Først og fremst advokat, kollega og likeverdig

ESSAY av Lotte Tvedt / ltv@regjeringsadvokaten.no

Det er en allment kjent sannhet at blindhet er blant de større ulykkene som kan ramme et menneske og vedkommendes næreste. Jeg er selv født blind, og skjønt jeg i bunn og grunn kan si meg enig i at det å vandre gjennom livet uten å kunne se ikke nødvendigvis er noe å trakte etter, er det likevel vesentlig mindre brysomt enn man skulle tro. Det kan sågar være til god hjelp i flere sammenhenger. Enda viktigere er imidlertid kanskje at det skal nokså lite til for å gjøre det enda mindre til en plage, og tilsvarende mer til gavn for både den enkelte og samfunnet. Det krever imidlertid at noen grunnleggende forutsetninger er til stede hos samtlige parter.

Når Lotte Tvedt introduseres for nye bekjentskaper i sosiale lag, blir hun mistenkelig sjelden spurt om hva hun jobber med, men derimot påfallende ofte om hvilke offentlige ytelser og hjelpetiltak hun mottar.

Foto

Thea N. Dahl / Advokatbladet

Trass i mange års arbeid både fra det offentlige, interesseorganisasjoner og private, er det fremdeles et uunngåelig faktum at blinde, og for så vidt også personer med andre former for sansetap eller andre utfordringer, kommer dårligere ut enn andre i mange sammenhenger. Mest påtakelig er det kanskje i arbeidslivet, der sysselsettingsgraden standhaftig holder seg betydelig lavere enn for såkalt funksjonsfriske. Jeg er blant de heldige som har fått stå i full jobb siden jeg var ferdig utdannet jurist for fem år siden. Jeg blir ofte spurt om hva jeg tror er årsaken til at mange blinde aldri får den muligheten, og ikke minst hvorfor akkurat jeg fikk det. Svaret på de spørsmålene er naturligvis mangefasettert og også til en viss grad individuelt for den enkelte, og kan ikke besvares endelig og allmenngyldig her. Jeg tror imidlertid at man kommer langt på vei med de to stikkordene «forståelse» og «forventninger».

Forståelsen først: Mitt klare inntrykk etter å ha interagert med en seende verden i 29 år, er at de færreste seende har noen begreper om hva det faktisk innebærer å være blind, og ikke minst hvilke muligheter det gir. Det er ikke så rart. Det er kun et mindretall av seende som faktisk overhodet kjenner en blind person. Majoriteten må derimot nøye seg med å danne seg bilder av blindhet dels gjennom sine egne fantasier – for ikke å si mareritt – om hvordan det må være å leve uten syn, og dels ut fra fremstillingene man finner av blindhet i media og/eller populærkulturen. Sistnevnte nøyer seg stort sett med å fremstille blinde enten som overmennesker som med godt humør og en ukuelig stå på-vilje gyver løs på enorme utfordringer ikke noe normalt menneske ville finne på å utsette seg for, eller som ofre for en eller annen urettferdighet fra samfunnet eller sine medmennesker. I virkeligheten er derimot de fleste blinde som folk flest; helt normale mennesker som utfører helt normale gjøremål i sine helt normale liv som inneholder både gode og dårlige dager. Som vanlig er det store individuelle forskjeller innenfor gruppen, hvor enhver har sine svake og sterke sider, og der de færreste generaliseringer er treffende for alle.

Det er aller mest trist å bli minnet om hvor enormt annerledes jeg blir oppfattet straks man får øye på den hvite stokken eller mitt evig flakkende blikk

Bildet seende har dannet seg av den stereotype blinde passer sjelden særlig godt med den virkeligheten jeg opplever. Det er ikke sjelden at seende jeg nylig har blitt introdusert for finner grunn til å fortelle meg at jeg jo fremstår som om jeg ser, ikke ser blind ut, eller, min personlige favoritt: «ikke hørtes blind ut i telefonen», hva nå enn dét vil si. Jeg er ikke i tvil om at dette er ment som genuine komplimenter, noe som for så vidt er hyggelig. For meg er imidlertid slike utsagn en konstant påminnelse om at blindhet er noe negativt ladet, og noe jeg bør prise meg lykkelig over å ikke bli assosiert med. Det er også «komplimenter» som bidrar til å opprettholde stereotype oppfatninger om hvordan blindhet ser (og høres) ut, som tydeligvis ikke lar seg korrigere gjennom møte med en som faktisk er blind, og som derfor vel nettopp også ser blind ut.

For den gjengse seende fremstår blindhet tilsynelatende som noe så fremmedgjørende og fjernt at de, mer eller mindre bevisst, legger til grunn at den som er blind umulig kan være eller fungere som alle andre, enten det er i privat- eller arbeidslivet. Min blindhet møtes oftest med medynk, utdaterte antakelser og (for) lave forventninger. Før jeg går videre, må jeg imidlertid først skynde meg å understreke at dette på ingen måte skyldes vond vilje, eller for den saks skyld er noe de seende alene bærer ansvaret for. Tvert imot er det vel så mye mitt ansvar som blind å forsøke å formidle og forklare hvordan verden ser ut fra mitt perspektiv, før vi sammen kan forsøke å finne frem til en felles forståelse vi kan bygge videre på. En gyllen regel er at det nesten alltid er lov å stille spørsmål, selv om det ikke alltid er alt jeg ønsker å svare på (i alle fall ikke før vi er blitt bedre kjent).

Dette er Lotte Tvedt

Foto

Privat

Lotte Tvedt er 29 år, utdannet jurist og jobber som advokat ved Regjeringsadvokaten. Hun er født og vokst opp i Randaberg i Rogaland, og er datter av tidligere idrettspresident Tom Tvedt, som i dag er leder i Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU).

Lotte Tvedt er født blind, og skriver her om sine erfaringer med det å leve med en funksjonsforskjell i Norge.  

I stedet for å betegne meg selv som  funksjonsnedsatt, sier jeg derfor konsekvent at jeg har en funksjonsforskjell

Jeg tror en av de største, og minst iøynefallende, årsakene til hvordan blinde oppfattes og vurderes ligger i språket. Den medisinske tilstanden blindhet omtales på norsk som en funksjonsnedsettelse eller funksjonshemning. Rent biologisk er det liten tvil om at blindhet er en funksjonsfeil, der en vital del av kroppen og sanseapparatet ikke fungerer slik den gjør for majoriteten. Synet er menneskets primære sans på de fleste områder som orientering, problemløsning og kommunikasjon. For de fleste seende er tanken på å skulle klare seg uten syn overveldende og skremmende, og til dels vanskelig å fatte. Det er ikke spesielt merkelig all den tid bortfall av syn vil innebære en total endring i hvordan verden oppleves. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger andre har hatt behov for å fortelle meg hvordan de selv mener de ville ha reagert på å miste synet. De fleste tar det for gitt at de ville ha blitt mer eller mindre ute av stand til å videreføre det arbeids- og privatlivet de har i dag, og at de stort sett ville ha blitt sittende hjemme når ikke en vennlig sjel tok dem med på aktiviteter. Andre går lengre, og har hatt få skrupler med å innrømme at de først og fremst tror de ville ha hatt et alvorlig og dyptgående ønske om å avslutte livet.

Frykten for å bli fratatt en av sine helt grunnleggende sanser er naturlig, og noe jeg for så vidt også selv har hva gjelder de andre sansene enn syn. Jeg har derfor overhodet ingen problemer med å forstå at det fremstår som svært skremmende å skulle måtte kalibrere sanseapparatet sitt helt på ny. Den koblingen mange synes å trekke mellom henholdsvis tilstedeværelsen eller fravær av syn og livskvalitet, har jeg derimot større problemer med å akseptere. Det samme gjelder den korrelasjonen som automatisk anses å foreligge mellom manglende syn og evne til å fungere.

Menneskekroppen er i utgangspunktet tilpasset til å fungere med syn. Det gjelder også for de av oss som må klare seg uten, også der synssansen har vært fraværende fra fødselen. I motsetning til hva de fleste later til å tro, har ikke jeg som født-blind forbedret funksjon i de andre sanseorganene, herunder bedre hørsel enn seende. Det samme gjelder for så vidt også de kognitive og personlige egenskapene som kan være ekstra greie å ha om man skal klare seg godt som blind, enten det gjelder evnen til visualisering, romforståelse, eller en god porsjon tålmodighet.

Men, som på de fleste andre av livets områder, har hjernen også i denne sammenheng en forbløffende evne til tilpasning og utvikling når omstendighetene krever det. I fravær av syn, begynte min hjerne svært tidlig å forstå at den var nødt til å utnytte informasjon fra de sansene som faktisk var tilgjengelig for å forholde seg til verden. Selv om jeg eksempelvis ikke hører bedre, eller noe annet, enn seende, har min hjerne over tid lært seg å tolke og bruke hørselsinntrykkene på en måte en seende person ikke har behov for. Jeg kan ikke bare gjenkjenne andre på stemmen etter et par ord, men danner meg også et (ofte helt presist) bilde av hvordan vedkommende ser ut, hår- og øyenfarge inkludert. Jeg kan forstå at sidemannen min på T-banen har fått en opprørende melding bare ved å høre på hvordan vedkommende puster, eller forstå at den jeg snakker med mister fokus fordi blikket og kroppen retter seg mot noe annet enn meg. Jeg kan også bruke hørselen til å orientere meg, enten passivt ved å lytte til trafikk og andre lyder, men også aktivt ved å navigere ut fra ekko jeg selv lager ved å klikke med tungen.

Hjelpemiddel. En taktil leselist, et lite brett der teksten som vises visuelt på skjermen også kommer i form av punktskrift, hjelper Lotte Tvedt til og skrive og lese på skjerm.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB

Som alle andre, er jeg imidlertid også avhengig av å bruke verktøy for å få utført ulike oppgaver. Stort sett bruker seende og jeg våre respektive verktøy i samme situasjon, og med mer eller mindre samme resultat. Fremgangsmåten kan imidlertid være helt forskjellig. For å lese elektronisk tekst bruker seende en visuell skjerm, mens jeg har en taktil leselist (et lite brett der teksten som vises visuelt på skjermen også kommer i form av punktskrift). For å vite hvilken T-bane som kjører inn på stasjonen kaster de seende et blikk på digitale skilt, mens jeg undersøker saken med en app på smarttelefonen min. For all del: Resultatene er ikke alltid de samme, og altfor ofte står verktøyene jeg som blind har tilgang på tilbake for de som er utviklet for den seende majoriteten. Men, gjør det at min evne til å fungere i samfunnet er nedsatt?

Mitt svar er et ubetinget nei. I slike situasjoner skyldes ikke min manglende fungering mine evner (eller mangel på sådanne), men derimot samfunnskapte barrierer. Det at synssansen i seg selv ikke fungerer, leder ikke automatisk til at jeg ikke gjør det. Tvert imot avhenger min fungering – på jobb så vel som i privatlivet – av både individuelle forhold ved meg, men også av at jeg har tilgang på de verktøyene jeg trenger for å utføre en bestemt oppgave. Når de forutsetningene er til stede, er min fungering upåvirket av mitt manglende syn.

I stedet for å betegne meg selv som funksjonsnedsatt, sier jeg derfor konsekvent at jeg har en funksjonsforskjell. Den kan lede til at jeg i en konkret situasjon opplever funksjonshemninger, men i de fleste situasjoner, fungerer jeg likeverdig med andre, om enn kanskje slik at jeg bruker andre fremgangsmåter for å nå samme resultat. Dette kan virke som flisespikkeri, eller som nok et eksempel på at forslitte, gjerne negativt ladede, begreper byttes ut med andre uten at det i praksis endrer på meningsinnholdet. Jeg er likevel ikke enig. Det er en enorm forskjell på å snakke om at en person per se har en nedsatt evne til funksjon, og det at vedkommende kan oppleve situasjonsbetingede funksjonshemninger. «Feilen» flyttes i det siste tilfellet over fra enkeltmennesket og over på barrierene. Jeg tror dette er en helt nødvendig perspektivendring dersom man faktisk ønsker å oppnå økt forståelse for at personer som ser, hører eller tolker verden annerledes, eller beveger seg annerledes rundt i den, er likeverdige mennesker med like mange ressurser som alle andre.

Ukentlig blir jeg uforvarende grepet tak i armen, rundt livet eller i hånden som holder mobilitetsstokken for å bli ledet på riktig vei, tilsynelatende helt uten tanke for at jeg kanskje allerede er fullstendig klar over hvor jeg går

Dette bringer meg til mitt neste hovedstikkord: Forventninger. Hvordan vi oppfatter og forstår andre, innvirker naturlig nok på hvilke forventninger vi stiller til dem. Vel så interessant er det imidlertid at våre forventninger til andre rent faktisk påvirker deres prestasjoner, enten det er i klasserommet, på idrettsbanen, eller i arbeidslivet; den såkalte Rosenthal- eller Pygmalion-effekten. Det klassiske eksempelet på dette er hvordan tilfeldig valgte barn i en skoleklasse blir presentert for læreren som spesielt begavet, uten at dette har noen rot i virkeligheten, hvorpå de i ettertid presterer bedre enn gjennomsnittet på akademiske prøver. Dessverre opplever blinde gjerne denne situasjonen med motsatt fortegn, der vi stadig møtes med ubegrunnet lave forventninger, som igjen naturlig nok fort vil kunne innvirke på våre prestasjoner.

Forventninger uttrykkes ofte gjennom bevisste og ubevisste handlinger som danner et mønster over tid. For min del, er det påtakelig hvor ulike disse mønstrene er for henholdsvis de som kjenner meg eller vet noe om meg utover at jeg er blind, og fremmede som bare ser mobilitetsstokken min. Det er dessverre hovedregelen, som har mange hederlige unntak, at mennesker jeg ikke kjenner møter meg med en underliggende tanke om at jeg ikke er i stand til å ta vare på meg selv i hverdagen, og i alle fall ikke kan ha ansvar for noe mer enn meg selv og mitt. Det gir seg utslag i mange svært ulike situasjoner. Ukentlig blir jeg uforvarende grepet tak i armen, rundt livet eller i hånden som holder mobilitetsstokken for å bli ledet på riktig vei, tilsynelatende helt uten tanke for at jeg kanskje allerede er fullstendig klar over hvor jeg går, eller i alle fall at det er mulig å spørre om jeg vet det. Når de skal kommunisere med meg, hender det ofte at folk enten endrer talemåte slik man ville gjort til et barn eller en mindre språkkyndig person, eller de henvender seg direkte til de jeg går sammen med og stiller dem spørsmål om hva jeg ønsker, mener eller gjør. Når jeg introduseres for nye bekjentskaper i sosiale lag, blir jeg mistenkelig sjelden spurt om hva jeg jobber med, men derimot påfallende ofte om hvilke offentlige ytelser og hjelpetiltak jeg mottar. De færreste av disse eksemplene skyldes vond vilje, men tvert imot en grunnleggende usikkerhet rundt den akk så fremmede blindheten. Ofte tar den det gjelder lett korreksjon fra min side, og vi ender gjerne opp med gode samtaler der vi begge lærer noe nytt. Det er likevel dypt frustrerende å hele tiden måtte være den som forsøksvis høflig må motbevise andres forutinntatthet, men aller mest trist å bli minnet om hvor enormt annerledes jeg blir oppfattet straks man får øye på den hvite stokken eller mitt evig flakkende blikk.

Min blindhet møtes oftest med medynk, utdaterte antakelser og (for) lave forventninger

Som motsats til dette står de forventningene jeg møter fra mennesker som kjenner meg, og fascinerende nok også fra de jeg møter i rollen som advokat. Sistnevnte kom som en stor overraskelse, og er for meg et entydig bevis på nettopp forventingenes innvirkning. For klienter, advokatkolleger, motparter og dommere er det mine juridiske ferdigheter som er sentrale, og det faktum at jeg har gjennomført jusstudiene og er blitt ansatt av en arbeidsgiver er i seg selv en bekreftelse på at jeg er god nok. En bekreftelse jeg så gjerne skulle ha hatt ellers i livet også. Jo visst er min blindhet et tema også i profesjonelle relasjoner, men da langt mer sekundært og som et utslag av naturlig nysgjerrighet der grunnpremisset om at jeg fungerer som jeg skal er etablert.

Thomas Tvedt besøker søsteren Lotte på jobben, i rettssalen. Mens Thomas har slitt med å få jobb etter endt utdanning, har Lotte fast stilling hos Regjeringsadvokaten.

Foto

Privat

Jeg er også så heldig at jeg aldri har vært nødt til å møte livet som blind helt på egenhånd; min bror, Thomas, som heller ikke kan se, har alltid ligget to år foran meg i løypa. Våre foreldre gjorde oss den enorme tjenesten det er å stille krav til oss, og det uten å samtidig definere eventuelle begrensninger på våre vegne. Som barn levde vi med utgangspunkt i at vi sto fritt til å utforske og erobre verden i den grad vi var i stand til det, og at det var opp til oss å utforske og etablere våre egne grenser. Vi ble sjelden – om noensinne – fortalt at vi ikke kunne eller burde gjøre noe fordi det var for farlig, fordi vi ikke ville være i stand til å få det til, eller fordi det bare var enklere og mer hensiktsmessig om noen andre gjorde det for oss. Vi syklet om kapp med hverandre mellom parkerte og kjørende biler i byggefeltet vi bodde i, konkurrerte i pil- og bueskyting med nabobarna, veddet om hvem som klarte å klatre til topps i flaggstangen først, og la store planer om hvordan vi egenhendig skulle pågripe biltyvene som herjet på Randaberg sommeren jeg var åtte. Sistnevnte ble dessverre avlyst da enkelte medlemmer av aksjonsgruppen fikk kalde føtter når tiden først var kommet for handling.

Vi syklet om kapp med hverandre mellom parkerte og kjørende biler i byggefeltet vi bodde i

Jeg har ennå ikke konkludert med om våre foreldres tilnærming til vår annerledeshet skyldtes at de ikke visste bedre, eller at de visste bedre enn de fleste andre som ville mene noe om saken. Resultatet var uansett at vi, i det store og det hele, opplevde å få stilt de samme forventningene til oss som våre seende jevnaldrende. Selvsagt lå det mange, og til tider svært vanskelige, vurderinger bak den friheten vi fikk; en frihet som absolutt kunne medføre en viss risiko for både fysisk og/eller emosjonelt ubehag eller skade dersom vi overvurderte egne evner. Det som likevel var det viktigste fra vårt perspektiv den gang, var at de overfor oss aldri ga uttrykk for at det var noe spesielt ved oss som skulle tilsi at vi ikke hadde samme mestringsevne som andre. At noen oppgaver måtte løses litt annerledes, var en annen sak, og snarere en kilde til utvikling av kreativitet og kritisk tenkning. Det falt meg som barn aldri inn at jeg ikke var som de andre, og at det kanskje ikke var helt gitt at min utvikling ikke skulle være som deres, enten det gjaldt å få meg en utdannelse, flytte for meg selv, eller å skaffe meg min egen familie.

Lotte og hennes far, Tom Tvedt, delte erfaringer under Arbeids- og velferdskonferansen til Dagens Perspektiv tidligere i år.

Foto

Camilla Brugrand

Både for Thomas og meg har denne forventningsskapte tryggheten vært et helt nødvendig fundament videre i livet. Ingen av oss var særlig gamle før vi fikk erfare at andre som levde utenfor vår trygge og kjente boble ikke så oss på samme måte som oss selv. Gjennom ord og handlinger forsto vi etter hvert at det i manges øyne var noe galt med oss, enten det dreide seg om de som ville be for vår helbredelse, de som mumlet «stakkars» eller på andre måter kommenterte oss når vi passerte dem på gaten (jo da, det skjer!), eller de som lurte på hvorfor det var nødvendig at vi beslagla ressurser for å kunne gjennomføre videregående opplæring når vi uansett skulle uføretrygdes etterpå. Dessverre er ikke dette annerledes nå som vi er voksne. Vi har begge flere smertelige erfaringer med potensielle arbeidsgivere som automatisk, og helt uten å konsultere oss, har lagt til grunn at vi ikke er i stand til å utføre de aktuelle arbeidsoppgavene fordi vi ikke kan skrive eller lese, svare på e-post eller forholde oss til, og tolke, andre mennesker mer generelt.

Jeg har vært heldig å også møte arbeidsgivere som har tenkt annerledes. Som har gitt meg anledning til selv å forklare om mine egne begrensninger og muligheter, og som har vurdert at den helheten jeg kan tilby er god nok for dem, skriver Lotte Tvedt.

Foto

Ole Berg-Rusten / NTB

Jeg har vært heldig å også møte arbeidsgivere som har tenkt annerledes. Som har gitt meg anledning til selv å forklare om mine egne begrensninger og muligheter, og som har vurdert at den helheten jeg kan tilby er god nok for dem. Det har ikke Thomas, til tross for åtte års høyere utdanning med gode akademiske resultater, står han fremdeles, som den eneste på sitt kull, uten fast stilling tre år etter endt musikkterapi-utdannelse. Årsakene kan selvsagt være flere, men at manglende syn er blant dem, er vi begge dessverre desillusjonert nok til å være helt sikre på. Etter hvert blir også manglende relevant arbeidserfaring et mer tungtveiende element i seg selv som paradoksalt nok bidrar til å gjøre ham enda mindre attraktiv som arbeidssøker. Dessverre er Thomas’ historie langt mer representativ for blinde og sterkt svaksynte enn min, uten at det på noen måte var gitt hvem av oss som ville havne i hvilken av situasjonene. Det skulle så lite til for at rollene våre var snudd, og det «lille» dreier seg antakelig i stor grad om flaks og uflaks.

Det er bare forferdelig synd at det som skulle til var et «jobbintervju» der samtlige deltakere satt med ryggen til kandidaten

Det er likevel ikke synd på Thomas; i motsetning til meg har han både egenskapene, evnene og motet til å skape sin egen arbeidsplass som frilanser, med den evige uvissheten det innebærer. Han har bevart troen på, og forventet at, han kan, også når andre direkte eller indirekte tydelig har indikert noe annet. De siste månedene har også Thomas fått oppleve den enorme gleden det er å bli møtt av fremmede som noe annet enn «han blinde», men heller som en som kan noe. Gjennom deltakelsen i The Voice har han omsider fått muligheten til å stille på lik linje med samtlige andre deltakere, uten først å måtte nøytralisere den forutinntattheten vi begge møter på andre livsområder. Det er bare forferdelig synd at det som skulle til var et «jobbintervju» der samtlige deltakere satt med ryggen til kandidaten.

Jeg er hellig overbevist om at både Thomas og jeg ville ha vært et ganske annet sted enn vi er i dag dersom vi ikke bar med oss egne og andres forventninger til oss selv. Dersom foreldrene, resten av familien, og senere også vennene våre hadde sett på, og behandlet oss, som noen som det var synd på, som måtte hjelpes, som måtte beskyttes fra verdens harde realiteter, er jeg stygt redd for at i alle fall jeg også ville ha tenkt det samme. Jeg tviler på at jeg i så fall ville hatt mot og trygghet nok til å stå støtt i at det ikke er noe galt med meg. At min måte å fungere i denne verden på ikke er underlegen andres. At også jeg har noe å bidra med til det fellesskapet jeg skylder så mye. Hvis jeg ikke hadde trodd på det – hvem kunne jeg forvente at ville gjøre det da?