Prosjektfinansiering – en ond sirkel for kulturlivet

Tor Helge Reinsnes Moen er styreleder i Norsk Kulturforum og kulturleder i Alta kommune.

SYNSPUNKT. Prosjektfinansiering er i økende grad en av hovedkildene til kulturprosjekter- og tiltak rundt omkring i landet.  

I Norge er vi heldige som har fast finansiering til noe av det lokale kulturlivet. Det er en lovpålagt lokal grunnfinansiering av i hvert fall bibliotek og kulturskole, en finansiering som ivaretas gjennom rammeoverføringer fra staten. Derfor kan i det minste disse to institusjonene planlegge dagene og årene ut fra lovverk og egne langsiktige strategier.

Tilnærmet slutt for lave skuldre

Men utover dette er det tilnærmet slutt på lave skuldre og langsiktig lokal planlegging av kulturlivet. Økonomien til det lokale kulturlivet (både offentlig, frivillig og privat) baseres nemlig i stadig større grad på å søke penger fra ordninger der stat, fylke, filantroper (de rike og snille) og bankenes fond setter premissene – gjennom å sette pengene i søknadsbaserte ordninger, kan man også styre utviklingen i kulturlivet: Finansiering av kortsiktige prosjekt er nemlig et meget effektivt styringsverktøy! Mål og hensikt kan endres raskt når prosjektperiodene er korte.

Lokal kultur kan kanskje bare lære seg først som sist at det egentlig ikke er behov for egen evne til å tenke langsiktig og strategisk – prosjektene som gjennomføres, styres jo uansett av strategien til dem som tildeler midlene.

Totalt sitter tilskuddsyterne på enorme pengebeløp, og det er mange av dem. Som kultur- og idrettsleder har jeg flere tusen søkbare ordninger noen mener jeg bør holde oversikt over! Ved hjelp av gode søkeverktøy som for eksempel Tilskuddsportalen, har jeg faktisk et visst overblikk. Men totalbeløpet som forvaltes til kultur rundt omkring i landet, er det ingen som har oversikt over.

Pengebingen EU

Norges største offentlige forvalter av prosjektpenger direkte til kulturformål er Kulturrådet, som årlig tildeler rundt en milliard kroner, og det finnes mange flere statlige tilskuddsordninger med store budsjetter.

Alt dette er dog småbeløp i forhold til noen av EU sine ordninger

Alt dette er dog småbeløp i forhold til noen av EU sine ordninger, som vi i Norge også kan og skal søke på. Kulturlivet er i tillegg flinke til å søke på alt fra næringsfond til folkehelsemidler. Noen tall: EUs største søkbare program Horizon 2020 (utvikling og forskning) deler ut 2 milliarder kroner (ikke skrivefeil) per uke. Erasmus+ med ungdom som målgruppe, deler ut 52 millioner kroner per uke.

Kulturlivet har levd i denne verden lenge, men systemet med prosjektbaserte tilskuddsordninger forsterkes år for år, og stadig flere forvaltningsområder er på vei inn i samme regime. I EU ser man i enda større grad at kultur og for eksempel utdanning driftes gjennom prosjektsøknader.

Til og med relativt små institusjoner har egne ansatte som kun jobber med prosjektsøknader. Flere og flere i Norge setter også av ressurser til prosjektsøknader. Bare i kulturavdelingen i vår kommune med 20.000 innbyggere vil jeg anslå at det går et par årsverk til å søke og følge opp eksternt finansierte prosjekter.

Et prosjekt har som kjent en planlagt start og en planlagt slutt. Et prosjekt er ikke nødvendigvis i seg selv resultat av langsiktig tenking, selv om summen av mange prosjekter selvsagt kan være det, og det kan være svært fornuftig å jobbe prosjektbasert. På den andre siden kan resultatet bli at vi løper rundt som hodeløse høns etter penger og ender opp med å gjøre ting som lokaldemokratiet verken har satt oss til, eller som vi i utgangspunktet hadde tenkt til å gjøre!

Kommuner med små, eller praktisk talt ingen kulturadministrasjon, har store problemer å henge med.

Situasjonen er at stadig mer av det publikum oppfatter som ordinær drift i det lokale kulturlivet, faktisk er prosjektfinansiert og reelt sett eksisterer fra hånd til munn. En direktør for en av de større kulturinstitusjonene vi samarbeider med, uttalte nylig at «dette tar livet av oss». Mange er avhengig av å skaffe prosjektpenger til også faste stillingshjemler fra år til år.

Innholdet i tjenestene blir styrt gjennom hva tilskuddsyterne mener er hensiktsmessig bruk av sine penger fra år til år, og i stadig mindre grad av lokale langsiktige strategier. Kommuner med små, eller praktisk talt ingen kulturadministrasjon, har store problemer å henge med.

Jeg har liten tro på at det kommer noe folkekrav om å snu utviklinga. Til det er vi alt for redde til å tråkke de som forvalter milliardene på tærne.

En mer realistisk utvikling er en økning i søknadsbasert drift. Men om en myndighet, filantrop eller ansatt i bankfond skulle lese dette: Et års prosjektfinansiering er fra hånd til munn, tre år er heller ikke særlig langsiktig – hjelp oss gjennom å lage ordninger som faktisk er langsiktige, og sørg for så enkelt byråkrati som mulig. Og skulle noen av dere være så vågale og tro på at det faktisk finnes kompetanse til langsiktig planlegging ute i kommunene, så lag heller ordninger der vi selv kan være med å tenke mål og mening – og kanskje til og med tørre å ha visjoner.

Sørg for kompetanse

Og til ordførere og kommunedirektører rundt om i landet: Sørg for at kommunen har sentralt plassert kompetanse i form av folk som evner å finne frem i søknadsjungelen og som har tid og kompetanse til både å søke og følge opp søknader. Det vil hjelpe det lokale kulturlivet en stor del.

Og helt til slutt til alle dere i det lokale kulturliv: Vær bevisst på at dere faktisk jobber for og på sett og vis selger tjenester til de ulike tilskuddsordningene. Ikke spring dit pengene finnes, men let heller etter penger til å gjennomføre det dere ønsker å gjøre, og er satt av lokaldemokratiet til å gjøre.