Danser og koreograf Mia Habib er klar med ny forestilling og som ambassadør for Dansens dager i april.
Sigrun Drivdal Johnsen / Danseinfomasjonen
– Vi må bryte med egne tankesett for å komme oss videre i historien
Mia Haugland Habib er en av Norges viktigste koreografer. I en årrekke har hun reist verden rundt med sin kunst og satt opp forestillinger. I år er hun utpekt til ambassadør for Dansens dager i april, og allerede denne uken er hun aktuell med det nye stykket, et samarbeid mellom Dansens hus og Black Box-teatret. «How to die – Inopiné» går denne uken på Dansens hus som en del av den årlige internasjonale teaterfestivalen.
«Det som ennå ikke er tenkt». Slik forklarer Habib det franske uttrykket «inopiné». Samtidsfilosofen Jean-Luc Nancy har presentert uttrykket som en løsning på verdensbildet som ligger fremfor oss. Han mener vi trenger en fundamental endring, en annen vei; vi må trykke på stopp, restarte, finne løsningen i det som ennå ikke er tenkt.
– Vi må tenke på nytt for å gå videre, sier Habib.
– Vi er på et sted, i et øyeblikk i historien, hvor vi må tenke nytt. Vi må bruke det uventede for å tenke på verden som noe annerledes – reorganisere tingenes tilstand og bryte med egne tankesett.
Myk protest mot hardt samfunn
Habib har lenge vært opptatt av det som er annerledes og fremmed. Kroppens styrke er sentral i mye av hennes arbeid som koreograf. En myk protest mot det harde og destruktive i samfunnet – mot klimakollaps, minoriteters rettigheter, rasisme og truet ytringsfrihet.
Bilde fra forestillingen «How to die – Inopiné» som vises 12. - 14. mars på Dansens hus. (Foto: Dansens hus)
– I «Inopiné» knyttes det spørsmål til veldig mange store temaer vi forholder oss til i vår tid: Klimakollaps, økologisk sorg og kulturell panikk. Å gå inn i det ukjente, å ikke vite, økologisk sorg og redsel for det fremmede: Stadig flere stenger grensene sine, man holder på det man har, frykten for både den fremmede og det fremmede er veldig tilstedeværende.
– I forbindelse med dette prosjektet har det vært viktig for oss å jobbe med at alle disse dagsaktuelle tematikkene henger sammen. Det er ikke sånn at man enten må snakke om klimakollaps eller flyktningkrise. Alt henger sammen, sier Habib.
Stadig flere stenger grensene sine, man holder på det man har, frykten for både den fremmede og det fremmede er veldig tilstedeværende
Kollektiv kollaps
Stykket ble til gjennom samtaler med både lokalsamfunn, forskere og andre kunstnere ved Umeå universitet, nord i Sverige. Stykket er dermed ikke bare en forestilling, men også en forskningsprosess og en serie forelesninger og verksteder. Sammen har arbeidsgruppa utviklet det Habib kaller et «displacement curriculum» - et type workshop-pensum som har blitt undervist til 70 arkitekturstudenter på arkitekthøyskolen i Umeå.
Forestillingen er en del av et større prosjekt som omfatter (Foto: Tale Hendnes / Dansens hus)
– Er det slik at folk er kjipere mot hverandre fordi vi alle bærer på en kollektiv sorg om at jorda kollapser under oss?
– Jeg vet ikke, sier Habib og drar litt på det.
I et intervju i Aftenposten fra 2007 kritiserte hun daværende amerikanske presidenten George Bush på en måte som ligner kritikken mot president Trump i dag: «[En økning i politisk orienterte dansekunstnere] skjer når ting blir ekstreme. Bare se på hva som skjer i USA nå, med Bush. Jeg tror flere og flere får behov for å uttrykke seg, spesielt her i Norge hvor vi sitter så beskyttet,» sa hun den gang.
Gjentar historien seg selv? Eller er vi mindre beskyttet i Norge nå? Konflikter er ikke lenger like langt unna, men sitter kanskje heller i oss og omslutter oss i form av globale klimaendringer og vår egen frykt.
Har vi blitt kjipere mot hverandre eller har ting bare fått en annen form?
– Egentlig er det vanskelig å si om vi faktisk er kjipere mot hverandre. Har vi blitt kjipere mot hverandre eller har ting bare fått en annen form? Samtidig føler jeg at ting er mer ekstremt i dag. En ting er sorg, men det er kanskje i enda større grad redselen for å ikke vite som gir uttrykk i hat og ignoranse eller det å stenge seg inne – enten det er i et rom eller inni seg selv, sier Habib nå, 13 år etter Bush-sitatet.
Skaper rom
I samtidsdansen har man alltid jobbet med forskjellige rom, forteller hun. Fysiske rom, offentlige rom, private rom og mentale rom, innerom, uterom. Kanskje er rommene en løsning for folk som blir stadig mer lukket is seg selv. Og rommene til å uttrykke seg fritt er viktigere nå enn på lenge: Med kroppen som redskap og dansen som kompass, skapes et alternativ til digitale ekkokamre. Spørsmålet er kanskje heller hvordan man bygger en bro fra den ene verdenen og til den andre, påpeker Habib.
Som ambassadør for Dansens dager i april, har Habib laget en egen koreografi med utgangspunkt i forestillingen «ALL – a physical poem of protest» som turnerer rundt i verden og er et protestritual for en masse av kropper. Dansens dager-dansen skal blant annet læres bort til videregåendeskoleelver. Habib er spent på hvordan de vil tolke koreografien, den første protestgenerasjonen på lenge. Bildet er fra Dansens dager i fjor. Det er Danseinformasjonen som er koordinator for Dansens dager. (Foto: Sarah Marguier)
– Det er klart det kommer motreaksjoner når noe beveger seg ekstremt den ene eller den andre veien. Jeg håper motreaksjonen til å distansere seg og lukke igjen, vil være at flere kommer sammen og fokuserer på å slutte seg til sirkelen. Men det er kjempevanskelig. Hvordan skal man bygge en bro over gapet mellom alle ekstremitetene som finnes i dag?
Mye har dessuten skjedd på kulturfeltet de siste årene, mener Habib. Kulturplot og flere andre medier skrev nylig om Frp-politikeren Silje Hjemland som kritiserte Kulturrådet for å dele ut statlige midler til det hun omtalte som «prosjekter som konsentrerer seg rundt nakenhet, penetrering og diverse kroppsvæsker».
Uttalelsen spant inn i en debatt om hvorvidt kunsten er fri, der både kunstmiljøer og kulturministeren selv har vært krystallklare: At kunsten skal være fri, er et viktig prinsipp i seg selv. Staten skal ikke blande seg i hva som skal være det kunstneriske uttrykket eller budskapet.
Scenekunsten har de siste årene blitt en skyteskive for politiske stemmer som ligger langt til høyre i norsk politikk
– Samtidskunsten og scenekunsten har de siste årene blitt en skyteskive for politiske stemmer som ligger langt til høyre i norsk politikk. Det handler ikke om kulturpolitikken den sittende regjeringen har ført, men om få og sterke stemmer som har fått mye spalteplass, sier Habib.
Debatt på feil premisser
Hun mener det er bekymringsverdig at kunsten blir hengt ut basert på misforståelser gjort av personer som ikke har sett kunsten i sin helhet.
– Jeg blir provosert over at en Frp-politiker kan ta utgangspunkt i noe som er postet til en anonym Facebook-konto, sende et spørsmål i Stortingets spørretime og at mediene etterpå rapporterer på det som om det var en helt vanlig diskusjon. Jeg mener den debatten som har gått i mediene den siste uken er ført på helt feil premisser. Ordene som er brukt er ord formulert av et anonymt nettroll. I denne diskusjonen mener jeg journalistene har mistet litt gangsyn. Noen burde spurt: Stiller denne Frp-politikeren virkelig spørsmål i Stortinget basert på anonyme Facebook-kilder? Jeg mener man ikke engang burde svare på spørsmål om man refererer til den typen kilder. Vi må være på vakt og stille spørsmål ved hvor disse problemstillingene kommer fra. Vi kan gjerne diskutere hvordan forskjellige støtteordninger fungerer, men ikke med utgangspunkt i en rasistisk mobber på internett, sier Habib.
Noen burde spurt: Stiller denne Frp-politikeren virkelig spørsmål i Stortinget basert på anonyme Facebook-kilder?
Hun påpeker også at dette er spesielt rettet mot scenekunst, og viser til paralleller i andre kunstformer. Hva med all nakenheten som dukker opp på tv-skjermer, i norsk film, i norsk litteratur? spør hun retorisk.
– Skal vi redigere ut alt vi ikke tåler å se? Hva slags land ligner vi på da? sier Habib.
– Det er jo ikke slik at flertallet i Norge ønsker å sensurere kunsten, men ofte kan det virke som om de stemmene får uforholdsmessig mye plass, sier hun.
Livslang danseglede
Allerede da hun var tre år, ga Mia Habib sin mor beskjed om at hun ville danse. I barndomshjemmet i Haugesund hadde hun blitt inspirert av en ballettforestilling på NRK. Da hun var seks åpnet Haugesunds første danseskole, og siden den gang var den ingen vei tilbake. Før videregående drev Habib både med klassisk fiolin og alpint på toppnivå, men da hun skulle satse, var det dansen som vant.
– Men har du aldri opplevd å være lei av dansen?
– Jo, i 2010. Da hadde jeg allerede jobbet en stund og følte jeg hadde malt meg selv og min egen research opp i et hjørne. Jeg var veldig hard mot det jeg selv lagde, og orket omtrent ikke se noe på en scene fordi jeg bare drepte det med kritikk.
Bilde fra forestillingen «How to die – Inopiné». (Foto: Tale Hendnes / Dansens hus)
Habib tok en pause og studerte en et års lang master i konfliktløsning ved universitetet i Tel Aviv.
– Jeg rotet meg sakte, men sikkert tilbake til dansen igjen. Jeg kjente at jeg måtte danse. Jeg er kunstner, det er det jeg gjør. Jeg forsøkte å beholde de tingene jeg hadde lært ved å ta en pause, men å tenke at jeg aldri skulle danse igjen ble plutselig det mest utenkelige jeg kunne tenke meg, sier hun.
– Etter pausen fikk jeg en fornyet kjærlighet til dansen. Når man er liten handler det om å bevege seg til musikk, man tenker ikke at man skal lage noe. Det har vel vært drivet mitt hele veien, men man mister det litt hvis man går for langt inn i kunsten og større problemstillinger. Men nå har den gleden kommet tilbake til meg – en slags barnlig danseglede.
Hun ler.
– Jeg gleder meg alltid til å danse nå.