Creo vil ha allianse som ansetter profesjonelle frilansmusikere
Regjeringen la frem sin strategi for scenekunst mandag. Strategien tar for seg profesjonelt teater, dans og opera. I strategien fremmes tiltak for å sikre forutsigbarhet for flere av aktørene i det frie feltet. Strategien berører også temaet omstilling, utvikling og digitalisering på scenekunstfeltet.
– Jeg er glad for at vi nå tar grep om situasjonen for scenekunsten i Norge. Strategien vi presenterer i dag vil styrke infrastrukturen på scenekunstområdet, sørge for bedre utnyttelse av ressursene, og den enkelte aktør vil få bedre forutsetning for å drive sitt kunstneriske virke, sier kultur- og likestillingsminister Abid Raja.
Kulturministeren påpeker i forordet i strategiplanen at scenekunstfeltet i Norge har vokst enormt, og opplevd en enda større grad av profesjonalisering de siste 10-15 årene:
– Det er noe regjeringen ønsker å støtte opp om. Med denne scenekunststrategien tar vi til orde for enda bedre rammevilkår for utvikling, fornying, mangfold og vekst. Scenekunst har alltid vært – og er av natur – mangfoldig og kan underholde og engasjere, eller provosere og utfordre. Scenekunsten rører ved noe i oss, og det er nettopp det som gjør at scenekunst har så stor verdi. Når vi ser vår egen verdi gjennom verdenen som oppstår på scenen, så åpner det øynene våre og gir oss et annet perspektiv og en større horisont. Vi blir utfordret, og gjennom det utvikler vi oss, skriver Raja.
Raja presenterte fire satsingsområder for scenekunst: skape- og innholdsmangfold, formidlings- og publikumsmangfold, vilkår for produksjon og formidling og omstilling og utvikling. Raja presenterte samtidig en pakke på 10 millioner kroner som skal gå til fire ulike ordninger som skal komme hele feltet til gode.
«I tråd med Kulturmeldingen er det et mål at hele befolkningen i Norge opplever tilbudet av kunst og kultur som relevant og representativt», står det i strategien.
Ønsker bedre sosialt sikkerhetsnett
Regjeringen peker på at tilgangen til sosiale og økonomiske rettigheter på linje med andre yrkesgrupper må være en forutsetning for at kunstnere skal kunne satse fullt og helt på en karriere innenfor scenekunsten. Videre at majoriteten av kunstnere på scenekunstområdet ikke er fast ansatte, men at det er et mål at også disse kunstnerne skal ha tilsvarende rettigheter.
– Dette er både en betraktning og et mål vi i Creo er helt enige i, sier Creo-leder Hans Ole Rian, som derfor vil oppfordre regjeringen til å ta tak i anbefalingen fra Fougner-utvalget om å utrede et bedre sosialt sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende og frilansere.
Han påpeker at mange kunstnere og kulturarbeidere opplever at de ikke får arbeidsoppdrag uten å måtte ta dem i egen næring. I mange av disse situasjonene er dette snakk om «uekte» og påtvungne næringsoppdrag. Hvis man krever å være lønnsmottaker/ansettes risikerer man at oppdraget gis til en annen.
– Konsekvensen av å være selvstendig næringsdrivende er at man mister trygderettigheter, står uten yrkesskadeforsikring og at arbeidsmiljøloven og fremforhandlede tariff- og normalavtaler ikke gjelder. Arbeidsrettslige verneregler må gjelde hvis avtalen forventer eller stiller krav om arbeidsplikt, sier Rian.
Han minner også om ABE-reformen, som han mener har vært en ulykke for norsk scenekunst i snart åtte år.
– Den akkumulerte effekten av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE-reformen) utgjør, for musikk- og scenekunstinstitusjonene, nå kutt på nærmere 100 millioner kroner. Etter flere år med reformen er kritikken tiltakende. Reformen har virket ulikt på ulike områder, men på kulturfeltet rammer disse kuttene kjernevirksomheten og tilbudet til publikum direkte, understreker han.
– Betydelige konsekvenser
På kort sikt har effekten av svekkede rammer til en viss grad kunne kamufleres gjennom tilpasninger av repertoar, ressursbruk og andre lokale tiltak. På lengre sikt vil den systematiske underreguleringen få betydelige konsekvenser både for kvaliteten og mangfoldet i produksjon og formidling av kunst og kultur, mener Rian.
– Ved institusjonene, hvor økonomien i all hovedsak er knyttet direkte til kunstnerisk produksjon, og dermed til å lønne ansatte og frilanskunstnere, vil disse kuttene gå direkte utover kunstnerøkonomien. Dette burde vært problematisert, også i denne strategien, legger han til.
Vi har løftet fram behovet for en musikerallianse etter SKUDA-modellen
I regjeringens strategi står det også at de ønsker å styrke SKUDA (Skuespiller- og dansealliansen). Der får regjeringen støtte av Creo.
– Uryddige ansettelsesformer
Det «frie feltet» er i dag preget av uryddige ansettelsesformer. De økonomiske rammene er trange, og mange musikere lever i all hovedsak gjennom enkeltpersonforetak, og fakturerer for de fleste jobbene de gjør.
Dette innebærer at de ikke har krav på trygderettigheter som foreldrepermisjon, feriepenger og lønn under sykdom. For svært mange musikere finnes det det heller ingen faste stillinger.
– I Creos innspill til Kunstnermeldingen har vi derfor løftet fram behovet for en musikerallianse etter SKUDA-modellen, sier Rian.
Målsettingen er en allianse som ansetter profesjonelle frilansmusikere og gir dem faste ansettelsesforhold gjennom en tredje ansettelsesform. Musikerne søker permisjon fra alliansen i de periodene hvor de har oppdrag andre steder. I ledige faser mottar de lønn fra alliansene i stedet for å være avhengig av arbeidsledighetstrygd. I disse periodene kan de fortsette å utøve sitt virke, forberede nye produksjoner, øve, og gå på kurs.
– Gjennom å være ansatt i musikeralliansen får musikere muligheten til å arbeide kontinuerlig med sin kunstform, og gå fra å leve i usikkerhet til en langt større grad av trygghet.
Hans Ole Rian savner derfor en tydelig melding fra regjeringen om hvordan de ønsker å styrke og / eller utvide SKUDA videre.
Institusjonsøkonomien spiller en større rolle
Mye av kunstproduksjonen og kunstuttrykkene blir muliggjort på og ved våre institusjoner. Den Norske Opera & Ballett, våre profesjonelle orkester og blåseensembler, våre teatre, faste scener og museer, Forsvarets Musikk og andre kunstinstitusjoner er ryggraden i vårt kunst- og kulturliv, mener Rian.
– Ikke bare sikrer de en kontinuerlig kunstproduksjon av meget høy kvalitet og en mulighet for noen av våre kunstnere til faste og forutsigbare arbeidsforhold. Gjennom sine mange samarbeid med det såkalte «frie feltet», gjennom å engasjere vikarer, solister og gjestende kunstnere, og gjennom å bestille og uroppføre verk av norske kunstnere er våre institusjoner viktige bidragsytere i å opprettholde et fritt og mangfoldig kulturliv. På denne måten spiller institusjonsøkonomien en stadig større rolle også for det «frie feltet», og en god økonomi med reell lønns- og priskompensasjon, vil være en forutsetning for å sikre at den generelle veksten i faste kostnader ikke går utover institusjonenes tilbud til publikum, selvstendige kompanier, ensembler og enkeltkunstnere. Det vil også i dette perspektivet være avgjørende at man i arbeidet med å avklare finansieringsmodeller for vårt landsomfattende nett av institusjoner sikrer at forutsetningene for videre drift og utvikling ikke på noen måte svekkes, påpeker han.
Han presiserer at «det frie feltet» er en betydelig bidragsyter innenfor kunstproduksjon i sterk vekst. Ensembler i dette feltet bidrar til sjangerbredde og kunstnerisk nyskaping. Mange av disse opplever økonomisk usikkerhet og en krevende arbeidssituasjon som sine egne managere. Derfor trengs det rammevilkår som ikke bare gjør det mulig for disse å leve av anstendige honorarer, men også gjør det mulig å få betalt for produksjonskostnader og mange timer med administrasjon.
– Aktører og ensembler i dette viktige kulturområdet må sikres en økt forutsigbarhet, det er vår sterke overbevisning at vi får både bedre og mer kunst og kultur og en bedre ressursutnyttelse ved å tilby disse langsiktige rammevilkår. Flere artister velger å inngå avtale med kommersielle formidlere for å kunne konsentrere seg om sin kunstneriske virksomhet. På dette området opplever vi en uryddig bransje som tilbyr svært ufordelaktige avtaler. Artisten er som oftest den svake part i slike avtaler og kan ufrivillig ble bundet til kontrakter hvor økonomisk risiko må bæres av artisten alene. Formidling av selvstendig næringsdrivende anses i dag som ikke lovregulert. Omfanget av og praksis ved slik formidling tilsier at dette bør være lovregulert og underlagt offentlig tilsyn.
Referansegruppe
I arbeidet med strategien har Kulturdepartementet hatt en referansegruppe som har gitt faglige synspunkter og perspektiver. Gruppen har bestått av Melanie Fieldseth, Per Roar Thorsnes, Kristian Seltun, Tale Næss og Camara Lundestad Joof. Gruppen har hatt møter med ei rekke aktørar i scenekunstfeltet, inkludert de sentrale interesseorganisasjonene og Produsentforeningen for Privatteatre. Departementet har fått totalt 110 skriftlige innspill. Det er også avholdt møter med arbeidsutvalet for fylkeskultursjefene og med medlemmer i fagutvalgene for dans, scenekunst og teater i Norsk kulturråd.