Slag under beltestedet mot Abid Raja

Det er mye godt å høre om Knut Aastad Bråten som i går trakk seg som statssekretær i Kulturdepartementet.

Det oser kulturell kompetanse av ham, han kjenner kulturfeltet som sin egen bukselomme og har et kontaktnett innen feltet av en annen verden.

Knut Aastad Bråten er en som kulturfeltet med god grunn stoler på. Det er forståelig at Abid Raja, som er en grønnskolling på kulturområdet sammenliknet med Bråten, ville ha ham til å bekle den politiske nestlederposten i departementet.

Raja gjorde lurt i å finne en medarbeider som var ekspert på kultur, med mindre turbo enn ham selv og som ikke liker å skyte fra hofta. Knut Aastad Bråten er en lagspiller, en som vet betydningen av prosess og forankring.

Det er noe «sponheimsk» over Raja

Raja har ord på seg for å være en solospiller. Han kan ha mange baller i luften, beslutte raskt, noen ganger i hytt og være, og som kan holde et høyt tempo i beslutningsprosesser.

Det er noe «sponheimsk» over Raja.

Lars Sponheim kunne buldre på, dominere, bruke makt og opptre på en måte andre medarbeidere reagerte på. Det var flere som trakk seg unna. Slik måtte det bli, for Sponheim var Venstres ubestridte leder.

Da koronakrisen rammet kulturlivet, ble Aastad Bråten og Abid Raja drevet ut på kamparenaen sammen. Abid Raja var ikke engang blitt varm i kulturtrøya.

Det var Raja som be adressat for skrikene om hjelp, protestene om for lite støtte og bombardementet med forslag til hva som måtte gjøre.

Som leder for partiet og kulturminister kunne Trine Skei Grande sørge for at kulturfeltet ble prioritert i budsjettforhandlingene. Kultur skulle være et flaggskip for Venstre.

Som ny og uerfaren på feltet, har nok ikke Abid Raja fått det gjennomslaget Trine Skei Grande hadde på kulturministertaburetten.

Når kulturlivet vrir seg i smerte, stemmer ikke Abid Raja opp en klagesang i solidaritet med sitt kulturelle folk. Han prøver seg på et «halleluja»

Koronakrisen skapte en serie helvetesuker for ledelsen i departementet. Her måtte det handles raskt og med begrenset oversikt. Det måtte tas hensyn til hvilke grupper en kunne få størst politisk trøbbel med å overse.

Abid Raja måtte framstå som beslutningstaker i alle retninger og sørge for framdrift. Som type klarer han seg godt i denne situasjonen. Han får heller energi enn å bli deppa av kaos.

Raja driver på selv om det er mye armer og bein rundt ham. Og når kulturlivet vrir seg i smerte, stemmer ikke Abid Raja opp en klagesang i solidaritet med sitt kulturelle folk.

Han prøver seg på et «halleluja». Han stiller på pressekonferanse i hvit jakke og sløyfe med budskapet «nu går alt så meget bedre». Vi skal åpne igjen. Folk skal få møtes igjen. Vi går mot bedre tider.

Dette kjøret har tydeligvis ikke Knut Aastad Bråten fått seg selv med på.

Vi vet ikke om han har røket kraftig uklar med Abid Raja og hva det skyldes. Det kan være Rajas måte å lede på, eller de kan ha blitt grunnleggende uenige i en sak som var viktig for statssekretæren.

Knut Aastad Bråten har lagt ut en begrunnelse for hvorfor han trekker seg på Facebook og gått i hi.

Han skriver at «politikarane må vise normal moral og etikk, vere til å stole på, nokon å sjå opp til. Den politiske ukulturen luktar vondt, er med å svekke demokratiet vårt, og er slik med å bryte ned tillitsforholdet mellom oss».

Han skriver videre at politiske resultat blir til gjennom diskuterende samarbeid og tillitsfulle prosesser og stiller spørsmål ved om det ble for mye hastverk, for lite dialog og for liten evne til å få fram det beste i folk.

Knut Aastad Bråten framstiller seg selv som for god for politikkens verden

Han skriver også at han trekker seg av hensyn til sin egen integritet.

Det han skriver tolkes av de fleste som et angrep på Abid Rajas måte å lede departementet på.

Dermed handler det om lederstriden i Venstre. De som ikke ønsker Abid Raja som leder, vil bruke denne saken for alt den er verdt. Det må vi kunne anta at Knut Aastad Bråten ikke har noe imot.

Når ledere på et slikt nivå trekker seg, er det vanlig å ikke gi en begrunnelse. Vil en begrunne det, bør en servere mer enn halvkvedede viser.

Knut Aastad Bråten framstiller seg selv som for god for politikkens verden. Han snakker om en politisk ukultur. Det kan ikke være noe kun en person er bærer av. Han hevder det skjer brudd på normal moral og at det politikere står for ikke tilfredsstiller etiske krav.

Så ille er det at han må trekke seg for å bevare sin egen integritet. Han vil ikke bli som dem han nå forlater. Han vil ikke synke ned på det moralske nivå der den politiske ukulturen herjer.

Ikke engang de mest fintfølende neser kan lukte selvkritikk

Er det Abid Raja, flere politikere i Venstre eller politikerne fra ulike partier han snakker om? Han bør ta mot til seg og være konkret. Det kan være han har gode poenger. Nå framstår det som sprak på skinnleggen, og vi vet ikke hvilke legger han sparker på.

Dette kan også være en sak som handler om at Knut Aastad Bråten entret på ei skute som kom ut i fryktelig stormvær. Det ble noe helt annet enn han hadde tenkt seg. Han som liker å bygge opp, fikk som jobb å fronte det som må bygges ned og går i stykker og det var begrenset hva han kunne få gjort.

I det han skriver på Facebook er det de andre som er problemet. Ikke engang de mest fintfølende neser kan lukte selvkritikk.

Når han skriver at det kanskje ikke ble nok dialog og for liten evne til å fram det beste i folk, skal det godt gjøres å tolke det som noe han har et ansvar for. Det er de andre over hele linjen.