Kultur for barn og unge har nærmest vært fraværende

Hege Knarvik Sande er generalsekretær i Norsk kulturforum.

Foto

Generalsekretær Hege Knarvik Sande i Norsk kulturforum skriver for KulturPlot. Foto: Kristoffer Eliassen 

SYNSPUNKT. Nå skal regjeringen utforme den første barne- og ungdomskulturmeldingen med mål om at alle barn skal få tilgang til kunst og kultur, men da må innholdet være mer enn Kulturskolen, Den kulturelle skolesekken og folkebibliotek.

Øremerking, sektortilskudd og rammer

Kulturmeldingene fra 70-tallet løftet frem kultur for barn som et viktig politisk satsningsområde som særlig kommunen hadde et ansvar for, og med det fulgte det øremerkede middel til utbyggingen av den kommunale kultursektoren. Øremerkingen ble erstattet med sektortilskudd på 80-tallet, og sektortilskuddet opphøret på 90-tallet.

Det lokale kulturlivet trenger mer enn folkebiblioteket og kulturskoler

I denne kampen om midlene lokalt har de kulturtjenesten som er lovpålagte, som kulturskole og folkebibliotek, vunnet plass på bekostning av de mindre lovpålagte oppgavene.  

Helheten mangler

Slik er det også nasjonalt. I de kulturmeldingene som har kommet siden 70-tallet, så har det helhetlige perspektivet på kultur for barn og unge som inkluderer både kultur for, med og av barn og unge vært fraværende.

Det er Den kulturelle skolesekken som har vært den store nasjonale satsningen, og når man snakker om den lokalkulturen på nasjonalt nivå så blir det ofte synonymt med kulturskole og folkebibliotek.

Folkebibliotekene og kulturskolene er uerstattelige kulturarenaer i lokalsamfunnene og de må styrkes og videreutvikles, men det lokale kulturlivet trenger og består av mer.

Folkebibliotekene og kulturskolen gir et tilbud i alle kommuner til under halvparten av barn og unge og de har et tilbud for kun en brøkdel av deres våkne tid. Satt i perspektiv: 80 prosent av den våkne tiden til en 13-åring er fritid.

Store variasjoner i tilbudet

Den økonomiske og politiske innsatsen på barne- og ungdomskulturfeltet i kommuner og fylkeskommuner er svært ulik. Noen kommuner har barn og unge som politiske prioriteringer, andre har det ikke. For eksempel er det allerede kommuner som har fritidskort for barn og unge som gir tilgang til gratis fritidsaktiviteter, noen kommuner har utviklet et kunst- og kulturtilbud i barnehagene etter modell fra Den kulturelle skolesekken, noen kommuner bruker betydelige egne midler til å utvide Den kulturelle skolesekken for elevene i kommunen.

Og det finnes mange eksempler på festivaler og andre kulturtiltak rettet mot barn og unge i kommunal regi. I tillegg eksisterer det i kommunen og fylkeskommunen andre lokale kulturaktører, både profesjonelle og frivillige, som også er viktige for den lokale barne- og ungdomskulturen. Men dette varierer altså ut i fra hvilke aktører og ressurser som man har i kommunen og fylkeskommunen.

Økonomi har betydning

Kulturutredningen 2014 viste at den økonomiske innsatsen på barne- og ungdomsfeltet, når man ser bort fra de lovpålagte tjenestene som kulturskole og bibliotek, er avhengig av kommuneøkonomi og politiske prioriteringer.  

Det er også slik at vi i dag står ovenfor en mye sterkere prosjektfinansiering av det kommunale kulturlivet. Dette er noe vi spesielt ser innenfor barne- og ungdomskulturfeltet.

Det er en rekke statlige midler fordelt på ulike departement og etater som BUFDIR, nasjonale tilskuddsordninger for inkludering av barn i lavinntektsfamilier, IMDI, integreringstilskudd, Kulturrådet, regionale ordninger, men også internasjonal prosjektfinansiering gjennom nordiske støtteordninger og EU-programmer der Norge er deltakende part, slik som Erasmus +, og EØS-midler.

Slik prosjektfinansiering øker ulikheten i tjenestetilbudet kommuner imellom, og skaper også uforutsigbare driftsrammer for kulturtilbudet. 

Vi trenger en melding som setter tydelige krav til kommunene for å sikre det mangfoldet

Hvordan sikre like forutsetninger?

Det nasjonale fritidskortet som regjeringen nå holder på å rigge til er et nasjonalt tiltak som kan bidra til at den økonomiske barrieren for å delta for barn og unge blir mindre.

Det er bra, men det vil ikke bidra til at kulturtilbudene øker eller skape likeverdige tilbud landet rundt. For hvordan skal denne meldingen virkelig kunne påvirke kulturtilbudet lokalt der barn og unge bor, og skape det mangfoldige kulturlivet som de har krav på? Holder det med en godt formulert melding?

Tilegnes et felt verdi i de nasjonale styringsdokumentene, følger det også med signaler om at feltet bør prioriteres, men for at det skal nå helt frem til kommunen så trenger vi en melding som synliggjør det mangfoldet av kunst- og kulturtilbud som barn og unge har krav på ifølge kulturloven.

Vi trenger en melding som setter tydelige krav til kommunene for å sikre det mangfoldet, og ikke minst tiltak som stimulerer til det mangfoldet. En tydeligere og mer detaljert kulturlov, og målrettet tilskudd til kommunen til nye fritidsaktiviteter for barn og unge er en løsning.