Bienes historie skal synges og danses på scenen – og livestrømmes til alle som ikke får billetter

Teatersjefen på Det Norske Teatret har regi på én forestilling i året – og i 2020 ble det «Bienes historie». Da får Erik Ulfsby slått to fluer – for ikke å si bier – i én smekk.

– Å gjøre teater av «Bienes historie» er et prosjekt jeg brenner sterkt for, og samtidig har jeg alltid drømt om å jobbe med Nasjonalballetten.

For ikke bare er det skrevet ny musikk og sanger til historien, som et stort ensemble skal fremføre: En hel trupp av dansere blir også å finne på scenen.

– Dette universet krever en språkløshet som Nasjonalballetten kan bidra til. Stoffet tåler og trenger en poetisk tilnærming. Vi ønsker ikke å lage «påståelig» teater, men gjøre som boken – bidra til å åpne øyne og stille spørsmål, sier Ulfsby, og minner om forfatteren Maja Lundes historie som utspiller seg på tre kontinenter, i tre ulike tider.

Mens hun skildret bienes viktige rolle, synes Erik Ulfsby at stykket ble ytterligere aktuelt da viruset meldte seg, sier han til NTB:

– Ett lite partikkel kan velte en hel verden.

Syngende barn

Det ante Det Norske Teatret ingenting om da planleggingen av det å føre Lundes roman over til teaterscenen begynte for to år siden. I tiden som fulgte har Ingrid Weme Nilsen dramatisert boken, Ola Bø har skrevet tekster til Nils Bechs debut som musikalkomponist, og en hærskare andre brikker har falt på plass.

Denne formiddagen bringes de sammen under en av øvingene som pågår – med alle slags smitteverntiltak og forholdsregler. Premieren er utsatt med seks dager for å være sikker på å komme i havn, siden «en liten forkjølelse» ikke nødvendigvis er bare det nå i koronatiden.

– Vi har en helt annen terskel på å holde seg hjemme, sier Ulfsby.

Det er rene bikuben på scenen med all aktiviteten. Dansere strekker ut, en kohort med barn strømmer inn – hele 26, fordelt på to lag, blir å se i forestillingen.

– Det mest gripende øyeblikket var når de alle sang, da fikk jeg gåsehud, sier Nils Bech, som Ulfsby hentet inn fordi forestillingen «trengte skjørheten og sårbarheten i hans musikk».

Overveldet forfatter

Inn i teatersalen denne formiddagen kommer en overveldet Maja Lunde. Dette er hennes første besøk for å se stykket «sitt» på scenen – og hun er litt overveldet.

– Dette er veldig sterkt, sier hun. Lunde, som er en erfaren manusforfatter for film, sier til NTB at hun tenkte det var morsomt med musikalformen – at det å lage teater av boken frigjør det og lar det stå på egne bein.

– Jeg gleder meg til å se det ferdig.

Det kan Maja Lunde – og et knippe heldige billettkjøpere – gjøre fra urpremieren står 11. september. Alle forestillinger til langt uti november er for lengst utsolgt, siden Det Norske Teatret må ha to seter imellom publikummerne og langt færre enn normalt får plass i salen. I stedet har man tatt grep for å dele teateropplevelsen med flere:

– Vi benytter anledningen til å prøve noe nytt og strømmer live fra flere forestillinger, med en femkameraproduksjon, forteller teatersjef Ulfsby.

Hovedrolletrio

I «Bienes historie» er det tre hovedroller: William, en frøhandler og bieforsker i 1850-tallets England, Georg, en amerikansk birøkter anno 2007 som opplever bidød, og Tao – som bor i et fremtidssamfunn i Kina etter økosystemet har kollapset og biene er forsvunnet.

De spilles av henholdsvis Morten Svartveit, Pål Christian Eggen og Mona Huang. Hun får en sterk start på scenekarrieren: Mens hun er i gang med siste året på teatrets skuespillerutdanning Det Multinorske ble det en av hovedrollene i høstens storsatsing.

– En del av utdannelsesforløpet er praksis, smiler Huang, som fikk en bratt læringskurve også som sanger, siden det inngår i Tao-rollen.

– Jeg har ikke sunget på scenen før! røper hun.

Mona Huang leste boken da hun fikk rollen, og sier at hun lurte på hvordan dette kunne bli teater. Nå skryter hun av Ingrid Werme Nilsen, og sier hun «er genial».

– Dette er så spillbart, hun har gjort et helt utrolig arbeid.