er merkelig at teatret ikke betoner pesten mer når vi er midt i en pandemi med flere likhetstrekk som de kunne undersøke. Her er jo temaet veldig aktuelt.
– Hun påpeker at det er pesten, den som drepte omtrent halvparten av Norges befolkning, som også feller Kristin. Svartedauden kommer ikke før på slutten, men den gir fortellingen en retning og en mening, og slik sett ligger den som et bakteppe bak hele verket.
– Middelaldermenneskene trodde at pesten var en straff fra Gud for menneskenes ugudelige framferd. Det tror Kristin også. Ved sin martyrdød soner hun for de syndene hun har begått, blant annet ved å være ulydig mot sin far, og ved å ha vært en stivsinnet kone for Erlend.
Synd og skam
– Er synd og skam forgagne begreper, som er lite aktuelle for tilskuere i dag?
– På ingen måte.. Jeg er selv vokst opp i et kristent hjem, og deler av min familie har frikirkebakgrunn. Jeg har også lagt merke til hvordan en del av mine studenter med minoritetsbakgrunn blir ekstra oppmerksomme når vi leser for eksempel Synnøve Solbakken av Bjørnson, og oppdager æreskultur, arrangerte ekteskap, og konflikt mellom religion og selvrealisering. Dette er temaer som de kjenner igjen fra sin hverdag, og dette fantes altså i Norge for kort tid siden.
– Og det gjelder ikke bare minoriteter, men også en del kristne miljøer i Norge?
– Jeg liker ikke ordet minoritet. Jeg tror Norge består av mange minoriteter. Og ja, skyld og skam finnes fremdeles.