Det Norske Teatret: Maratonteater og familiedrama

­KRITIKK | KulturPlot anmelder institusjonsteatrene, basert på et utvalg av oppsetningene.

I dag: Det Norske Teatret.

Teater som kunstform er slett ikke bare seriøst og høytidsstemt. Det har også et ikke ubetydelig innslag av happening og rent publikumsfrieri. Det Norske Teatrets oppsetning av «Kristin Lavransdatter» denne høsten ble ikke overraskende en kulturell snakkis og en begivenhet som mange syntes de måtte ha med seg. En av årsakene var at man kunne velge å se «Kristin Lavransdatters» tre deler hver for seg, fordelt over like mange kvelder, eller som en sammenhengende maratonforestilling på drøyt åtte timer.

Selv var jeg tilstede på maratonutgavens premiere, en premiere som takket være et ekstra, uforutsett avbrudd kom til å vare i nærmere ni og en halv time!

Var det så verdt å bruke en hel lørdag på denne oppsetningen? Jeg er litt i tvil. Det går selvfølgelig an å argumentere kunstnerisk for at publikums utmattelse blir en del av selve konseptet ved en slik oppsetning. Men når kraftprestasjonen i seg selv overskygger det kunstneriske utbyttet, går det kanskje også an å si at teatret på denne måten risikerer å gjøre Sigrid Undsets tekst en bjørnetjeneste.

Regissør Kjersti Horns grep er ellers interessant nok. Første del, «Kransen», starter nærmest som en leseprøve, der en stor plastduk skiller sal og scene. Gjennom hele forestillingen blir de medvirkende tett fulgt av et videokamera. Dermed kommer personfokuset bokstavelig talt i forgrunnen, og spørsmålet da er om det er ansiktene eller ordene som er viktigst?

Lengden til tross er forestillingen preget av et oppdrevet tempo, der Sara Khorami som Kristin er mer lysten og leken enn søkende og usikker. Latteren erstatter så å si inderligheten, og det er flere sider ved romanens komplekse Kristin-figur som det er vanskelig å få øye på i denne oppsetningen. Her går man rett på relasjonene menneskene imellom, uten at det tidsmessige eller kulturelle bakteppet blir skikkelig belyst.

I stykkets andre del, «Husfrue«, blir «Kristin Lavransdatter» mer av det mørke middelalderdramaet som vi kjenner fra trilogien. Mennene kommer mer i sentrum, personene er i utvikling og det politiske trer klarere fram.

I tredje del, «Korset», dominerer det melodramatiske. Den fallerte Erlend, spilt av Preben Hodneland, får sterkere fokus, stykket utvikler seg stadig mer til et ekteskapsdrama mellom ham og Kristin. Det er et lidenskapelig forhold helt til det siste, noe som innebærer mye av- og påkledning, og ivrig kopulering under plastduker!

Den mørke middelalderen som stykket utspiller seg i viser seg tydeligere ettersom pesten sprer seg, sønnetapene inntreffer og den religiøse dimensjonen blir stadig klarere. Det er sikkert ikke til å unngå at utmattelsen rammer også på scenen, likevel synes jeg at slutten blir i overkant puslete, med det som nærmest kan kalles høytlesning fra manus.

Mer enn en kunstnerisk seier ender dette opp som et nokså støyende basketak mellom en 100 år gammel tekst og nåtidens forventninger til teatral effektbruk. Interessant nok for så vidt, men ikke så mye mer enn det.

Industrinostalgi

Det er et solid sprang fra nobelprisvinneren Sigrid Undset til den friske samtidsobdusenten Frode Grytten. Hans nye stykke «Inn frå regnet», i regi av Lasse Kolsrud, utspiller seg i velkjent Grytten-land. Vi skal til Vestlandet, der en voldsom flom har truffet bygda.

«Eks» på Det Norske Teatret. Sibylle og Daniel lever sammen. Hun er lege, og han er arkitekt. Foto: Dag Jenssen.

I form av et litt overdrevent harselas skal dette åpne ikke bare for brytninger innenfor familien til Olav Svendsen, spilt av Svein Roger Karlsen. Det handler også om en mer grunnleggende maktesløshet hos den gamle Ap-mannen og industriarbeideren Olav, som venter hvileløst på å bli intervjuet av Dagsrevyen. Der skal han snakke rett fra levra, mens den kvinnelige statsministeren som snarest er innom for å uttrykke sin uforpliktende sympati med de rammede.

Den nitriste industrinostalgien Olav representerer, sammen med bitterheten over et dårlig ekteskap og tre sønner som ikke kommuniserer skikkelig, blir til sammen altfor overtydelige virkemidler i en forestilling som savner dynamikken mellom de medvirkende. De klarer rett og slett ikke helt å sparke liv i forestillingen, det blir for statisk og ikke innbitt nok. Det smeller aldri skikkelig i replikkene, og det implisitte farsoppgjøret drukner bokstavelig talt i all traskingen og traskingen over våte gulv.

Trekantdrama

Det Norske Teatret ivaretar også sine forpliktelser til å vise oversatt samtidsdramatikk. Denne høsten har tyske Marius von Mayenburgs tette trekantdrama «Eks» vært vist i regi av Peer Perez Øian, og med Kirsti Stubø og Gard Skagestad i rollene som det ytre sett vellykkede paret Sibylle og Daniel.

Selv om det er et samtidsstykke, er «Eks» ganske så tradisjonelt bygget opp.

Til å begynne med utvikler det seg nokså forutsigbart når maskene faller da maktbalansen de to imellom blir direkte og uventet truet av en tredjepart. Nærmere bestemt Daniels eks Franziska, presist framstilt av Ingeborg S. Raustøl. Hun er tilsynelatende bare ute etter et midlertidig sted å sove, men trer ganske snart ikke uventet i karakter som den utenforstående som bringer fortiden tilbake. Slik berøres både det skremmende og det seksuelle, ekteskapets begrensninger kommer i et grelt lys og snart bryter resignasjonen fram mellom alle de tre involverte. Den litt for teksttunge forestillingen blir stående og balansere mellom det bitre og banale, og blir nok aldri helt forløst som det moderne kammerspillet det legger opp til – utmerkede skuespillerprestasjoner til tross.

Ondskapsfulle replikker

Selve stamfaren til alle giftige ekteskapsdramaer er August Strindberg, og han er på sitt aller mest nådeløse i «Faderen». Denne høsten har stykket gått på Det Norske Teatret, i regi av Eirik Stubø og med en åpen og stilsikker scenografi av Erlend Birkeland. Stykket fra 1887 byr på kjønnskamp i sin reneste essens, der rittmesteren, spilt av Svein Roger Karlsen, ender med å falle så dypt som bare en storkar kan falle. Men det er likevel ikke rittmesteren som fanger mest oppmerksomhet. Det er hans utspekulerte kone Laura, og mon tro om det ikke igjen er Kirsti Stubø vi møter i den kvinnelige hovedrollen. Ved hjelp av et regnvær av ondskapsfulle replikker bryter hun sakte og målrettet ned sin manns selvbilde, og hans rett til å bestemme over deres felles datter. For han kan jo ikke vite hvem som egentlig er Berthas far, kan han?

Og hvorfor skal han da bestemme over barnets framtid? Ondskapen kommer piplende fram i det som etter hvert blir en jevn strøm, og selv om Lauras motiver blir avslørt av broren, spilt av Lasse Kolsrud, ender det med det totale sammenbrudd for rittmesteren.

Blant mye annet handler «Faderen» om mannlig rasjonalitet kontra kvinnelige følelser, ren mandighet og løgnaktige kvinner, et yndlingsmotiv hos Strindberg. Det kunne blitt en eksplosiv oppsetning, men dessverre svikter Svein Roger Karlsen i den mannlige hovedrollen. En ting er at han måtte ha suffli et titalls ganger(!) i den forestillingen jeg så, og da sier det også seg selv at replikkføringen blir stiv og kunstig. En annen ting er at han er mer blek og klønete enn interessant og engasjerende i rolletolkningen sin. Det er med på å gjøre «Faderen» til en underlig uengasjerende teateropplevelse.

AIDS-drama

Drøye 100 år etter «Faderen», skrev franske Jean-Luc Lagarce skuespillet som på nynorsk har fått tittelen «Berre verdas undergang». Forfatteren døde selv av AIDS i 1995, og det er nettopp denne epidemiske virussykdommen som har den egentlige hovedrollen i oppsetningen på Det Norske Teatret. Regien står Johannes Holmen Dahl for, og Carl Martin Eggesbø har rollen som den syke Louis. Han har ikke hatt kontakt med familien sin på mange år, men har nå bestemt seg for å vende hjem for å fortelle dem hva som har skjedd med ham. Eller gjør han egentlig det? Mye av historien blir fortalt til det en håndholdt kassettspiller eller diktafon, og kanskje er det egentlig bare Louis oppdiktede hjemkomst vi møter. Uansett er det et hovedpoeng for ham å ta grep om sin egen historie og hvordan den skal fortelles videre.

Fra «Berre verdas undergang» på Det Norske Teatret. Foto Pernille Sandberg.

Møtet mellom Louis og familien blir en studie i hvordan de fleste helst, mer eller mindre selvmedlidende, vil snakke om seg selv og sitt eget liv. Og der det blir viktigere for hans søsken og mor å beskytte seg selv, enn å ta inn over seg det han prøver å fortelle dem. Det gir en besk, men samtidig også dypt menneskelig effekt.

Når scenen helt mot slutten bokstavelig lukker seg for Louis, er det altså mer enn en symbolsk avvisning vi er vitne til.

Til tross for hva kanskje man skulle tro, er dette likevel en oppsetning der mye komisk talent utspilles på scenen. Særlig gjelder det Gjertrud Jynge i rollen som moren. Hun ved første øyekast er en slags sunnmørsk gladjente, med et minespill få kan gjøre henne etter. Men også hun bærer på tap og innsikt, og vil til det siste skjerme både seg selv og sønnen mot alle ubehagelige erkjennelser.

«Berre verdas undergang» er et greit gjennomført stykke, og del av Det Norske Teatrets markering av Skeivt kulturår 2022.

Tufsen Mattis

Om Gjertrud Jynge kan sies å briljere i «Berre verdas undergang», må det samme sies med enda større rett om hennes innsats som Hege i teaterversjonen av Tarjei Vesaas «Fuglane». Da er vi tilbake der vi startet, med en dramatisering av en norsk romanklassiker. Med alle de mulighetene, men også fallgruvene, slikt kan medføre.

Regi og dramaturgi for denne oppsetningen er ved Luk Perceval, som Gjertrud Jynge har samarbeidet med ved flere anledninger. Den belgiske teatermannen har ved hjelp av enkle virkemidler skapt en stilsikker forestilling: En dreiescene, rullende tømmerstokker, båter og hvite «trær» som henger fra taket. Mer skal det egentlig ikke til for å gestalte verdenen til tufsen Mattis fra Vesaas’ roman.

Det er en ladet verden, der alt i Mattis’ sinn leses inn i og ut fra naturen. Han som er så sårbar og så selvbevisst på en og samme tid, han som hele tiden drømmer seg bort og som er så overoppmerksom på hva andre sier og tenker om ham. Han som ser magien i rugdetrekket, og som blir lei seg og sint når de andre ikke forstår alt det han leser i trærne og fuglene rundt seg. Christian Ruud Kallem gjør en sterk og energikrevende innsats som Mattis i denne tvers igjennom vellykkede oppsetningen, som fra første stund griper fatt i teksten til Tarjei Vesaas.

Eier rollen

Gjertrud Jynge er ekstremt tilstedeværende som søsteren Hege. Hun kommenterer fortløpende, hun gråter og er fortvilet over sin fastlåste skjebne, men hun bryter også ut når sjansen melder seg. Det er slike brudd som bærer denne fortellingen, enten de er fantastiske eller fatale.

I tolkningen av Hege fyller Jynge rollen sin innenfra og ut. Det er slikt som karakteriserer stor skuespillerkunst. I dag står Gjertrud Jynge som vår største kvinnelige karakterskuespiller.

Det er ikke en rolle hun har fått til låns. Det er en rolle hun eier.

Det Norske Teatret har denne høsten vist at de forsvarer sin posisjon som forvalter av en lang og stolt litterær arv. Samtidig som de er åpne for å ta sjanser med nyere samtidsdramatikk. De treffer ikke alltid planken, men de skal ha for satsingen.