Epidemienes myter
Terje Nordby er dramatiker, forfatter, musiker og mytolog. Han har forfattet mytologibøker og han stod bak «Mytekalenderen», som gikk på radio på NRK P2 for en tid tilbake. Nordby var Tramteaterets husdikter. Han skriver fast om myter og merkedager i magasinet Plot.
Første gang vi hører om Apollon i Homers Iliaden, er i beretningen om en hevnens gud som stiger ned fra Olympen om natten. Pilene skrangler i koggeret før han sender dem ut over akaiernes (hellenernes) leir. Først dør esler og hunder, så mennesker. Hans våpen er buen, og hans skudd er sykdommens piler. Akaierne hadde hånet en av gudens prester, og «luene steg fra tallrike likbål».
Sykdom er gudenes straff
Den greske historikeren Thukydid opplevde selv pesten i Athen i år 430 f.kr. Han var blant de første som mente at pesten hadde en naturlig årsak, og ikke handlet om gudenes vrede. Det skulle ta rundt 2000 år før noen sa seg enige med ham. (Foto: Wikipedia)
Sofokles´ skuespill «Kong Ødipus» (428 f kr) innledes med at det er pest i Theben og folket er samlet til offerstedene for å be gudene om hjelp.
Ødipus har bestemt seg for å gjøre alt for å finne ut hva som er pestens årsak og hva man kan gjøre for å blidgjøre gudene. Det blir drivkraften i dramaet. Poenget i begge tilfeller: Sykdom er straff. Det er godt kjent fra bibelen, der Herren straffer med pest de som har vært grådige eller troløse eller setter ut onde rykter om landet, men denne tanken er altså ikke spesifikt kristen.
Den første beskrevne pest fant sted i Athen år 430 f. Kr. og tok anslagsvis livet av en tredjedel av befolkningen, blant dem general og første forkjemper for athensk kultur, Perikles.
Historikeren Thukydid, som fortalte om dette til ettertiden, ble selv smittet, men overlevde. Han beskriver symptomene på, men også ettervirkningene av sykdommen: Folk sluttet å frykte lovene, da de likevel trodde de skulle dø, dessuten begynte de å bruke penger uhemmet og oppførte seg lite ærerikt, for de tenkte at de ikke kom til å leve så lenge at de uansett kunne opparbeide seg et godt omdømme.
Pesten i Athen førte også til religiøs ufred. Alle, fra skurkene til de frommeste, ble rammet. Hva var gudenes mening med dette? Templene som hadde vært gjenstand for guddomsdyrking ble forsømt og fylt opp med syke og døde. Noen mente at gudene rammet hele bystaten, og ergo favoriserte fienden Sparta.
Thukydid avviste alt dette som overtro, og mente at sykdommen hadde en naturlig, og ikke guddommelig årsak.
Svartedauden
Flere pestepidemier rammet Romerriket og førte til svekkelse av statsmakten. Den justinianske pesten, oppkalt etter Justinian, keiser da epidemien brøt ut, kalles den første pandemien. Det fortelles at det i Konstantinopel døde 5000 mennesker hver dag, og tilsammen opp mot en fjerdedel av innbyggerne i de samlede romerske områdene.
Men den andre pandemien var atskillig verre. Det var den som ble kalt Svartedauden.
Florentiner og samtidsvitne Francesco Petrarca skrev:
«Hvordan skal kommende slekter kunne tro at det en gang fantes en tid da alle mennesker var døde, da nesten hele jorden var uten innbyggere? Da den forferdelige og altomfattende ensomhet hersket?»
Vel – alle mennesker døde ikke, men vi kan forstå opplevelsen som får frem en slik spissformulering.
I Firenze overlevde en tredjedel av befolkningen, i Siena 10.000 av byens 164.000 innbyggere.
Historikere mener nå at 50 av Europas 80 millioner innbyggere kan ha strøket med. Villdyrene spiste dårlig begravde lik på landsbygda.
Paven erklærte i en bulle av september 1348 at pesten var Guds straff. For folk flest var det allerede en selvfølge. De mer spesifikke forklaringene kunne ta barokke dimensjoner. Den engelske kronikør Knighton skrev at Svartedauden rett og slett var et strålende botemiddel fra Gud fordi enkelte kvinner i England hadde begynt å opptre med lettferdige bekledninger under turneringer. Noen hadde til og med båret mannsklær.
Det må sies at man skal være temmelig selvopptatt for å tro at Gud tok livet av 50 millioner mennesker fordi noen engelske damer viste knærne eller en sjelden gang tok på seg herreskjorter.
Syndebukker
«Pesta i trappa», tegning av Theodor Kittelsen 1894-95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900. (Foto: Wikipedia)
Andre nevner kåtskap og hor i sin alminnelighet, grådighet og drukkenskap, presteskapets korrupsjon, munkenes usedelighet og dårlig oppmøte i kirkene. Men hva kunne man gjøre? Be. Delta i prosesjoner. Fra Arabia kom det råd om å utsi en spesiell pestbønn 136 ganger om dagen. Kirken hadde pesthelgener, Kristoffer og Sebastian fra antikken og den mer ferske Rocco, som skal ha blitt født med et rødt kors på brystet. Noen bar amuletter, andre risset magiske tegn i kirkeveggen.
Folk drakk mindre og rike ga mer til de fattige og alle ga mer til kirken, som ble rik på Svartedauden. Men pesten stanset ikke. Det måtte hard lut til. Hva med menneskeoffer?
I Ål i Hallingdal kom folk sammen til allmannamøte høsten 1349 da det hadde ryktes at pesten hadde kommet til nabobygda Gol. En vakker, ung gutt som intet galt hadde gjort, ble plukket ut og stukket ihjel med kniv. Blodet ble skvettet på allfarveien og liket begravd på bygdegrensen mot Gol. I andre beretninger heter det at omkringvandrende barn og fremmedfolk ble brent, druknet og steinet av bygdefolket.
Verst gikk det allikevel utover, som så ofte ellers, jødene.
I Frankfurt og Brüssel sommeren og høsten 1349 gikk det rykter om at de hadde forgiftet brønnene og at det var årsaken til pesten. Flere tusen jøder ble lynsjet. Andre steder i Europa ble jøder forfulgt og drept av samme grunn. Paven tok avstand fra dette, og ba alle geistlige om å beskytte jøder. Men 350 større eller mindre massakrer fant sted mellom 1349 og 1350, særlig i Tyskland. Massakrene vakte ikke særlig oppsikt, massedøden tok all oppmerksomhet.
Selvpisking
Det mest originale kulturelle uttrykket som kom ut av Svartedauden, var flagellantene, selvpiskerne. De hevdet at hemmeligheten var diktert til dem i et brev som Gud hadde sendt til menneskene, der det sto at Gud nå straffet alle for sine synder. For å mildne vreden og sone for ondskapen kunne de imidlertid selv prøve å gjennomgå de lidelser Kristus hadde utstått da han ble pisket og korsfestet.
To ganger om dagen og en gang om natten skulle de da piske seg selv til blodet sprang.
Dette gjorde flagellantene da de dro fra by til by i Tyskland, Holland, Belgia og Nord-Frankrike våren 1349. De inntok kirker og torv, men etter hvert kom de i konflikt med presteskapet, og i oktober ga pave Clemens ordre til biskopene at deres lære skulle betraktes som kjetteri. Det franske militæret ble satt inn, flagellantenes ledere og mestere ble hengt, brent levende og halshugget. De overlevende tuslet hjem, og ingenting hjalp mot pesten.
Hvis pesten, som Thukydid mente, hadde en naturlig, ettersporbar årsak, ville det bare være kunnskap som kunne stanse, eller begrense den. Men for senmiddelalderens befolkning i Europa var det utenkelig.
De vasset fortsatt i det mytiske hav som Thukydid nesten 2000 år tidligere kalte overtro.