– Hun har vært uredd, saklig og standhaftig i et opphetet debattklima

Fritt Ords pris 2023 tildeles seniorforsker Julie Wilhelmsen. Wilhelmsen mottok prisen torsdag 11. mai. Nedenfor er talen til prismottakeren av Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord. Les talen til Wilhelmsen her.

Kjære prisvinner, Julie Wilhelmsen, kjære gjester.

Det er med stor glede vi har invitert til overrekkelse av Fritt Ords Pris for 2023, der Julie Wilhelmsen blir tildelt stiftelsens høyeste utmerkelse for å ha bidratt med nyanserende faglig kunnskap i et opphetet offentlig ordskifte, før og etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina. Hun har gjennom dette vist betydningen av ytringsmot og utøving av akademisk ytringsfrihet i praksis.

Wilhelmsen har vært en stemme med uavhengighet og integritet. Hun har vært uredd, saklig og standhaftig i et opphetet debattklima, og har også vist evne til selvrefleksjon og selvkritikk i kjølvannet av Russlands angrepskrig.

Også i år har vi prisutdeling i krigens skygge. Det brutale russiske angrepet på Ukraina i fjor er stadig en grufull realitet for det ukrainske folket. Putins kompromissløse bruk av vold i stor skala bringer angst og lidelse for tusenvis av sivile hver eneste dag. Denne virkeligheten har også endret internasjonale relasjoner og brakt en ny uro og uforutsigbarhet inn i europeisk sikkerhetspolitikk og hverdagsliv. Ingen av oss er uberørt av disse nye realitetene. Putin-regimets angrep på Ukraina har vekket sterke reaksjoner, som er godt begrunnet.

Julie Wilhelmsen er forsker 1 ved NUPI – Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har doktorgrad i statsvitenskap fra 2014, og arbeider spesielt med kritiske analyser av russisk tenkemåte, ideologi og utenrikspolitikk. Radikalisering av islam i Eurasia og de to Tsjetsjenia-krigene etter Sovjetunionens fall har vært sentrale temaer i Wilhelmsens studier. Som forsker ved NUPI har hun hatt en aktiv utveksling med politiske beslutningstagere og fungert som støttespiller for norske menneskerettighetsmiljøer som arbeider med post-sovjetiske stater.

Julie Wilhelmsen er spesielt kjent for sine bidrag til å beskrive og forklare Russlands verdensbilde, inkludert betydningen av samspillet mellom Vesten og det russiske regimet.
Med denne bakgrunnen har hun drevet omfattende kunnskapsformidling av egen forskning, men viktigst i vår sammenheng – hun har i sterk grad bidratt til opplyst offentlig debatt før og under den pågående krigen.

For forskere med ekspertise på den aggressive part i krigen innebærer situasjonen nye forutsetninger i det daglige arbeidet. Følelser får større plass og konfliktnivået øker. Den uavhengige forskningen kommer under press.

Norske styresmakter har i vekslende grad hatt et urolig forhold til nabolandet Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd. Norge har gjennom mange år levd i vaktsom sameksistens med naboen i Øst. Forskning på russiske forhold har følgelig lenge vært spenningsfylt og alltid forbundet med krav til klok balansering og sensitiv formidling. I flere år har både forskningsmiljøer og menneskerettsorganisasjoner sett situasjonen stramme seg til i Russland. Når så naboen blir aggressor mot en europeisk nasjonalstat, står vi overfor et kvalitativt skifte. Det blir blodig alvor i egne nærområder.

Krig representerer uunngåelig en unntakstilstand, ikke bare for de direkte berørte, men også i områder utenfor krigssonen. Også i Norge kan vi føle på dette. Vi blir oppmerksomme på en ny balansering mellom sikkerhet og frihet, og vi får en spissing av en oss/dem-tenkning i alt som har med krigen å gjøre. Ytringsrommet påvirkes i den offentlige debatten, og også nyansering kan fremstå som upassende eller farlig. Idealet om kraften i det alternative argument svekkes.

Et vidt ytringsrom i akademia skulle være en selvfølge – en sentral betingelse for virksomheten. Kunnskap og innsikt utvikles over tid, gjennom ambivalens og tvil og gjennom bryning av saklige argumenter i åpen diskusjon.

Men akademias metoder blir særlig sårbare når det er krig. Redselen for å tråkke feil blir større. Jo viktigere tema – og mer som står på spill – jo vanskeligere å gå mot strømmen, eller velge andre perspektiver enn flertallets. Konsensusdrivet – kravet om lojalitet og tilslutning til offisielle, eller bredt aksepterte holdninger – kan være så sterkt at enkelte forskere holder seg unna offentligheten i frykt for konsekvensene. Fordømmelsen av meningsmotstandere sitter løsere. Nyansene forsvinner.

«Å gå fiendens ærend» er en vending med dyp gjenklang i norsk historie, og som derfor er spesielt rammende, ikke minst for akademiske aktører som utfører sitt samfunnsoppdrag som før. Det skal hard hud til for å fortsette å vise ytringsmot når stormløpet setter inn – når man møtes med mistenkeliggjøring og forsøk på delegitimering. Det blir vanskeligere å beholde rolleforståelsen og den analytiske distansen.

Wilhelmsen har i 20 år studert russisk offentlig retorikk. Hvordan ser verden ut fra Moskva? Hvordan velger Kreml å forstå Vesten? Når Russland går til krig, blir jobben «viktigere, men tyngre», sier hun selv i et intervju. Det er nødvendig å ha innsikt i både tenkning og handling hos den aggressive part i en pågående krig; det er viktig med forståelse av historiske forhold, sosiale prosesser og tidligere uprovoserte krenkelser av nabolands suverenitet. Viktig å vise interesse for hvordan «de andre» tenker, uten at det innebærer støtte. Men det kan være både mentalt og saklig tungt å insistere på mer komplekse analyser når krigens brutale virkelighet gjør seg gjeldende. Å ikke la seg fange inn i nærliggende og lett forståelige ondt/godt dikotomier, men prøve å holde oppe mer motsetningsfylte bilder av virkeligheten som kan bidra til å se ut over dagens krigshandlinger.

«Vi må forstå Russlands blikk på hva Vesten gjør», sier Wilhelmsen selv. «Selv om NATO er en forsvars-allianse, er intensjoner faktisk noe motparten bedømmer.» «Kreml handler ut fra sine venn- og fiendebilder.» «Det er vår plikt som forskere å bidra til å forklare krigen, selv om ansvaret entydig ligger hos Putin.»

I offentlig debatt etter invasjonen i fjor var rivningene sterke om hvem som hadde tatt feil eller hatt rett i å forutse selve invasjonen. Tonen var usedvanlig barsk, og Wilhelmsen fikk, på grunn av sin tilnærming, karakteristikker fra mange hold: Putin-klakør, Putin-apologet, USA-hater, femtekolonist – karakteristikker som var rammende, og ment å være rammende, utdefinerende og stemplende.

Julie Wilhelmsen skrev som svar: «Jeg er verken Nato-motstander, antiamerikansk, anti-liberaler eller venstreradikaler, men jeg nekter å godta en fordummende og farlig praksis, der kritiske spørsmål kun kan stilles til noen staters politikk.»

Og hun sier videre: «Jeg måtte understreke gjentatte ganger at det er ene og alene Putins regime som har skylden for å sette i gang denne krigen.» «Men skyld og årsak er to forskjellige ting.» «Årsakene kan innebefatte hvilke valg som ble tatt i forkant i mange leire. Når det er krig, får flere problemer med å gjøre dette skillet. For forskere er det stadig helt sentralt. Og forskere har et spesielt ansvar for å bringe motsetningsfylte analyser inn i offentligheten – bidra til en opplyst diskusjon.»

Selv som Russlandsforsker gjennom to tiår og ekspert på Tsjetsjenia-krigene, kunne hun ikke med sikkerhet bedømme om Putins trusler var spill for galleriet, sier hun. Hun mente likevel at dersom noe overhodet kunne gjøres, burde det prøves for å unngå Putin-statens krig. «Russland har lenge vært et totalitært regime, men det som har skjedd med krigen er like fullt et dramatisk skifte», ifølge Wilhelmsen.

Følgene av å stå i et hardt ytringsklima over tid, er ofte psykisk belastning og/eller selvsensur for den enkelte, mens polarisering, avskrekking og innsnevring kan følge i offentligheten, med potensielt langsiktige konsekvenser for demokratiets utvikling.

Den personlige belastningen er ikke noe Wilhelmsen fremhever selv. Det er saken som har stått i sentrum. Hun spør: «Hvordan forvalter vi den friheten vi er så heldige å ha?» «Ingen her er redd for straffeforfølgelse som i Putins Russland.» Sentralt står retten til å delta, og et debattklima som gjør det mulig å delta uten å havne i en gapestokk. «Det må være rom for å diskutere komplekse årsakssammenhenger, nyanser og gråtoner. Ta feil. Revurdere. Uten å bli utstøtt.»

Fritt Ords styre har også understreket betydningen av Julie Wilhelmsens selvrefleksjon og selvkritikk etter invasjonen.

Det er grunnleggende viktig med aksept for å kunne gjøre feilvurderinger. Hvis det er farlig å ta feil som forsker, kan demokratiet gå glipp av mange stemmer og nye ideer – perspektivmangfoldet som bringer oss videre og gjør oss til et mer motstandsdyktig og kunnskapsrikt samfunn.

Wilhelmsen sier her til Klassekampen: «Det er dette som skjer i konflikt. Den moralsk akseptable diskursen snevres inn. Det gjør det veldig lite attraktivt å analysere. Man begynner å lure på, er det jeg som tar feil, jeg som er umoralsk?» Og hun sier videre: «Jeg føler meg lite skråsikker i analysene, men jeg har vært og er opptatt av hvordan man begrenser den menneskelige lidelse så mye som mulig. Det ligger svære dilemmaer i hvordan man skal handle i krig.» «Vi kan late som om vi etter krigsutbruddet ikke lenger står i dilemmaet mellom kompromissvillighet og krig. Men det gjør vi.» «Det gjelder å unngå en situasjon der ingenting annet enn krig fremstår som mulig.»

Julie Wilhelmsen har gitt oss innsikt i hvordan forskere opplever å være en del av opphetede debatter i offentligheten, og hun gir oss mer å tenke over når det gjelder samspillet mellom politikk, medier og forskning. Men ikke minst peker analysene hennes inn i virkeligheten etterpå.

For krigen vil ta slutt. Før eller siden vil også vi i Norden stå overfor en etterkrigssituasjon med en upålitelig nabo som det – om mulig – blir enda viktigere å kunne tolke og forstå.

Forståelse av samspill og kompleksitet er helt avgjørende for å få til fredelig sameksistens på lengre sikt, ifølge Wilhelmsen: «Det handler ikke om å akseptere Putins versjon om at Vesten har offensive hensikter, men om å ta inn over seg at sånn ser det ut fra andre siden.» «Dersom det blir en forhandlet løsning som ikke har god nok støtte på begge sider, er det fare for at konflikten blusser opp igjen senere. Militære seire kan være farlige de også», sier hun.

Stiftelsen Fritt Ord er ikke en forskningsorganisasjon eller en sannhetskommisjon, så denne prisen er ikke et uttrykk for at det ikke finnes faglige motforestillinger til perspektivene Wilhelmsen fremfører. Fritt Ords rolle er ikke å bedømme hvem som har rett eller tar feil i analysene av russisk retorikk og handling. Motforestillingene må brynes og kvitteres ut gjennom saklig argumentasjon i det faglige og offentlige ordskiftet.

Julie Wilhelmsen fikk også saklig kritikk, og det er vårt inntrykk at diskusjonen har utviklet seg i en mer saklig og mer nyanserende retning etter hvert. Wilhelmsen har til og med fått offentlig beklagelse fra aktører som var harde i ordvalget i en tidlig fase etter invasjonen. Mediene har fortsatt å invitere henne til å bidra hele veien. Dette er lyspunkter i et ytringsfrihetsperspektiv, og nok en grunn til å fremheve betydningen av at kunnskapsformidlere orker å stå i vanskelige offentlige debatter over tid.

For oss i Fritt Ord, som har som oppgave «å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord», føles det viktigere enn noen gang i organisasjonens snart 50 år lange historie å holde en kritisk, analytisk og nyanserende debatt levende. Konflikter er uunngåelig – saklig offentlig refleksjon helt nødvendig.

Den amerikanske filosofen Ronald Dworkin hevder den viktigste betydningen av akademisk frihet er bidraget til en selvstendighetskultur som motvekt til en konformitetskultur.

Julie Wilhelmsen har evnet å bevare integriteten under stort konformitetspress i den offentlige debatten. Hun har vist evne og vilje til å bruke ytringsfriheten til å fremme andre og flere perspektiver på russisk tenkemåte, ideologi og utenrikspolitikk, og bidratt til et fellesrom for kritisk refleksjon. For dette mottar hun i dag Fritt Ords pris for 2023. Gratulerer.